Advokat og nyutnevnt UNE-leder Abid Q. Raja er av nominasjonskomiteen i Akershus Venstre plassert på 2.plass. Efter dagens stortingsrepresentant Borghild Tenden men før dagens 1.vararepresentant Inge Solli. Et dristig og modig valg av komiteen, stikk i strid med den regionstankegang som ofte preger listeforslagene i Akershus. Men vil det holde? Hvorfor bør Abid Q. Raja på Stortinget?
La meg innledningsvis slå fast at Liberaleren ikke blander seg inn i nominasjonene i de forskjellige partienes fylkeslag. Likevel er det ingen hemmelighet at vi ønsker oss flest mulig og mest mulig liberale kandidater på høye plasser på valglistene.
Denne artikkelen vil kommentere hevdvunne prinsipper for nominasjon i norske partier, samt situasjonen i et fylkeslag og et parti artikkelforfatteren kjenner godt. Noe som vil fremkomme av teksten.
Nominasjonskomiteens innstilling av Raja på 2.plass er oppsiktsvekkende. Førstekandidaten er fra Bærum, mens Raja bodde der da han i 2007 ble nominert til fylkestinget. Han har siden flyttet til Oslo, og er medlem av Oslo Venstre. Dette er likevel ikke til hinder for at han kan bli nominert og valgt fra Akershus. Men disse reglene gjelder kun ved stortingsvalg (denne delen av artikkelen er endret, efter innspill fra leserne).
Valglister og nominasjonsarbeid er et møysommelig puslespill: Alder, kjønn, geografi og politisk bredde skal reflekteres i listeforslaget. Så er det opp til selve nominasjonsmøtet å avgjøre om alle slike hensyn skal gjenspeiles i den endelige valglisten. For Akershus Venstres vedkommende står det avgjørende slaget om listen 18.november.
Jeg var selv medlem av nominasjonkomiteen (og kandidat) foran valget i 2005, og sto langt nede på listen i 2001. For dem som er ukjent med de finere geografiske skillelinjer i Akershus kan røpes at det er 3 (eventuelt 4) regioner i dette geografisk sett lille fylket; Vestregionen (Asker og Bærum), Follo (kommunene sør og øst for Oslo) og Romerike (kommunene nord og øst for Oslo). For sikkerhets skyld kan Romerike også deles i to; nedre og øvre (Eidsvol, Hurdal, Nannestad, Ullensaker og Gjerdrum). Hvorfor ikke f.eks Nes også er med kan man lure på.
Partienes lister i Akershus er preget av at toppkandidatene fordeler seg på de 3 (4) regionene. Og i tillegg altså alder og kjønn, samt evt. politisk bredde. Hvis partiene ønsker å appellere til spesielle velgergrupper må listeforslaget også tilpasses dette, om enn ikke nødvendigvis på de øverste plassene. Venstre har tradisjonelt vært et parti der lærere og miljøvernere har følt seg hjemme, men partiet har i Sponheims ledertid også appellert til småbedriftseiere og ansatte, samt gründere. Noe som for Akershus Venstres del har medført at personer som Tor Olav Steine og Roger Axelsson de siste årene har vært å regne med i nominasjoner både til fylkestinget og Stortinget. Sistnevnte er nå medlem av nominasjonskomiteen.
Valglistene skal altså ha en appell til velgergrupper partiet ønsker å tiltrekke seg. Betyr et samfunn i endring at valglistene også endrer sammensetningen? Ikke nødvendigvis. Det er mange personer med flerkulturell bakgrunn som nå er aktive i lokalpolitikken, men svært få i rikspolitikken. Afshan Rafiq ble valgt inn på Stortinget for Høyre i 2001, og satt én periode. Saera Khan representerer Ap i denne perioden, og Akthar Chaudry SV. Flere er det ikke. Men Athar Ali var den første som møtte, for RV (Rødt). Både partimessig og etnisk bakgrunn er det skjevheter. Velgerundersøkelser viser at venstresiden får flest velgere med flerkulturell bakgrunn, og kanskje er partiene på venstresiden de flinkeste til bevisst å rekruttere medlemmer og aktive fra dette velgersegmentet.
Det har alltid undret meg at et parti som Venstre, med kanskje den mest nyanserte politikken både når det gjelder integrering og innvandring, har så lav appell til flerkulturelle velgere. Ikke bare evnen til å se hvert enkelt individ og fokuset på personlig ansvar, men også partiets fokus på små og mellomstore næringsdrivende, og sosialt ansvar for de svakeste både ute og hjemme burde ha appell.
Mange vil mene at integreringspolitikken i Norge har spilt fallitt. Jeg mener at bildet er mer nyansert enn begrepet «fallitt» signaliserer. Vi kan alle stå overfor betydelige utfordringer på dette området, og bevisstheten rundt både verdier, utfordringer og mulige løsninger bør være høy.
Kan integreringspolitikk overlates til et parti som tror integrering og assimilering er det samme? Nei, naturligvis ikke. Kan integreringspolitikken overlates til en venstreside som i alt for stor grad enten fortier utfordringene eller stempler alle vanskelige spørsmål som rasisme? Nei, naturligvis ikke. Hvis debatten om integrering foregår mellom FrP (med et forvirret Høyre i skjørtene) og SV/Rødt på den andre siden, forsvinner nyansene. Virkelighetsbeskrivelsen blir derefter. Enten er det himmel eller helvete. Ingen problemer eller bare problemer.
Kan Abid Q. Raja bidra til nyanseringen? Ja, jeg tror det. Den oppvoksende slekt blant flerkulturelle trenger andre forbilder enn B-gjengens lederskikkelser. Raja kan bli et slikt forbilde. Han har utdannet seg til advokat, har signalisert posisjonen han ønsker seg, gjennom boken Talsmann, og er slett ikke skåret for tungebåndet i offentlige debatter.
Er jeg så blitt en helfrelst Raja-tilhenger? Slett ikke. Jeg var skeptisk da nominasjonskomiteen satte ham på kampplass foran fylkestingsvalget i 2003, og uttrykte min skepsis her på Liberaleren. Raja svarte på kommentarplass. Han ble nominert.
Raja kan være en liberal stemme inn i flerkulturelle miljøer, og trekke veksler på miljøenes egne erfaringer med samfunnet vi alle lever i – og opplever forskjellig. Han kan og bør poengtere at de flerkulturelle delene av samfunnet ikke er tjent med venstresidens dobbeltmoral – der de først nå kommer på banen når det gjelder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, efter i årevis å ha demonstrert en kulturrelativistisk holdning. Hvis Raja bekjenner seg til liberalismens lykkefilosofi kan han også ta et oppgjør med venstresidens motstand mot arbeidsinnvandring samtidig som Norge skal løse verdens problemer knyttet til kriger og kriser.
Samfunnet har behov for arbeidskraft, og den kan komme med arbeidsinnvandring. Som det er for lite av. Arbeidsinnvandrerne er kanskje de enkleste å integrere. Norge tar ikke imot mange flyktninger og asylsøkere sammenlignet med nabolandene, men apparatet fungerer ikke godt nok. Disse er kanskje de vanskeligste å integerere. I en mellomstilling kommer de som kommer på familieinnvandring, og de som er født og oppvokst i Norge med en eller begge foreldre født (og kanskje oppvokst) i utlandet. Jeg tror ikke Raja kan trylle frem løsninger, men han kan bidra til dialog og fokus på løsninger fremfor problemer.
Det er allerede klart at Raja ikke får 2.plassen uten kamp. Dagens vararepresentant for Borghild Tenden, Inge Solli har varslet at han tar kampvotering.
Nominasjonskomiteen i Akershus Venstre har gjort et dristig valg, og kastet vrak på tradisjonell geografikvotering, men samtidig valgt en kandidat som kan appellere til nye velgergrupper for Venstre. Dermed ivaretar komiteen tankegangen om at en valgliste skal appellere til ønskede velgergrupper. 18.november får vi svar på om nominasjonsmøtet er like dristige som komiteen. Kanskje partiet (og andre partier) efterhvert klarer å frigjøre seg fra geografisk kvotering).
Det er allerede opprettet en støttegruppe på Facebook for Rajas kandidatur. Der finner du både intervjuer med ham, og artikler han har skrevet.
Abid Q. Raja kan imidlertid være sikker på at Liberaleren vil utfordre ham og andre kandidater i den forestående valgkampen, om liberale verdier.
Vi ønsker å beholde et samfunn der personlig frihet, inkludert både ytringsfrihet, religionsfrihet og bevegelsesfrihet fortsatt står i sentrum.
Nominasjonskomiteens innstilling.
Nominasjonskomiteens sammensetning.
