Statsbudsjettet Kristin Halvorsen presenterte igår viser fortsatt stø kurs. Du vil fortsatt mangle frihet til å gjøre dine egne prioriteringer, og til å beholde pengene som gjør at du kan foreta de prioriteringer du ønsker. De pengene du har tjent, disponerer politikerne – over skatteseddelen.
I bokhyllen min står en bok som heter «Der frihet rår», og handler om fattige som flykter eller forvises til et sted der det var mer frihet enn der de vokste opp. Selv om de var like fattige dit de kom som der de dro fra, hadde de likevel muligheten til å gjøre noe med livet sitt. Det sto ingen klar med pekefingeren for å fortelle dem hva de burde gjøre med livet sitt, og til å fortelle at de som kom ikke kunne ta sine egne valg.
I Norge har vi på papiret stor frihet. Til å utdanne oss, til å velge jobber, og til å bygge oss et godt liv. Men bare til en viss grad. Hvis vi krever mer frihet vil vi få høre at det bør vi ikke gjøre. For de valgene vi ønsker å gjøre, bør vi ikke gjøre. Vi bør heller ikke gjøre andre valg. Vi bør overlate til naboen å velge for oss. Vel å merke hvis naboen sitter i kommunestyret, fylkestinget eller på Stortinget.
Naboene til Kristin Halvorsen på Grünerløkka i Oslo kan notere seg at denne mangelen på reell frihet vil fortsette neste år. Statsbudsjettet hun la frem nærmest med et smil om munnen legger opp til at politikerne skal fortsette å prioritere for oss, med våre penger.
Dette betyr at du fortsatt skal betale for aviser andre leser. Du skal fortsatt betale en avgift for å ha TV, men pengene går til kun et av TV-selskapene; statens eget NRK. Du skal fortsatt finne deg i at pengene dine brukes på inntektssiden av statsbudsjettene i land i den 3.verden – fremfor at du kan støtte prosjekter, organisasjoner og tiltak du har tiltro til. Folk i Oslo-området skal fortsatt betale for veier, broer og tunneller i områder der det knapt bor mennesker, mens trafikkutfordringene i landets tettest befolkede område forblir uløste. Og slik kan jeg fortsette. Vil du spare pengene dine for å forberede deg på dårligere tider, eller til et stort prosjekt (som egen bolig, god utdannelse for dine barn etc) må du bare finne deg i at regjeringen heller vil bruke pengene dine. På seg selv og sine likesinnede – i form av partistøtte.
Når Kristin Halvorsen snakker om «fellesskap» og «velferd» betyr det at skattefinansierte offentlig styrte tilbud skal fortsette i samme eller større omfang. Jeg skulle ønske at høyresiden ble flinkere til å bruke nettopp begrepet skattefinansiert offentlig styrt hver gang Kristin Halvorsen snakker om fellesskap. For det er forskjell på frivillig valgt fellesskap og fellesskap der du ikke kan trekke deg ut og i liten grad påvirke hva fellesskapet går ut på. Men det er en typisk sosialistisk oppfatning at fellesskap må være offentlig styrt og tvungent finansiert.
Teller du over kronene dine og vurderer medlemskap i en organisasjon eller forening du mener jobber for en god sak, eller vurderer om du må kutte ut noen medlemskap fordi du ikke har råd? Vit at regjeringen lar folk som melder seg inn i en fagforening sende regningen til deg. Disse får fratrukket sin medlemsavgift på skatten. Dette betyr at du betaler for deres medlemskap.
Også (noen) liberalister mener at staten skal bruke penger. På oppgaver staten ifølge liberalister bør ha. Staten skal beskytte våre rettigheter, til liv, og personlig frihet. Det betyr at staten skal bruke penger på forsvar mot ytre fiender (militæret), og mot dem som vil krenke dine rettigheter; kriminelle (politi, rettsvesen, fengselsvesen). Men de som styrer i dette landet vil bruke penger på så mye annet. Derfor blir det lite igjen til det som er statens grunnleggende oppgaver. Derfor vil kriminelle fortsatt gå fri, ikke bare fordi de ikke er arrestert og dømt, men fordi det ikke er plass i fengslene. Derfor vil folk fortsatt risikere å bli slått ned på byen (og i verste fall drept) i helgene.
Liberaleren vil naturligvis vurdere budsjettet med liberalistiske briller. Da står det dårlig til. Men de fleste andre vil måle budsjettet utfra mer eller mindre sosialdemokratiske vurderinger og verdier. Også da vil de finne mye å kritisere.
Regjeringen hevder å «overoppfylle» Soria Moria-erklæringen. Flere medstrømsaviser påpeker også dette faktum, og sammenligner med den forrige regjeringen. Sammenligningen er urettferdig, og det skyldes grunnleggende forskjeller mellom de to regjeringenes virkelighet. Hvis den sittende regjeringen ikke oppfyller løftene den har gitt, kan den bare skylde på seg selv. Ingen andre. For regjeringen har flertall i Stortinget. Og den har verdens beste økonomiske rammebetingelser. Ville den hatt så stor økonomisk handlefrihet hvis den hadde styrt også de foregående fire år? Jeg tror det ikke.
Uansett påstander om «overoppfylte» løfter er det lett å peke på løfter som ikke er og ikke vil bli oppfylt, heller ikke med dette budsjettet: Det blir ikke vann i svømmebassengene. Det blir ikke full banehavedekning, og det blir ikke lavere brukerbetaling i barnehavene. Det blir fortsatt ikke skattefinansierte måltider i skolen, og heller ikke mer frukt og grønnsaker. Elevene får ikke spesielt mange flere undervisningstimer på skolen, og mange av dem vil fortsatt pådra seg helseplager på grunn av dårlig vedlikehold gjennom mange år. Regjeringen bryter også løftet om 15 elever pr. lærer. Hvis din kone/samboer venter barn og er f.eks student, vil du som far ikke kunne ta permisjon med lønn. Regjeringen bryter også løftet om at fedre skal kunne opptjene rett til fødselspenger.
Regjeringen vil sikkert få ros fra høyresiden for omlegningen av arveavgiften. For å gjøre det klart: Skatt på arv er skatt på penger/eiendom som allerede er beskattet fra før av. Men som det viste seg i et nettmøte igår; finansminister Kristin Halvorsen mener at når pengene flytter fra en (død) til en annen (levende), så er det dette som gjør at pengene kan beskattes på nytt. Fordi sistnevnte plutselig får større skatteevne. Hittil er det mange som ikke har hatt råd til å ta imot arven, uansett såkalt større skatteevne. Fordi arveavgiften har vært for vanskelig å betale. Nå økes summen du kan ta imot – uten å betale skatt. Dette betyr ikke at urettferdigheten blir borte, den blir bare flyttet, slik at færre personer må betale for å arve. Men systemet med skatt på arv består.
Regjeringen har lenge fått anbefalingen om å skjerpe den særnorske formuesskatten. Istedet blir denne skatteformen skjerpet. For å betale øket formuesskatt kan man risikere at bedriftene får redusert egenkapitalen.
Denne regjeringen satser, ikke overraskende, på øket offentlig innsats for «å holde hjulene igang». Tradisjonell sosialdemokratisk, keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Det vil si at staten sprøyter penger inn i økonomien, ikke bare til nødvendig vedlikehold av skolebygg og sykehus, men også til infrastruktur som veier og jernbane. Men skal dette kunne realiseres er det behov for arbeidskraft. Kanskje den arbeidskraften vil komme fra privat sektor, som reduserer sine aktiviteter på grunn av usikre økonomiske tider. Men behovet for arbeidskraft kan godt være større enn privat sektor klarer å dekke. Da må regjeringen satse på arbeidsinnvandring. Noe LO motsetter seg.
Regjeringen kunne valgt en annen vei. Den kunne valgt å gi private bedrifter bedre rammebetingelser, slik at hjulene kunne holdes igang. Den kunne valgt å gi folk øket kjøpekraft ved å redusere skattene – eller ved å føre en politikk som fører til øket rente. En slik politikk kan vi naturligvis ikke forvente fra denne regjeringen. For da ville det ikke vært den røde regjeringen som vi nå har, men en helt annen regjering.
Et år før valget lå det an til at den sittende regjeringen ville fått reisepass. Men i såkalte krisetider øker folks ønske om fast og trygg styring. Derfor er det dessverre ikke slik at budsjettet som ble fremlagt igår er Kristin Halvorsens siste. Den regjering som sitter efter et valg vil uansett legge frem et statsbudsjett, så vil valgresultatet avgjøre om det blir endret eller ikke.
Tre år efter at regjeringen tiltrådte er det ikke blitt færre fattige, det kan tvert imot snart bli flere. Barn lærer ikke mer på skolen, de som har behov for helsetjenester må fortsatt vente, men ikke i samme kø som de som er dømt til fengsel for kriminelle handlinger. De står også i kø. Trafikken står fortsatt i stampe rundt de store byene. Nordmenn flest er ikke blitt mer miljøvennlige, og skattesystemet oppmuntrer like lite til grønn adferd som for tre år siden. Oljefondet investerer fortsatt i tobakk, alkohol, våpen og gambling.
Den sittende regjeringen hadde tidenes sjanse til å oppfylle sine valgløfter og mer til. Men den gjorde ikke det. Selv et venstresideparti som SV klarte ikke å gjøre noe mer enn å administrere blandingsøkonomien, og helle litt mer «offentlig» i blandingen. Uansett ambisjoner på forhånd. Dommen over regjeringen vil derfor bli hard, fra alle som ønsker mest mulig offentlig styring og skattefinansiering av samfunnet.
