Ulovlig fildeling er igjen aktualisert, denne gangen av en rettssak mot The Pirate Bay. For de som ikke har fulgt med, så er Fredrik Neij, Gottfried Svartholm, Peter Sunde og Carl Lundström tiltalt for medvirkning til brudd på opphavsretten. Disse fire er valgt ut for å ha hatt ulik tilknytning til The Pirate Bays virksomhet.
Av Christoffer Torris Olsen, nestleder i Unge Venstre
Opphavsrettslobbyen, som jeg vil kalle de for, kommer til å tape saken. Ikke fordi TPB nødvendigvis er uskyldige, men fordi det er så enormt vanskelig å bevise at de har gjort noe. Jeg kan ta feil, men jeg er ganske sikker. Men samtidig som rettssaken pågår kan vi benytte tiden på å spørre oss om noe bedre: Hva med en verden hvor The Pirate Bay aldri hadde havnet i rettssalen?
Den egentlige debatten
Fildelingsspørsmålet handler egentlig ikke om The Pirate Bay og platebransjen. Dessverre har det blitt en skyttergravskrig, men spørsmålet går så mye dypere. Det handler om grunnleggende rettigheter og synet på fri kultur. Det handler om grunnlaget for opphavsrett.
Det er langt fra liberalt å håndheve opphavsretten. Når to borgere kommuniserer, er dette per definisjon privat. Samfunnet har ikke til vane for å bryte dette om ikke ekstremt sterke krav ligger til grunn, for eksempel terrorisme og barneporno. Og dette gjelder uansett om det er en samtale over en pils eller datapakker sendt i lysets hastighet mellom Oslo og Mumbai. Brevet til bestemor har posten intet ansvar for innholdet av, siden de bare er en budbringer. Det samme må gjelde for Telenor, Nextgentel, Uninett og de andre som frakter e-posten eller torrentene mine. Dette er grunnleggende verdier i et liberalt samfunn som beskytter oss mot staten.
Å håndheve opphavsretten i et samfunn hvor informasjon kan flyte så fritt, vil kreve å krenke både budbringerimmuniteten og posthemmeligheten. To verdier som er verdt så mye at ulovlig fildeling ikke er i nærheten av å være relevant. For min del er svaret enkelt i valget mellom Hollywood og mitt eget personvern. Å håndheve opphavsretten vil kreve massive – nei, monumentale – brudd på grunnleggende rettigheter.
I samme slengen gjør opphavsrettslobbyens organisasjoner, for eksempel IFPI, en stor greie ut av at de skal få håndheve loven på egen hånd. De skal være jury, dommer og bøddel for å selv kunne overvåke din trafikk på internett, for deretter å kunne kreve sanksjoner av nettleverandøren din. Det verste er at blant annet både britiske og franske myndigheter har leflet med tanken om å gjøre dette til realitet. Det ville vært et stort tap for internett som en fri og usensurert kanal.
Opphavsretten har også pent lite med eierskap å gjøre. Det er en balanse mellom samfunnets tilgang på fri kultur og opphavsmennenes mulighet til inntekt. På det tidligste varte opphavsretten i 14 år, noe som på den tiden var regnet som nok til å skape inntekt – og ville med dagens samfunn vært langt lavere. Det er et kunstig monopol gitt av staten, som gir opphavsmenn eierskap til noe som vil eksistere i andre menneskers hoder. Det er ikke spesielt liberalt. I enkelte tilfeller kan opphavsretten til og med stå i motsetning til eiendomsrett, for eksempel din eiendomsrett til å bruke gjenstander du eier som du vil.
FRA-loven, datalagringsdirektivet og IPRED er bare noen stikkord i debatten og er samme klasse av lovverk. Det er lobbyister og paranoide politikeres kamp mot frihet, uansett om denne friheten er en falsk sikkerhet mot terror eller en krig mot tenåringer som deler.
Opphavsrett og skaperverk
Det å skape er ikke noe man gjør alene. Å kreve fullstendig eierskap til hva man skaper, som er summen av flere tusen års kulturell utvikling som man deretter gjør til sitt eget, er i beste fall arrogant, og vil nekte andre retten til å bruke ditt på samme måte som du har brukt andres til å skape.
Det sies at den nedskrevne menneskelige kunnskap dobles hvert femte år. Om det er riktig vet jeg ikke, men forskning tilsier at det ikke trenger å være langt fra sannheten. Dette hadde ikke vært mulig om vi alle hadde hatt et mindre lemfeldig forhold til opphavsrett. Utvikling innenfor forskning, kunnskap og kultur går ikke av seg selv, men krever at man lar seg inspirere, skaper noe nytt, og lar andre fortsette.
Å motvirke opphavsretten trenger ikke nødvendigvis gjøres med loven i hånd. Å støtte oppunder Creative Commons og lisensiere sine egne verk, samt kanaler som bruker dette og lignende lisenser (fri programvare, Wikipedia, TED) er langt viktigere. Det aller beste ville være om det sivile samfunn klarte å lage distribusjonsmodeller som gjorde opphavsretten mindre relevant. Prosjekter som FriBits Genero forsøker dette.
Kan vinne slaget, men taper krigen
En seier mot The Pirate Bay betyr ingenting for piratene. Det kan hende saksøkerne vinner saken, men jeg tror det er tvilsomt. Men det viktigste er at underholdningsbransjen ikke tåler å vinne mot The Pirate Bay. De vant mot Napster, og vi ser jo hvordan det gikk. Likevel, det verste som kan skje er at de finner seg en ny arena for å herpe personvernet. Opphavsrett er nemlig forferdelig vanskelig å gjøre noe med, siden det er nedfelt i internasjonale avtaler, og å lobbe for å håndheve opphavsretten igjennom f.eks. WTO er neste skritt for bransjen. Det kan bli en stygg kamp. Det stopper ikke piratkopieringen, men som med kampen mot terror vil det ødelegge for alle andre enn fildelere.
Underholdningsbransjen kan godt bruke mesteparten av tiden sin på å saksøke seg til suksess. Det fungerer ganske dårlig, men det er en ny måte for underholdningsbransjen å bidra til underholdning på. For pirater betyr det ingenting. For resten av oss betyr det større makt til staten og mindre rettigheter, og den frie kunnskapen og kulturen får trangere kår.
Valget står mellom menneskerett og opphavsrett. Liberalere bør velge det første.
Du finner bloggen til Christoffer Torris Olsen her.
