Media rapporterer at statsministeren tok til orde for dugnad da han holdt sin nyttårstale for 2009. Men gjorde han egentlig det? Er kanskje den rette betegnelsen korporativisme?
Jeg så både kongens og statsministerens taler, og ikke langt ute i sistnevntes tale begynte jeg å lure på om talene var forbyttet. Kongen var langt mer politisk enn Stoltenberg.
Ifølge blant annet Dagbladet tok Jens Stoltenberg til orde for dugnad. Avisen siterer et avsnitt i talen: «- Det gode ordet dugnad er ganske enestående for det norske språk. Denne evnen til å samarbeide er verdifull. Og vi trenger den nå; mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, mellom borgerne og myndighetene og mellom enkeltmennesker og fellesskapet».
Jeg må ha misforstått begrepet dugnad. Er ikke det noe som gjøres av flere parter, frivillig? Oppgaver som ikke gjøres hverken av staten eller profesjonelle aktører?
Når Stoltenberg aller først i sin oppramsing av «parter» som bør løfte i flokk nevner arbeidstagere og arbeidsgivere får kanskje flere enn meg assosiasjoner til korporativisme?
For meg er det slett ingen umulighet at arbeidsgivere og arbeidstagere ved den enkelte bedrift jobber sammen mot samme mål. Både i gode og dårlige tider. Men det er et samarbeid til fordel for begge parter. Begge tjener på det, i kroner og øre. Men det er ikke dette «den norske modellen» legger opp til. For der er måles alle bransjer mot alle andre når man skal forhandle om lønn. At noen bedrifter inngår særavtaler med sine ansatte om hvordan man skal håndtere dårlige tider, er ikke akseptert i LO. For der gjelder tanken om forbundsvise oppgjør.
Noen bedrifter vil gå godt. Andre vil gå dårlig. Dette avhenger av mange faktorer, og gjelder uansett om det er finanskrise eller ikke. Hvis statsministerens oppfordring til dugnad i arbeidslivet handler om å droppe forbundsvise oppgjør – og heller la den enkelte bedrifts eiere og arbeidstagere ha frihet til sammen å finne de beste løsninger for seg, er det positivt. Ja, nærmest for nytenkning å regne. Men jeg tviler på at det var dét Stoltenberg ville signalisere.
Stoltenberg ville nok appellere til gode sosialdemokratiske dyder, om å tenke mer på fellesskapet og mindre på seg selv. Og nok en gang slå et slag for det inntektspolitiske samarbeidet og den såkalte moderasjonslinjen fra tidlig på 1990-tallet.
Liberaleren mener at den enkelte først og fremst har ansvar for seg selv og sine nærmeste. Ved å yte sitt beste for å ha mat på bordet og klær på kroppen skaper man også efterspørsel efter varer og tjenester – som andre kan levere. Og dermed også disse tjene til salt i maten.
At folk i frivillighet finner sammen og løser oppgaver til felles beste er det ingenting i veien med. Forutsatt at frivilligheten er ektefølt og ikke påtvunget.
Dugnaden statsministeren oppfordret til, føltes påtvungen. Ja, mer enn det, den føltes uekte. Det handlet ikke om dugnad i det hele tatt. Statsministeren forsøkte å omdefinere begrepet, slik at det skal passe inn i den sosialdemokratiske samfunnsorden.
Da vil både begrepet og innholdet miste sin verdi.
