Avhengig av hvor tyngdepunktet på ikke-sosialistisk side blir efter valget vil enten Siv Jensen eller Lars Sponheim sørge for at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister, for en mindretallsregjering av Ap.
Som Vox Populi utmerket redegjorde for forleden, har Høyre skapt fortsatt uklarhet fremfor klarhet om partiet dumper FrP til fordel for Venstre og KrF som partner i en ikke-sosialistisk regjering efter valget.
Høyres leder Erna Solberg har innrømmet at det så veldig ut som et regjeringsalternativ da hun fremsto sammen med KrFs og Venstres partiledere bak store plakater med partisymbolene, da de tre la frem sitt alternativ til regjeringens nye krisepakke.
Da Solberg også ba FrP nærme seg V og KrF, og dyrke vennskap fremfor alenegang – og Per Kristian Foss sa at uten Erna som statsminister blir det ingen ny B-regjering, var det mange som trodde at nå skjer det noe i Høyres hus.
Siv Jensen er utenkelig som statsminister, mener Per Kristian Foss. Ingen av de fire ikke-sosialistiske partiene er sterke nok alene. Derfor må en koalisjon til, og den sittende regjeringen skal bli avsatt som følge av valget. Men FrPs konsekvente alenegang bidrar ikke til de nødvendige prosessene før valget, slik de rødgrønne hadde sin prosess over flere år. Jensens invitasjoner til B-samarbeid er ikke troverdige. Det er som å formidle en invitasjon med slåsshanske.
Resten av artikkelens scenario har følgende forutsetning: Et flertall som følge av valget, som består av samtlige av de fire ikke-sosialistiske partiene.
To ulike tyngdepunkter på ikke-sosialistisk side
Høyre ønsker et firepartisamarbeid, men innser nå at det ikke er realistisk. Da må man ha et alternativ. Høyre er et jordnært og realistisk parti, som har deltatt i samarbeid med KrF, V (og SP) i en rekke regjeringer siden 1963. Det er ikke rart om Høyre velger det velprøvede fremfor det ukjente.
Det ene tyngdepunktet på B-siden består av Høyre, Venstre og KrF. De satt i regjering hele forrige periode, og den politiske avstanden sies å være forholdsvis liten. De står på en felles plattform også i denne perioden; klimaforlik, krisepakkeforlik, pensjonsforlik etc.
Svakheten med dette tyngdepunktet er at det ikke har den nødvendige tyngden. De er og blir avhengige av FrP. Kanhende blir de tre ikke engang særlig større sammen enn FrP blir alene. Da er troverdigheten som tyngdepunkt borte. At de kan samarbeide vet vi allerede. Men de kan jo ikke skaffe seg et styringsdyktig flertall!
FrP – ytterpunktet som tyngdepunkt
Det andre tyngdepunktet på B-siden har sitt utspring rundt FrP. FrP vaker fra 22 – 26% på målingene. Et godt resultat i september gjør ikke FrP til mer sannsynlig regjeringsparti – men det gjør det andre tyngdepunktet mindre sannsynlig.
FrP er på mange måter fortsatt et ytterpunkt i norsk politikk. Det er lenge siden FrP var et liberalistisk parti, selv om både kultur- , distrikts- og miljø/klimapolitikken har sterke liberalistiske innslag. Når det gjelder skatter og avgifter, offentlig forbruk og styring har partiet gått en lang vei vekk fra liberalismen. Men selv når FrP vil bruke like mye eller mer penger på offentlige velferdsordninger, og ha like mye offentlig innsats som de andre partiene i f.eks næringspolitikken, er måten partiet løser dette på fortsatt et ytterpunkt i den politiske debatten.
Det er likevel for enkelt å avfeie FrP som et ytterpunkt som gjør at partiene ifølge Lars Sponheim «ikke har øyekontakt». Grunnen er naturligvis FrPs tallmessige tyngde på Stortinget og på meningsmålingene. Selv om kjøttvekten ikke avgjør samarbeidskonstellasjoner eller opphever politiske forskjeller, kan den avgjøre regjeringsdrømmer.
FrP har krav på å bli tatt på alvor, fordi hver 4.velger står bak partiet. Det betyr at halvparten av alle velgere som ønsker å bli kvitt den nåværende regjeringen, ønsker at FrP skal være en del av løsningen.
En B-regjering må bli innsatt for å kunne bli felt
Da er vi ved scenariets utgangspunkt; de fire har fått flertall, og de tre i regjeringen vet at de må gå av. Men hva skal komme isteden?
Høyre, Venstre og KrF kommer sammen, og begynner å forhandle. Dét spørsmålet FrP da vil få, er hvordan partiet vil forholde seg til en regjering av de tre andre ikke-sosialistiske partiene. Vil Siv og co felle regjeringen? Kanskje på innsettelseserklæringen?
Spørsmålet om å felle regjeringen er å foregripe begivenhetenes gang. Når Stoltenberg leverer regjeringens avskjedssøknad til kong Harald vil han gi kongen et råd. Skal han be kongen gi oppdraget med å danne regjering til det største opposisjonspartiet, FrP – eller til den største samlingen av opposisjonspartier, H, V og KrF? Kanskje er ikke engang de tre sistnevnte tilsammen større enn FrP. Kanskje Jens synes situasjonen på B-siden er så uklar, at han anbefaler kongen å snakke med stortingspresidenten og samtlige parlamentariske ledere.
Scenario A: Stortingspresidenten og de parlementariske lederne innkalles til kongen. Lederne for Høyre, Venstre og KrF peker på Høyres leder Erna Solberg. Ap, Sp og SV peker på Aps leder Jens Stoltenberg. Det samme gjør FrPs Siv Jensen. Resultatet blir en mindretallsregjering av Ap. Denne regjeringen vil basere seg på støtte fra og forhandlinger fra sak til sak, med SP, SV, KrF, og Venstre. Høyre og FrP utgjør opposisjonen.
Siv Jensen har dermed ikke felt noen B-regjering, fordi den ikke er blitt innsatt.
Scenario B: Jens Stoltenberg anbefaler kongen å gå til opposisjonens største parti FrP ved formann Siv Jensen. Hun inviterer Høyre og KrF til samarbeid. KrF avslår, og sammen med Venstre gjør de to partiene det klart at de kommer til å bidra til at Ap ved Jens Stoltenberg danner regjering.
Denne regjeringen vil basere seg på støtte fra og forhandlinger fra sak til sak, med SP, SV, KrF, og Venstre. Høyre og FrP utgjør opposisjonen.
Hvorfor blir det ikke noe Scenario C – at Erna Solberg får oppdraget? Fordi Ap ikke er tjent med det. Det kan nemlig henne hun lykkes i å stable en regjering på benene. Og norsk politisk takt og tone (kalt parlamentarisk sedvane) fordrer at en slik regjering får sjansen til å prøve seg.
Men politisk takt og tone gjelder ikke FrP. Hverken fra FrPs side – eller fra de andre partienes side overfor FrP. FrP hever seg over politiske forskjeller og lar kjøttvekten telle. De andre partiene på sin side fokuserer på de politiske forskjellene – og hever seg over kjøttvekten.
Minervas Jan Arild Snoen har satt penger på at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister, for en regjering av Ap. Slik også konklusjonen i min vurdering er.
Det eneste som kan gjøre ovenstående A- og B-scenarier ugyldige er hvis FrP og Høyre tilsammen får flertall. Siv Jensen og FrP har nå fått den nødvendige (forvirrede) avklaringen fra Høyre til å fortsette sin alenegang. FrP’erne vet at Høyre er så regjeringskåte at de ikke tør vente på valgresultatet før de signaliserer foretrukne samarbeidspartnere. Erna Solberg tør ikke gå til valg bare på sin egen politikk, men må ha et regjeringsalternativ som krykke. For å utvide sin appell blant velgerne.
Forrige uke var en dårlig opptakt til Høyres lange valgkamp. FrPs alenegang kan fortsette. Hensikten til Solberg og co var å trenge seg frem i rampelyset. Istedet står Siv Jensen tydeligere i rampelyset enn noensinne.
Spørsmålet efter siste uke er ikke om FrP kan regjere, men om Høyre efter sine mange blundere og dårlige velgerappell i det hele tatt fortjener å regjere.
