Barack Obama vant presidentvalget soleklart både i valgmannskollegiet og i stemmetall. Han har i skrivende stund et flertall også av de avgitte stemmene. Årets presidentvalg er historisk på mer enn én måte.
For å vinne valget måtte Obama vinne samtlige stater som partifellen John Kerry vant i 2004, pluss Ohio. USA har indirekte presidentvalg. Velgerne i hver delstat stemmer på såkalte valgmenn. Disse utgjør et valgmannskollegium, som formelt velger presidenten.
Derfor er det valget i hver av delstatene som teller. Mange av dem er opplagte vinnere for hvert av partiene, men så finnes det vippestater. Stater der resultatet kan gå begge veier, og hvor man må vinne visse av dem, for å bli president. Flertall i valgmannskollegiet får man hvis man vinner stater som tilsammen har 270 valgmenn. I 2004 vant Kerry 252 valgmenn. Med Ohios 20 ville han hatt flertall.
Obama vant Ohio litt over kl. 0300 inatt. Det var aldri noen tvil om at han kom til å vinne i «Kerry-statene». I tillegg vant han Virginia (13), Florida (27), New Mexico (5), Nevada (5) og Colorado (9). Blant annet. Derfor ble antallet valgmenn så stort.
Viktigere, for at nordmenn skal «forstå» valget, er at Obama også vant flertall i rene stemmer. Ikke bare flertall, men absolutt flertall (altså mer enn 50%). Andre som har vunnet mer enn halvparten av stemmene: Bush 50,7% (2004), Bush sr. 53,4 (1988), Reagan 5838 (1984) og 50,7 (1980), Carter 50,1 (1976).
Historisk – uerfaren
Valget av Barack Obama er historisk fordi han er den første presidenten i USA som ikke er hvit mann. Det er også uvanlig (men ikke så uvanlig) at en kandidat er så uerfaren både nasjonalt og lokalt som Obama. Han har sittet i USAs senat siden 2005, og i delstatssenatet i Illinois siden 1996. Det var først med talen på Demokratenes partikonvent foran valget i 2004 at han ble kjent nasjonalt. Obama er født i 1961 og således langtfra den yngste valgte president. Blant yngre valgte presidenter er både Bill Clinton (1992), John F. Kennedy (1960) og Teddy Roosevelt (1904, tiltrådte allerede i 1901).
Obama sammenlignes ofte med Kennedy, i ungdom og veltalenhet. Men når det gjelder erfaring halter sammenligningen. Kennedy hadde ved valget i 1960 sittet 13 år i Kongressen.
USA har hatt flere presidenter uten politisk erfaring ved tiltredelsen. Blant annet generalene som ble presidenter. F.eks William Henry Harrison (1840), Zachary Taylor (1848), Ulysses S. Grant (1868. 1872), og Dwight D. Eisenhower (1952, 1956).
Valget er også spesielt fordi to sittende føderale senatorer var konkurrentene. 4 av de 5 siste presidentene var sittende eller tidligere guvernører; Carter (1976), Reagan (1980), Clinton (1992) og Bush (2000). Bush sr. var sittende visepresident da han ble valgt (1988). Man må tilbake til Kennedy, som var senator da han vant i 1960. Johnson sittende president da han ble valgt i 1964, Nixon tidligere visepresident da han ble valgt i 1968 (gjenvalgt 1972).
Den amerikanske drømmen – som ikke kunne skjedd i Europa
handler om å komme fra ingenting og slå seg opp til velstand (og ofte berømmelse). Isåfall er Barack Obama den personifiserte drømmen. Hans livshistorie er imponerende mangfoldig, når det gjelder bakgrunn og resultat. Barn av en hvit amerikansk kvinne fra Midtvesten og en mann fra Kenya. Oppvokst med mor og stefar i Indonesia, og med mormoren på Hawaii.
Hvor mange politikere fra minoriteter har kommet til samme nivå i europeisk politikk? Knapt noen overhodet. Obama kunne ikke blitt valgt i Europa i 2008. Det er bare å se seg rundt. Riktig nok er Obama en sjeldenhet i nasjonal politikk i USA. Det finnes ikke mange minoritetsrepresentanter i kongressen, eller regjeringen. Og han er altså den første presidenten. Heller ikke i Norge er det mange minoritetsrepresentanter på nasjonalt nivå, og resultatet av nominasjonene så langt tyder ikke på at det vil bli flere, heller.
Også Obamas konkurrent, John McCain anerkjente det historiske i valget av Obama. McCain holdt en god tale da resultatet av valget var klart. Han anerkjente Obamas historiske seier, lovet samarbeid og manet til samhold.
Vil han bli testet?
Verden er lei av president Bush. Og håper derfor på Obama. Mange anser Bush som den verste president gjennom tidene, både for sitt land og for verden. Bush kan kanskje finne trøst i at Harry S. Truman (1945 – 53) var svært upopulær da han fratrådte i 1953 – men at hans omdømme gradvis har steget i årene siden. Om Reagan knuste kommunismen gjennom opprustning på 1980-tallet var det Truman som viste at USA ville ta ansvar og demme opp for kommunismen i de første årene efter 2.verdenskrig. Så kan man naturligvis diskutere metodene.
Obamas visepresident Joe Biden hadde en «slip of the tongue» da han på et valgmøte sa at Obamas uerfarenhet kunne føre til at han ville bli «testet» i løpet av sitt første halvår som president. Dette ble brukt av McCain-kampanjen – og er slett ikke en ueffen påstand. Det holder med å vise til Kennedy. Toppmøtet med Sovjetunionens leder Nikita Krustsjov i 1961 var resultatløst, og en fiasko for Kennedy. Men Krustsjov fant at han kunne teste den unge presidenten. Og satte igang med å bygge Berlinmuren, samt utplassere atomvåpen på Cuba.
George W. Bush ble testet gjennom terrorangrepene 09.september 2001. Det gjenstår å se hvordan Obama vil bli testet.
Endringer i politikken?
Utenrikspolitisk er det liten tvil om at Obama vil trekke USA ut av direkte engasjement i Irak, og stenge Guantanamobasen. Han vil også snakke med lederne i Iran. Efter at USA i 8 år har hatt en president som satte hardt mot hardt, og aldri hadde problemer med å navngi USAs fiender (Nord-Korea, Iran, Irak, Libya, Cuba, Syria), vil USA få en president som vil ha dialog. Dette kan føre til at noen vil bli fristet til å teste ham (se over).
Innenrikspolitisk Vil han måtte håndtere en økonomisk krise som kan minne om børskrakket i 1929 og den påfølgende depresjonen i 1930-årene. Kanskje vil det bli brukt mye skattepenger de neste 4 – 8 årene. Slik Bush har gjort det, med krigene i Irak og Afghanistan. Republikanernes «tax and spend»-retorikk om Demokratene står ikke til troende når de selv står for samme politikken – efter valgene. Når USA kan bruke så mye penger på krigene kan de også bruke pengene på å løse innenrikspolitiske utfordringer, vil velgerne mene.
Obama må legge til rette for at økonomien skyter fart igjen. Demokratene har tette forbindelser til fagforeningene, og benytter ofte proteksjonistisk retorikk. Obama også. Men veien til nye jobber går ikke gjennom økede skatter og importbeskyttelse.
Tross den første og andre gulfkrigen tapte både far og sønn Bush valget på økonomiske nedgangstider. Uansett terrorfrykt og krigstilstander er det den enkeltes daglige utfordringer som teller. De økonomiske nedgangstidene kan komme til å gi Obama mindre handlefrihet enn han håpet. Men å frigjøre midler fra krigføringen i Irak kan gi ham handlefriheten tilbake. Velger han å skattlegge vil republikanerne med en gang kunne finne frem den velprøvede retorikken.
Obama trenger ikke å nasjonalisere bankvesenet for å øke sine virkemidler. Det har allerede Bush gjort for ham.
Høyesterett
er noe av det viktigste en amerikansk president skal forholde seg til. Nærmere bestemt utnevnelsene av nye dommere. Domstolen er idag delt 4 – 4 mellom liberale og konservative, og 1 vippestemme. Den eldste (og liberale) dommeren, John Paul Stevens er 88 år gammel. Dommerne er utnevnt på livstid. Nå kan han trygt pensjonere seg, i forvissning om at Obama kan finne en erstatning. Dermed vil viktige bestemmelser, som selvbestemt abort (Roe vs. Wade) bli stående.
I den kulturkampen som har foregått i det amerikanske samfunnet i en mannsalder, og som Sarah Palin kan stå som symbol for, har de konservative nå fått et skudd for baugen.
Liberaleren kan sies å dele DLFs syn (se gårsdagens artikkel) om at både Obama og McCain ligger langt fra oss politisk. Bush er verdikonservativ, mens Obama vil ha statlig kontroll over økonomien. Vi får ingen som er både liberale i økonomiske politikk og når det gjelder verdispørsmå. Men det er vi vant til.
Vi føler oss imidlertid sikre på at både Europa og resten av verden vil bli skuffet over Obamas utenrikspolitikk. Fordi det er i USA at Obama er valgt – og skal gjenvelges. Det er de velgerne han må ta hensyn til når han utformer politikken.
Avtroppende president Bush blir i dagens Dagbladet karakterisert som tidenes verste. Hans Olav Lahlum har i sin bok om amerikanske presidenter påpekt at Bush kan få to ulike eftermæler. Blir miljøkampen vurdert å være hans tids dominerende tema (sett fra eftertiden) vil han få et dårlig eftermæle. Blir derimot kampen mot terror det dominerende tema i vår tid, vil han få oppgradert sitt eftermæle (se Truman og den kalde krigen, over).
Lahlum har også to kapitler om kandidatene i årets valg, og sammenligner dem med tidligere presidenter. Obama kan på grunn av sin uerfarenhet kombinert med store visjoner risikere å ende opp som Jimmy Carter (1977 – 1981).
Andre valg
La oss minne om at også hele Representantenes hus og 35 medlemmer av Senatet sto på valg. Demokratene hadde flertall i begge kamre (siden 2006), men i Senatet var flertallet knapt. Man må ha 60 senatorer for å kunne overkjøre et mindretall som bruker filibustertaktikk for å hindre at forslag kommer opp tila avstemning. Heller ikke efter nattens valg vil Demokratene få et slikt, komfortabelt flertall (slik det ser ut i skrivende stund).
Demokratene vil imidlertid kontrollere både Kongressen, presidentvervet – og ha vippeflertall i Høyesterett. Forventningene vil derfor være store. Partiet har ikke klart å utnytte flertallet de vant i 2006.
Republikanerne kan i eftertankens lys lure på hvor det ble av dét flertallet Newt Gingrich skaffet dem i 1994, og som ble ytterligere styrket ved at Bush ble president i 2000.
Obama har gjennom imponerende pengeinnsamling hatt råd til å kjøre en stor reklamebasert kampanje på TV, han har gjennom imponerende mobilisering av frivillige fått nye velgere til å registrere seg og stemme, og ikke minst har han vært en kandidat både unge velgere og afroamerikanere kan identifisere seg med. Han har gitt både unge og gamle, hvite og ikke-hvite håp om forandring.
Det gjenstår å se om han klarer å skape den forandringen og tilfredstille det eller de håp han har tent hos velgerne.
Han har utvilsomt fått et klart mandat.
