hevder Håvard Simensen, som er dagens gjesteskribent. Han står bak nettstedet contexploration.net, og skriver på Liberaleren om regjeringens forslag om å forby visse blasfemiske ytringer.
av Håvard Simensen, contexploration.net
Hold ordet fritt
Kong Jakob I bestemte i 1618 at hans deklarasjon om hvilke kroppsøvingsaktiviteter som var tillatt å utføres på søndager måtte leses opp høyt i alle engelske kirker. Å trosse kongen dømmekraft, kirkens overhode, og hans “Declaration of Sports” ble erklært for blasfemisk. Mange prester mente at aktivitetene, slik som stavsprang og dans, var for kontroversielle. Det var ukristelig med slikt fjas på helligdagene, mente de. Motstanden ble etter hvert så stor at Kong Jakob I trakk deklarasjonen tilbake. Det ble nå regnet som blasfemisk å lese teksten høyt i kirkene. Årene gikk. Kong Jakobs sønn, Karl I, overtok etter hvert tronen. Han delte sin fars kroppsøvingsfilosofi. Han fikk gjeninnført deklarasjonen. Prestene ble på ny pålagt å lese den høyt. Enkelte geistlige nektet. De ble straffet. Men en ny puritansk motoffensiv vokste likevel frem. Og i 1643 vedtok parlamentet at alle skrevne kopier av deklarasjonen skulle brennes offentlig.
Slik bølger det, frem og tilbake. I England var det en tid forbudt å kritisere nattverden. Men etter hvert som protestantismen vant frem ble nattverden i seg selv ansett som en grotesk, kvasi-kannibalistisk symbolhandling. Nattverden ble fordømt som blasfemi. På ett tidspunkt ble både treenighetsdoktrinen og hekserifornektelse ansett som blasfemi i England. Noen år senere var det omvendt. De var blasfemi å kritisere disse dogmene. I dag er det fortsatt noen religiøse fabler som er provoserende. Enkelte mener fremstilling av Jesus som guddommelig, som Guds sønn, er en fornærmelse mot de andre profetene. Det finnes også de som mener at portrettering av Jesus som en helt vanlig kar er krenkende. Noen mener bestemte gjenstander og profetbilder er å anse som hellige, mens andre ser på de samme gjenstandene og bildene som tabu. Katolikker ser Paven som Jesu stedfortreder på jorden. Protestanter ser Pavekirken som en forvrengning av Jesu budskap.
Blasfemiske ytringer
Den rødgrønne regjeringen ved justisminister Knut Storberget foreslo den 19. desember 2008 at den nye §185 i straffeloven måtte utvides til også å omfatte krenkende, blasfemiske ytringer. (Paragrafen er ment å erstatte den gamle rasismeparagrafen, §135a.) Den konkrete ordlyden vil først bli presentert i forbindelse med ikraftsettingsproposisjonen for den nye straffeloven. Dersom forslaget blir gjennomført, må påtalemyndigheten og rettsvesenet belage seg på flere interessante, teologiske diskusjoner. Det er grunn til å spørre hva justisministeren mener med uttrykket “blasfemiske ytringer.” Hva er Knut Storbergets definisjon av blasfemi?
Hvilken gud er det denne gangen som skal beskyttes mot fornærmelser? Før i tiden ble definisjonen av blasfemi vedtatt av pavekirken eller av prestestanden. Nå er det den rødgrønne regjeringen som skal bestemme hva som er blasfemi i en ikraftsettingsproposisjon. Hvordan rettferdiggjør regjeringen at religioner og religiøse følelser skal bli spesielt vernet? Regjeringens initiativ for å gjøre blasfemiske ytringer straffbare er beskrevet i Odelstingsproposisjon nr. 22 (2008-2009):
“Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være ’hellige’. Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det ’klimaet’ vedkommende møter i samfunnet.”
Det er som om regjeringen mener at troende mennesker har en slags superevne, en kosmisk sanselighet. Religiøse menneskers følelsesliv er tilsynelatende mer verdt enn følelseslivet til ikketroende. “Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet,” het det i pressemeldingen. Frykten for en ny karikaturstrid ulmer i bakgrunnen.
Ærekrenkelse av religion
Etter at tegningene av Muhammed ble trykket i Jyllands-Posten i 2005, underskrev ambassadørene til Tyrkia, Iran, Egypt, Algerie, Libya, Palestina, Marokko, Bosnia, Indonesia, Pakistan og Saudi-Arabia et protestbrev til den danske statsministeren. De krevde tegnerne og redaktørene stilt for retten. Kravet ble avvist. I striden som fulgte, rokket aldri Danmark ved ytringsfriheten. Selv ikke etter fjorårets terrorangrep mot den danske ambassaden i Islamabad, attentatplanen mot tegneren Westergaard og FNs Menneskerettighetsråds famøse resolusjon mot ærekrenkelse av religion, har danskene innskrenket det frie ord. Men den norske regjeringen har valgt en annen linje. “La oss møte de på halvveien,” ser ut til å være regjeringens holdning i enhver konflikt. Det leder galt avsted i prinsipielle spørsmål.
Om vi først aksepterer at støtende ytringer om livssyn skal kunne straffes – uten noen som helst debatt – gjenstår det bare å definere hva som er støtende. Men da har hele premisset for forslaget unnlatt seg diskusjon: Skal de som føler seg støtt ha rett til å kneble andre? Ingen har krav på andre menneskers aksept for oppfatninger som de selv holder hellig. I offentligheten vises det alltid til de religiøses følelsesliv. Snu det hele rundt, og hykleriet blir åpenbart: Kontroversielle religionskritikere som Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali har ingen rett til å kreve at deres motstandere må fengsles for å ha krenket deres ateistiske livssyn. De har da heller aldri krevd at såkalte hellige bøker må forbys. Det hadde vært et overgrep. Men det er like hårreisende av den norske regjeringen å innføre straff for blasfemiske ytringer, slik justisminister Knut Storberget legger opp til.
Kneblerett
Enten du skulle mene at ateisme er det beste livssynet, eller at utenomjordiske vesener jevnlig besøker jorda, eller at Koranen er Guds endelige budskap til menneskeheten, eller at den ariske rasen er alle andre overlegne eller at Jesus er den eneste veien til frelse, har du selvsagt ingen rett til å kreve respekt for dine påstander. Det eneste du har rett til, er å fritt uttrykke hva du mener – hvor enn feil du tar. Alle har tilsvarende rett til å si eller skrive hva de synes om dine standpunkter. De som krever “respekt” er dessverre ofte de første til å tråkke på andres rett til å ytre seg. Tenk bare på de som forsøkte å sabotere demonstrasjonen til støtte for Israel foran Stortinget.
Alle som i dag publiserer tekster, romaner eller bilder som harselerer over religion risikerer å bli rammet av en fatwa fra en eller annen religiøs fanatiker i utlandet, slik William Nygaard, Vebjørn Selbekk, Lars Vilks og Knut Westergaard opplevde. Hadde det hjulpet situasjonen om de i tillegg risikerte straff fra den norske staten for å ha kommet med blasfemiske ytringer? Når enkelte krefter forsøker å kneble religionskritikere, burde ikke den norske regjeringen overta oppdraget på mobbens vegne. Staten skal forsvare de som blir utsatt for vold og trusler. Staten skal ta ytringsfrihetens side. Regjeringen må enten definere blasfemi, eller trekke sitt forslag om å forby blasfemiske ytringer.
