Når festrusen efter feiringen av gårsdagens 125-årsdag gir seg i Venstre, er det tilbake til hårdt arbeid foran høstens stortingsgvalg. I Venstre drømmer man om 10%, men vet at man ikke får noe gratis.
Venstreleder Lars Sponheim har sagt at et liberalt parti bør kunne samle 10% av velgerne bak seg. Det er jeg helt enig i. Imidlertid preges den norske debatten av utspillspolitikk, særinteresser og formynderi. I disse finanskrisetider søker folk til de oppfatter som «trygt» – og det er merkelig nok venstresiden.
Å flagge liberale verdier som ytringsfrihet og personvern kan være vanskelig i et vanlig norsk politisk klima. I disse krisetider kan det til og med bli verre.
Venstre har hatt et godt utgangspunkt. Flertallsregjeringen som skulle sikre forutsigbarhet og ro i norsk politikk har vært som en tre års sammenhengende generalforsamling i et borettslag; krangling, egenmarkeringer og brutte løfter.
Få ville vel før 2005 kunne hevdet som Lars Sponheim gjorde på Dagsrevyen igår – at Norge trenger en mindretallsregjering. Ser man på den sittende regjeringen er Sponheims utsagn selvforklarende: Til tross for det gode forarbeidet, og forhandlingene på Soria Moria man ikke i lengden skjule forskjellen på de tre partiene. Sammenlignet med dem fremstod den forrige regjeringen som langt mer enige. Det kunne kanskje skyldes at hhv. Venstre og KrF måtte ofre mer som regjeringens liberale og konservative ytterpunkter, når de to andre allierte seg.
Hovedproblemet for den forrige (mindretalls-)regjeringen fremstår likevel som uløst, ved inngangen til et nytt valgår; forholdet til Fremskrittspartiet. De tre regjeringspartiene fra Bondevik II har ikke klart å kapre flere velgere. FrP er ikke spesielt mye redusert, og fremstår ofte som større enn de tre andre tilsammen. En ny mindretallsregjering kan fremstå som mer enige enn den nåværende regjeringen – men vil sitte langt mer utrygt. På grunn av det uavklarte forholdet til FrP.
Sponheims plan A er en ny Bondevik II-regjering, uten Bondevik. Han uttaler seg imidlertid som om en ren Ap-regjering (Stoltenberg III) er hans plan B. I 1985 røk Venstre ut av Stortinget på sine annonser med bryllupsbilde av Odd Einar Dørum og Gro Harlem Brundtland. Det er tre vesentlige forskjeller fra 1985 til 2009: Ap er vant til å samarbeide med andre, og har dermed jekket ned sin maktarroganse og alenegang. Sponheim har plassert Venstre som et klart ikke-sosialistisk parti i det politiske landskapet. Sist men ikke minst; Venstres partiorganisasjon og velgere har en markert distanse til FrPs politikk. Sponheim må nok derfor sies å ha ryggdekning for sin bastant avvisende linje overfor FrP. Han kan imidlertid skyve H-velgere over i FrPs fold, og han kan risikere at velgere som sitter på gjerdet også faller ned på FrPs side. Det er en vanskelig øvelse å forklare at det er de politiske forskjellene som må telle når man vurderer samarbeidspartnere, og ikke den velgermessige kjøttvekten.
Det mangler ikke på utfordringer for Venstres ledelse, organisasjon og kandidater i valgåret. Et liberalt parti uten tilknytning til særinteresser kan ikke basere seg på å kjøpe velgere, men må vinne oppslutning på genuin sympati med det ideologiske grunnlaget og de politiske løsningene. Dét er både Venstres styrke og svakhet.
Ser du en liberaler med krum hals og høyt tempo i ditt nærmiljø kan det godt være en Venstre-person som tar årets utfordringer på det største alvor.
