Det er ingen grunn til å misunne Olof Daniel Westling når han har fridd og fått ja fra sin utkårede. Han må leve resten av livet på utstilling, og har som sin første oppgave å sørge for at det svenske monarkiet får arvinger. Om han klarer oppgaven vil også barnene være dømt til å leve på utstilling i luksusburet.
Daniel, som han kalles til vanlig, er en gutt fra dypet av det svenske folk, oppvokst i rekkehus et par timer nord for Stockholm. Han har vist forretningstalent, ved å bygge opp en kjede av treningsstudier. Det var i et av disse han møtte den svenske kronprinsessen, Victoria Bernadotte.
Det borgerlige utgangspunkt
Ja, hardbarkede monarkister for ha oss unnskyldt at vi bruker den svenske kongefamiliens «borgerlige» efternavn. Victorias stamfar het opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763 – 1844). Han var en av Napoleons fremste offiserer, og på et tidspunkt før statskuppet 09.november 1799 også en rival om makten i Frankrike.
Jean Baptiste var født i Bearn i Syd-Frankrike, og gikk som 17-åring inn i armeen. Uten adelige forfedre kunne han ikke bli offiser, men dette endret seg ved revolusjonen i 1789. Han steg raskt i gradene, og avanserte til general. En kort periode i 1798 var han også krigsminister i den revolusjonære regjeringen.
Napoleons kupp og vellykkede politikk gjorde ham først til konsul på livstid, før han kronet seg selv til keiser i 1804. Napoleon hadde behov for en ny adel, som ikke var basert på gammel arv, men på slektsbånd til den nye herskeren – og ikke minst på militære bedrifter. Noe av det første han gjorde var derfor å utnevne 18 marsjaler. Bernadotte var en av dem. Hans kone var forøvrig svigerinne av keiserens eldre bror Joseph.
Som de andre marsjalene fikk Bernadotte fyrstetittel, og erfaring i å styre okkuperte områder. Men efterhvert havnet de to tidligere rivalene i såpass mye klammeri at Bernadotte, fyrsten av Pontecorvo, kom i unåde. Politisk ustabilitet og krisetider i Sverige førte til at den barnløse kong Carl XIII så seg om efter en potent mann han kunne adoptere til tronen. Militær bakgrunn var slett ingen ulempe. En preget riksdag i Ørebro påtvang kongen fyrsten av Pontecorvo. Valget ble en umiddelbar suksess, og Sverige hadde fått et nytt dynasti ved makten. Carl XIII var den siste Vasa. Carl Johan den første Bernadotte. Han kom til og med komplett, med ektefelle og arving; Oscar.
Da det igjen var fred i Europa, begynte Carl Johan å se seg om efter «legitimistiske» kandidater som ektefelle for sønnen. Det var en tid for restaurasjon (av gamle kongehus) og politisk reaksjon, mot eksessene under den franske revolusjonen, og Napoleons herjing med gamle landegrenser. Josefine av Leuchtenberg var datterdatter til kongen av Bayern, og datter av en fransk general. Som forøvrig var sønn av Napoleons første kone. Siden ble det gjerne prinsesser fra de mange tyske fyrstehusene for mennene i Bernadotte-dynastiet.
Victoria er ikke den første i Bernadotte-dynastiet som gifter seg borgerlig. Men de før henne har mistet arveretten til den svenske tronen. Unntaket er naturligvis faren hennes. Men han giftet seg først efter at han var blitt konge, og da var det allerede slik monarkiet kunne sies å være i krise. Og hans Silvia var ikke svensk, men tysk-brasiliansk. Det kan (dessverre) sies at hun og hennes barn har reddet det svenske monarkiet. Den svenske monarken har mindre formell makt enn den norske, og møter ikke engang fast i regjeringen, slik kong Harald gjør hver fredag.
Chippendale-monarki
har den norske kongeeksperten Carl Erik Grimstad kalt det svenske kongehuset, efter at forlovelsen mellom Daniel Westling og kronprinsessan Victoria ble annonsert. Selv om betegnelsen efter Grimstads eget utsagn var humoristisk ment har det ikke falt i god jord blant svenskene. Hvorfor en henspilling på muskuløse og glamorøse menn med danseferdigheter og opptreden i fullt flomlys skulle skape slik vrede er ikke godt å si, men det kan jo være at Chippendale-mennene til tross for alle de nevnte fordelene mistenkes for ikke å ha så mye i hodet som i og på kroppen. Eller kan det være den åpenbare hentydningen til det seksuelle? Slike behov skal jo helst ikke snakkes om i de kretser, selv om det snakkes helt åpent om hva plikten til monarkenes ektefeller er helt åpenbar; å skaffe arvinger. Hvordan man gjør det uten sex er ikke så godt å si.
Svenskene raser, og påpeker at Daniel ihvertfall har vist talenter for noe, i motsetning til kronprinsesse Mette-Marit. Ja, Daniel har fått god til å tenke seg om. Syv år har han vært kjæreste med kronprinsessan. Men om han har hatt god tid til å tenke, er det slett ikke sikkert at han har tatt inn over seg hvor forandret livet blir, både for ham og eventuelle efterkommere. Dét kan neppe noen før de selv havner på innsiden av luksusburet.
Sverige har, i motsetning til Norge, adel. Til tross for «folkhemmet» og alle reguleringene har Sverige en tydelig definert overklasse av titler og penger. Som moderne mann volder det sikkert ikke Daniel Westling store problemer å gå tre skritt bak sin ektefelle. Han skal avvikle det daglige engasjementet i sine helsestudioer, men beholder eierinteressene. Isåfall slipper han kanskje å be sin ektefelle om penger til det daglige brød, og eventuelle fritidsinteresser.
Det er, som nevnt innledningsvis, ingen grunn til å misunne Daniel Westling en fremtidig tilværelse på utstilling i luksusburet som kalles det svenske kongehuset. Hans inntreden er selvvalgt. Men det valget vil eventuelle barn av ham og Victoria ikke ha. Allerede fra fødselen er de på plass på innsiden av buret. Deres valg må eventuelt være å tre ut.
Liberaleren anser at monarkiet er en grunnleggende udemokratisk institusjon. Det måtte en fransk revolusjon til for å sørge for å ramme inn fyrste- og kongefamiliene rundt om i Europa, av konstitusjoner. Det konstitusjonelle monarki er et ektefødt barn av revolusjonen og napoleonstiden. Kongen var ikke lenger eneveldig, av guds nåde. Han var ikke lenger både lovgivende, utøvende og dømmende makt i en og samme person.
Fra Wilhelm Moberg til brød og sirkus
Efter at forlovelsen mellom Daniel Westling og kronprinsessan Victoria ble kjent, har flere svenske aviser uttalt seg kritisk. Dagens nyheter skriver at monarkiet hverken er demokratisk eller menneskelig. Kommentator Leif Lewin påpeker monarkiets dilemma – mellom opphøyethet og folkelighet. Svenskene har faktisk en republikansk tradisjon, tilbake til Wilhelm Moberg. Men den er svekket av bryllup, fødsler og annet som kan få den kulørte uke- og dagspressen til å vise frem stadig nye generasjoner av fanger i luksusburet.
Med forlovelse, bryllup og barnefødsler får det svenske folket brød og sirkus i fullt monn. Slik keiserne i det gamle Rom underholdt sine undersåtter – mens overklassen intrigerte om makten. Går verden overhodet videre?
