Medstrømsmedia er opptatt av hvilket kjønn de nye dommerne i Høyesterett har. Selv er jeg mer opptatt av hvilket verdisyn de har og hva de mener om bestemte temaer. For eksempel om personvern.
Det skal ansettes tre nye dommere i Høyesterett. Det var totalt syv søkere, og bare en kvinne. Hun ble derfor innstilt som nr. 2. til jobben. Innstillingene begrunnes ikke. Vi må derfor gå ut fra at det er den totale kompetansen på søkernes cv som avgjør. Muligens har kandidatene blitt intervjuet, og dette har gitt siste utslag hvis noen av søkerne har stått likt.
Kjenner du noen av de sittende dommerne ved navn? Selv kommer jeg i farten på en haug nåværende og tidligere dommere – vel og merke i amerikansk høyesterett – ikke i den norske. Men Lundkommisjonens leder, Ketil Lund er blant dommerne. Kommisjonen tok som kjent oppgjøret med den ulovlige overvåkningen under Gerhardsen-epoken i 1997. De siste dagene er det blitt kjent at kommisjonens rapport ikke er fullstendig. Et av de viktigste vitnene, Jens Christian Hauge løy bevisst om hva han visste om akkurat dette temaet. Husker du hva Høyesteretts leder heter? Kanskje husker du en av de tidligere – Carsten Smith. Han var nemlig på TV efter at kong Olav døde, og holdt minneord. Men kanskje er han mer kjent som dommer i Kvitt eller dobbelt, gift med senere dommer i samme program Lucy Smith, og far til dagens dommer i programmet som akkurat nå går på TV. En annen av dommerne i Høyesterett er tidligere likestillingsombud Ingse Stabel.
Et lite søk om Høyesterett viser at landets øverste domstol har avgjort saker om tomtefeste, spilleselskaper, og for at USA skal få bygge ny ambassade på Husebyjordet i Oslo. Kommer du på noen kjente avgjørelser fra Høyesterett? Jeg kommer akkurat nå på kun Kløftadommen. De fleste med en viss kjennskap til amerikansk politikk vil ihvertfall kunne nevne to; «Roe vs Wade» (om selvbestemt abort) fra 1973, og avgjørelsen om å stanse omtellingen av stemmer i Florida efter presidentvalget i 2000.
Norske medier skriver ikke mye om de forestående ansettelsene, eller om sammensetningen. Et lite unntak skal gjøres for Dagbladet og VG, som har skrevet litt i det siste. Dagbladet har vært opptatt av kjønnsbalansen, mens VGs Hanne Skartveit skal ha honnør for å ha jobbet med å finne ut hva dommerkandidatene faktisk mener om saker og ting.
Hun skriver: «De tre kandidatene som står øverst på listen, er tause. Jeg har kontaktet både Erik Møse, Bergljot Webster og Wilhelm Matheson. Ingen av dem vil svare på spørsmål om Høyesteretts rolle.»
Og Skartveit har en klar oppfatning om denne tausheten: «Men de vil ikke svare på noe før de eventuelt er utnevnt. Det er en slags misforstått respekt for prosessen. Både dommerne og vi andre hadde hatt mye å tjene på en bred offentlig debatt om Høyesterett og dem som sitter der. Så mye makt på så få hender trenger offentlighetens lys – hele tiden.»
Ellers skriver media mye om at man ikke ønsker en «amerikansk» underforstått politisert høyesterett. Hverken når det gjelder formen på utnevnelser (foreslås av presidenten, ansettes av kongressen), eller den politiske profilen. Men dette er en misforståelse. Norsk Høyesterett har også en viktig politisk posisjon i Norge. Den avgjør om nye lover går på tvers av Grunnloven. Det kan i høyeste grad være politisk. For den lovgivende makt, Stortinget, ligner lite både i sammensetning og holdninger på den forsamlingen som i 1814 vedtok Grunnloven. Skartveit skriver: «Men den norske spiller også en mer politisk rolle enn det mange tror. Vi snakker bare ikke så mye om det.»
Grunnloven, den norske, ble til 25 år efter den franske revolusjonen og 27 år efter at den amerikanske grunnloven ble vedtatt. Påvirkningen fra viktige tenkere som Locke, Montesquieu og andre er lett påvisbar. Frem til 1884 hadde Norge det maktfordelingsprinsippet som lenge var det fremste kjennetegnet på rettsstaten og demokratiet. Riksretten, sammensatt av Høyestrett og lagtinget, felte en politisk dom over ministeriet Selmer, og opphevet dermed maktfordelingen. Alle dommerne av Høyesterett stemte for å beholde maktfordelingsprinsippet.
Idag er forholdet mellom den lovgivende og den utøvende makt en helt annen enn den gang. Men Høyesterett har til en viss grad beholdt sin makt. Den eneste måten de folkevalgte kan få sin vilje gjennom hvis Høyesterett finner nye lover å være i strid med grunnloven, er å gjøre endringer i grunnloven. Det er en tidkrevende prosess.
Forholdet mellom individ og stat er også grunnleggende endret. Staten var sped og vaklende i 1814, men er nå nærmest altomfattende. Hver dag kan vi lese om mennesker som taper mot statens makt i en eller annen form. Men jeg har få illusjoner om at tre ansettelser av nye dommere i Høyesterett vil endre på dette. Likevel mener jeg at ansettelsesprosessen må bli mer preget av offentlighet. Både hva angår begrunnelsen for å ansette den enkelte, og hva kandidatene mener om ulike problemstillinger.
Jeg for min del mener det er interessant å vite hva de nye dommerne mener om for eksempel personvern. Både i lys av datalagringsdirektivet og frifinnelsen av Se og Hør for å ha krenket privatlivets fred.
Vi vet nå at det over flere tiår foregikk ulovlig overvåkning i Norge. Samtidig vet vi at tatere ble tvangssterilisert og fratatt sine barn. Det er de siste årene blitt avslørt flere grove justismord. Et av dem ligger ikke lenger tilbake enn i 1991. En mann ble dømt for å ha forårsaket at en kvinne ble lam. Til det nå ble avslørt at hun kan gå likevel. Norge er altså langt fra idealet om at rettssikkerheten for individet skal være total. Kan Høyesterett gjøre noe med dette, eller har rikets øverste rett altfor lenge spilt på systemets og statens banehalvdel?
Skartveit skriver om rekrutteringen til Høyesterett: «Mange av dagens dommere har i yngre år jobbet i Justisdepartementets lovavdeling, eller hos Regjeringsadvokaten. Begge steder er lojaliteten sterk til det offentlige, til staten og alt som ligger under den. Spørsmålet er hvor mye av denne lojaliteten juristene bærer med seg gjennom den videre karrieren, hele veien til Høyesterett. Gjør denne bakgrunnen at de ser annerledes på forholdet mellom staten og enkeltmennesket enn de ellers ville gjort?»
Kunne vi sett for oss John Christian Elden, Frode Sulland eller Brynjar Meling blant rikets øverste dommere? Eller Heidi Ysen? Kanskje en av dem som har avslørt justismord, spesielt Tore Sandberg, kunne blitt ansatt?
Muligens ville jeg da følt meg tryggere på at justismord ville blitt oppdaget, eventuelt unngått. At det faktisk fortsatt finnes dem som tør tale staten midt imot.
Høyesterett har en viktig plass i vårt samfunn. Den er en av demokratiets og rettsstatens hjørnestener. Nettopp derfor bør åpenhet og kunnskap om rettens sammensetning, rekrutteringsprosessen og dommernes verdisyn stå i sentrum.
Men slik er det ikke.
Kanskje bør mennesker som er opptatt av rettsstat, demokrati, og forholdet mellom stat og individ utfordre de politiske partiene til å mene noe om ovennevnte problemstillinger tilknyttet Høyesterett, foran neste valg.
Utfordringen er gitt.
Les Hanne Skartveits artikkel her.
