I VG Helg lørdag 07.02 ville en av avisens faste spaltister, forfatteren Liza Marklund gjøre politikerne til vår tids helter. Dét er det ingen grunn til. Jeg publiserer her et svar til Marklund, som VG sannsynligvis ikke ville trykket – hverken på en hverdag eller i helgebilaget.
Jeg gjør oppmerksom på at nedenstående tekst tidligere er publisert i min VG-blogg Liberalist? Javisst! 05.12 2005 – uten at budskapet er noe mindre aktuelt nå enn dengang.
Per og Pål – en historie
Dette er historien om to vanlige norske gutter som heter Per og Pål. De hadde helt vanlige foreldre med vanlige jobber. Foreldrene til Per og Pål var naboer, derfor vokste de to guttene opp ved siden av hverandre, gikk i barnehave og på skole sammen, og lekte sammen. Helt til de kom i 14 – 15-årsalderen. Per var en usedvanlig talentfull fotballspiller (han kunne hatt talent for hva som helst, men jeg har nå valgt å la ham være fotballspiller i denne fortellingen), mens Pål var veldig samfunnsengasjert. Per ble plukket opp av talentspeidere, fikk en stor karriere både innenlands og utenlands. Han ble forbilde og kjendis. Pål fant en naturlig arena for sitt engasjement da han meldte seg inn i en partipolitisk ungdomsorganisasjon. Efterhvert ble han ungdomskandidat til kommunestyret, ble stadig vist tillit og havnet i første rekke i kommunepolitikken – som ofte er en rekrutteringsarena til Stortinget.
Før vi følger Pål inn på Stortinget må du vite at Per tilslutt kom tilbake til hjemkommunen der han og Pål vokste opp. Per hadde tjent mye penger på sitt talent, og ville gjøre noe. Man kan jo ikke spille fotball bestandig. Per var av dem som likte å satse. Nå ville han investere på hjemstedet sitt. Bygge opp en bedrift, gi penger til lokal kultur og la ungdommen få bedre idrettsarenaer. De lokale folkevalgte, som Pål, brukte jo kommunens penger på så mye annet. Det gode oppvekstmiljøet som både gav Per god skolegang og fine arenaer å utvikle sitt talent på hadde forfalt de siste årene. Det viste offentlig statistikk. Kommunen var ikke lenger blant de beste i landet til å satse på oppvekstmiljø.
Pål satt nå i formannskapet, og var kritisk til at Per skulle bruke så mye penger på ting Pål mente var en kommunal oppgave. Dessuten var han kritisk til at Per ville ha bevilling til å servere alkohol på det nye utestedet han puttet penger inn i. Ungdommen kunne jo komme på gale veier med så lett tilgang til alkohol. Dessuten var Per så mye borte fra familien at han umulig kunne være noen god far? Barnevernet fikk en bekymringsmelding, men pekte på at et forbilde som Per umulig kunne være ansvarlig for omsorgssvikt av egne barn. Per på sin side likte ikke at kommunepolitikerne skulle bestemme hvem som skulle tømme søppelet hans, og når – og hvordan Per skulle sortere og oppbevare søppelet til det ble tømt. Han forsøkte å få kommunestyret til å ta saken opp igjen, men der var de vant til å tro at de visste best. Per opplevet mye motstand fra de lokale folkevalgte. De forsøkte å nekte ham både bevillinger og konsesjoner. Ofte ble det ja med knappest mulig flertall.
Pål kom seg som nevnt inn på Stortinget. Der ble han en av de mer markante, med stadige utspill i media. Han var kritisk til kommersialiseringen og elitekulturen innen idretten, til at foreldre ikke sendte sine barn i barnehave tidlig nok, til at folk kunne finne på å handle i Sverige fremfor å støtte norsk næringsliv – som han selv gjorde sitt beste for å pålegge reguleringer på alle bauger og kanter.
Vi stopper historien der. Selv om den ikke er slutt.
Den skulle bare illustrere et poeng: Du og jeg er Per. Vi prøver å være en god forelder, en god ansatt – hvis vi ikke har startet en egen bedrift og skapt en jobb til oss selv og noen til, en god nabo. I det hele tatt; ansvarsbevisste samfunnsborgere. Men vi lar oss ikke velge inn i kommunestyret, fylkestinget eller på Stortinget. Vi vil ikke bestemme for vår nabo, men i stedet ta de rette avgjørelsene i våre egne liv. Og engasjere oss på områder som interesserer oss; enten det er våre barns idrettslag, det lokale historielaget, dugnaden i borettslaget – eller ved å fjernadoptere et barn som ikke er så heldig å bli født i verdens rikeste land.
Pål, derimot, han er den du lekte sammen med som barn, gikk i klasse eller på skole med, han som satt i et hjørne på ungdomsklubben, en kollega på jobben (størst sjanse hvis du er ansatt i det offentlige) – eller naboen din. En blant de andre. Til den dagen han er innvalgt i kommunestyret, fylkestinget, eller på Stortinget. Da vet han plutselig mye bedre enn deg hvordan du skal oppdra dine barn, når du bør handle i butikken, hvilken skole som er best for dine barn og hvilket sykehus som er det beste for deg. Han vet også hva du ikke bør kjøpe med deg for mye av når du er utenlands, og hva du bør se på TV og på DVD. Han tror ikke du kan bygge garasje uten at han har laget detaljerte regler for deg. Og du kan i hvert fall ikke få beholde noe særlig av pengene du tjener. Du kunne jo finne på å bruke dem på noe Pål ikke synes er fornuftig.
Historien om Per og Pål trenger ikke foregå i Norge, men kunne vært hentet fra hvilket som helst land med såkalt demokrati. Men er det egentlig slik at Pål, naboen, plutselig vet bedre enn Per når det gjelder de fleste avgjørelser Per skal ta om sitt eget liv? Tenk efter selv, om naboen din eller kollegaen din egentlig har så mye mer peiling enn du selv hva som ville være fornuftige avgjørelser i ditt liv – bare fordi han (eller hun) en dag sitter i kommunestyret eller på Stortinget? Jeg tipper du vil svare nei. Og bra er det. For det er nemlig ikke slik at naboen din blir tildelt en ekstra porsjon fornuft i inngangsdøren til kommunestyret – eller Stortinget. De blir ikke utstyrt med ekstra innsikt i livet ditt, heller. De bare later som.
Demokrati er da en fornuftig styreform, tenker vel du. Bedre enn alternativet, i hvert fall. Ja, hvis alternativet er diktatur, svarer jeg. Men hva med å se litt på hvordan demokratiet opprinnelig var tenkt utformet? Kanskje dagens demokrati ikke er helt som det burde være?
Da folk begynte å protestere på at de med makt i samfunnet brukte skattepengene deres til å betale for sine egne innfall, og da de i ble lei av maktmenneskenes privilegier og med hvilken tilfeldighet maktmenneskenes beslutninger rammet den ene og ikke den andre, tenkte de at vi skal lage oss et annet og bedre samfunn. Men da må vi komme opp med en god begrunnelse for hvorfor ting bør være annerledes. Hvorfor skal noen på toppen ha all makt – og herje med oss som de vil? Vi prøver jo bare å leve vårt eget liv, uten å blande oss inn i andres.
Hva om det ikke er landegrenser, raser eller kultur som gjør oss til et fellesskap? Hva om det er slik at hver enkelt av oss har visse rettigheter som ingen kan ta fra oss? Retten til å leve livet som vi selv ønsker, og ta avgjørelser vi synes er best for oss selv? Retten til å inngå de avtaler vi synes er best, både om jobb, lønn – og til å handle det vi synes vi trenger, eller trives med? Retten til selv å definere hva som gjør oss lykkelige – og forsøke å finne denne lykken? Det er disse rettighetene vi er født med som gjør oss like og likeverdige som mennesker. Men hvordan kan vi hindre at noen tar dem fra oss?
Ved å opprette en stat, som kan beskytte rettighetene. Med et slikt utgangspunkt skal staten naturligvis ikke ta på seg å løse alt mellom himmel og jord, men isteden ha få, klart definerte oppgaver; politi, påtalemyndighet, rettsvesen, domstoler, forsvar. Vi kan ikke møtes på allmøte på torvet hver dag (direkte demokrati, der alle tar avgjørelser i alle saker, sammen) for å ta stilling til hvordan politiet, domstolene og Forsvaret skal organiseres. Derfor velger vi noen til å representere oss – med begrensede fullmakter, og for en begrenset tidsperiode. Det er dette som kalles representativt demokrati. Det er slik vi i Norge og mange andre land har organisert styringen av samfunnet vårt. Men legg merke til ordene ” med begrensede fullmakter, og for en begrenset tidsperiode”.
Det er ingen grunn til at de folkevalgte skal fortelle deg hvordan du skaloppdra dine egne barn, eller nekte deg å velge hvilken skole som er best for dem, hvilket sykehus som er best for deg og dine, hva du skal handle og når du skal gjøre det – og ikke minst hvor (i Norge eller i utlandet), hva du skal se på TV og DVD, hvilken farve huset ditt skal ha, og om du skal velge kommuneansatte eller ansatte i et privat firma til å tømme søppel for deg osv. osv. osv. Dine representanter skal ikke blande seg inn i alle mulige detaljer i livet ditt. Derimot skal de sørge for at dine rettigheter og din personlige frihet beskyttes mot overgrep.
Det gjør de ikke. Nå er det slik at det er dine representanter som står for de største overgrepene mot din frihet. Det gjør de ikke med pistol eller kubein – men med lover, regler, skatter og avgifter. Og ved å nekte deg friheten til å velge løsninger du selv synes er best.
Skal vi ha det slik? Nei, naturligvis ikke. Det er på tide å sette grenser for statens makt, og for hva politikerne skal ha fullmakt til å bestemme for oss.
Det er på tide å ta tilbake friheten!
Du må regne med å høre at politikerne bare gjør det de mener er best for deg, og spørsmålet om hvordan det ville bli hvis alle skulle styre seg selv?
For å sitere Thomas Jefferson: «If a man cannot be trusted with the government of himself, how can he then be trustet with the government of others?».
Oversatt: Hvis man ikke kan bli vist tilliten å styre seg selv, hvordan kan man da bli vist tillit til å styre andre?
