Amnesty International skal endre kurs,. Vedtaket ble gjort allerede i 2001, men blir synlig neste år. Jeg har vært medlem hele mitt voksne liv, men tviler på om jeg fortsetter. Organisasjonen skal inn på andres domener. Ytrings- , organisasjons- og trosfrihet er ikke nok å jobbe med.
Som liberalist fant jeg det naturlig å være medlem av Amnesty. Organisasjonen jobber for helt grunnleggende rettigheter og friheter, som ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og bevegelsesfrihet. Alt er forutsetninger for samfunn som bygger på rettsstatsprinsipper og demokrati.
Amnesty tar ikke hensyn til hvilket regime som har fengslet den de jobber for å frigi. Organisasjonen jobber uten statsstøtte. Begge deler appellerer til meg. Organisasjonen tilbyr deg som menneske å engasjere deg i at andre mennesker skal ha de samme grunnleggende rettigheter og friheter som du har. Tidligere gikk det mye i brevskriving til andre lands myndigheter. Nå kan også sms og epost brukes, samt blogging og andre sider ved det moderne informasjonssamfunnet.
Jeg må med skam tilstå at jeg kun har vært betalende medlem, sendt noen eposter – og blogget om temaer Amnesty er opptatt av. Mitt politiske engasjement har ikke gjort det naturlig å være aktiv i noen Amnesty-gruppe. Men jeg følte heller ikke at det var behov for det. Det går fint an å jobbe for Amnesty uten å være aktiv i organisasjonsleddene.
Den eneste gangen jeg har samarbeidet med Amnesty var da Chinas president Jiang Zemin var i Norge i juni 1996. Da gikk de partipolitiske ungdomsorganisasjonene sammen om å tilby Amnesty aktivister, og i tillegg kunne den/de som ville delta i sivile ulydighetsaksjoner (som Amnesty ikke deltar i).
I helgen hadde Amnesty International Norge landsmøte i Stavanger. Du har kanskje fått med deg at Vinje kommune fikk Amnestys pris for sitt arbeid med integrering. Mindre kjent er kanskje de fokusområdene Amnesty fra neste år av skal jobbe med. Det har ikke vært spesielt mye mediedekning av Amnestys endrede fokus.
Amnestys nye fokusområder
I medlemsbladet Amnestymagasinet står følgende om hva som er de nye fokusområdene:
«Amnesty skal i hovedsak fokusere på sammenhengen mellom fattigdom og menneskerettigheter på fire områder:
1. Mødrehelse – reduser antall kvinner som dør i forbindelse med graviditet og barsel.
2. Bolig – forhindre tvangsutkastelser og slum.
3. Ansvarliggjøre næringslivet – sikre at bedrifters aktivitet hverken direkte eller indirekte fører til menneskerettighetsbrudd.
4. Styrke fattiges rettssikkerhet – sikre at enkeltmennesker kan holde egne myndigheter ansvarlige etter å ha fått sine rettigheter krenket.
Amnesty skal iverksette arbeidet ved hjelp av:
1. Kapasitetsbygging – styrke fattiges mulighet til aktiv deltakelse og til å kunne kreve å få sine rettigheter realisert.
2. Tilgjengelighet – sikre at alle mennesker har lik tilgang på alle rettighetene.
3. Ansvarliggjøring – holde de som bryter menneskerettighetene ansvarlige, inkludert stater, bedrifter og andre institusjoner.»
Amnesty – jobbe med det samme som mange andre?
Amnesty har tidligere jobbet for grunnleggende rettigheter for hvert menneske. Slik at man blant annet kunne slippe å bli fengslet for sine ytringer og meninger, og for sin tro. Og for at man skulle kunne ytre seg fritt om det man ønsket å ytre seg om. Og kunne organisere seg – i et parti, en organisasjon eller en fagforening, og kjempe videre for å bedre tilværelsen.
Av de fire fokusområdene er det kun det siste som bygger direkte videre på de grunnleggende rettighetene. I en rettsstat skal du kunne stille også myndighetene til ansvar.
Å ansvarliggjøre næringslivet kan Amnesty få til gjennom offentlig fokus på menneskerettighetsbrudd, og på holdningskampanjer i vestlige demokratier. Mot store firmaer som også har forretninger i den 3.verden. Dette er noe du og jeg kan bidra til, gjennom vår forbrukermakt. Og eventuelt som aksjeeiere.
De to første fokusområdene er imidlertid, slik jeg ser det, mest avhengig av den nasjonale politikken. I regimer der kvinners rettigheter ikke står i fokus vil mødrehelse være et ikketema. I tillegg til de nasjonale myndigheter kan internasjonal bistand gjøre noe på dette området.
Også på området bolig/slum er det i stor grad avhengig av den nasjonale politikken, samt av innbyggernes mulighet til å løfte seg økonomisk. Her kan tiltak som frihandel og arbeidsmigrasjon bistå.
Poenget er imidlertid at mange andre organisasjoner jobber med disse fokusområdene. Også FN og land som gir bistand (som Norge) er opptatt av dette. Men spesielt landene motarbeider imidlertid område 2, gjennom sin nasjonale handelspolitikk og innvandringspolitikk. Frihandel og mulighet for arbeidsmigrasjon kunne hjulpet flere ut av fattigdom. Men her er ikke de rike og utviklede landene flinke nok. Skal Amnesty arbeide for åpnere grenser og friere verdenshandel? Positivt vil jeg som liberalist si, men neppe noe som hverken medlemsmassen eller myndigheter vil være klare for.
Amnesty – fra elitene til folkemassene
Tidligere har det vært dem som jobber for menneskerettigheter og demokrati, samt for å få dyrke sin religion som har kunnet nyte godt av Amnestys arbeid. Ikke nødvendigvis eliten i vanlig forstand, men likevel folk som har overskudd til å gjøre noe mer enn å forsøke å skaffe seg sitt daglige brød.
Gjennom tiltak 1 og 2 vil Amnesty jobbe for at de brede folkemasser skal kunne kreve – og bruke – sine rettigheter. Man går fra aktivistene og ledestjernene og over til de store folkemassene. Dette kan bety en helt annen politisk mobilisering i land der innbyggerne idag er uten rettigheter. For eksempel i land er islam er den dominerende religion. Disse tiltakene er efter min mening en stor utvidelse av Amnestys arbeidsområde. Selv om man holder fokus på de grunnleggende rettighetene. Man må ha mot til å kreve innføring av demokrati i land som Saudi-Arabia, Sudan, Zimbabve – og China. Men hvem ønsker ikke dét – bortsett fra makthaverne der?
Hvis disse tiltakene går på mødrehelse, fattigdom og slum har Amnesty tatt på seg en nesten uoverkommelig oppgave, som både utfordrer den nasjonale politikken i mange av verdens land, samt går inn på arbeidsområdet til andre organisasjoner, FN og land som gir bistand.
Når det gjelder tiltak 3 henviser jeg til hva jeg skrev om fokusområde 3.
Jobbe med fokusområdene partipolitisk
er mulig. Norge yter idag mye økonomisk bistand til land i den 3.verden. Jeg er motstander av at bistanden er statlig, finansiert over skatteseddelen – og mye gitt som land til land-bistand. Jeg ønsker at du og jeg skal kunne velge områder, organisasjoner og prosjekter vi har tiltro til når vi skal gi penger. Jeg ville brukt penger på grunnleggende helsestell og utdannelse. Samt demokratiopplæring. Da kommer fokusområdene 1, 2 og 4 nærmest automatisk inn. Men flertallet på Stortinget gjør ingenting for å gjøre bistanden mer personlig. Jeg skal kunne føle et ansvar for at jeg gir til noe jeg tror på, samt se at det virker. Og isteden for å gi den til land der myndighetene bruker pengene efter eget hode og kanskje til eget gode, vil jeg gi den direkte til folk. Lokalsamfunn.
Hvis Amnesty skal inn og jobbe for disse fokusområdene vil jeg heller jobbe via et politisk parti for å vri fokuset i bistandspolitikken, slik jeg har beskrevet ovenfor. Og der tror jeg problemet med Amnestys nye profil ligger. Folk som ellers vil være tiltrukket av Amnestys arbeidsmetoder og uavhengighet kan finne ut av disse fokusområdene blir for omfattende for en medlemsbasert organisasjon – og at det kan være like greit å jobbe via andre kanaler. Å jobbe partipolitisk, via Kirkens Nødhjelp, Care, Leger uten grenser, Røde Kors etc. kan bli alternativet til (fortsatt) engasjement i Amnesty.
Nøytraliteten kan betviles
Amnesty med sitt ry kan sikkert være til bry for diktaturer som Saudi-Arabia, Zimbabwe, Burma og China, når kritikken mot dårlig helsepolitikk (mødrehelse) og manglende fordeling av velferd kommer. Men hva med samvittighetsfangene? Vil de råtne i sine celler, eller i sine gjemmesteder, når Amnesty går for en bredere tilnærming til verdens elendighet?
Når Amnesty går inn i landenes fordelingspolitikk kan det bli stilt spørsmål ved organisasjonens nøytralitet og uavhengighet. Hva er den rette måten å bekjempe fattigdom på? Hvordan skal rettigheter til vannressurser fastsettes? Hva skal ligge i retten til et godt miljø? Dette er politiske og ideologiske spørsmål på en helt annen måte enn grunnleggende rettigheter som ytrings- og trosfrihet.
Ikke bare kan land og myndigheter som kritiseres stille spørsmål ved Amnestys uavhengighet, men også medlemmene i organisasjonen kan oppleve at de må kjempe for organisasjonens syn på politiske spørsmål på en helt annen måte. For jeg går ut fra at Amnesty er sammensatt av mennesker med forskjellige politiske ideologier – som dog deler et demokratisk grunnsyn. Man kan enes om motstand mot dødsstraff og for stemmerett. Men hva med eiendomsret til vann, og synet på subsidier nasjonalt?
Jeg er villig til å gi Amnesty litt tid, men tviler på om medlemskapet kan fortsette når organisasjonen blir så engasjert i nasjonale politiske (fordelings-)spørsmål), og går inn på områder andre allerede jobber med.
Amnestys arbeidsmåte og uavhengighet har vært helt unik. Jeg ønsker at det skal fortsette. Men jeg har ikke vært tilstrekkelig inne i organisasjonsarbeidet til å kunne påvirke. Det er naturligvis synd, men det virker som om dette har gått gjennom uten mye fokus. Ihvertfall ikke utenfra. Da ville nok flere stilt de samme spørsmålene som meg.
