Tidligere i sommer kom Oslo-politiker Rune Gerhardsen med et forslag om å bytte navn på Karl Johans gate, og kalte unionskongen for «okkupant». Ap-politikeren beviste sin historieløshet, men kan jo bruke 190-årsdagen for kroningen til å lese seg opp på mannens betydning for Norge.
Brynjulf Bergsliens statue av Carl Johan ble avduket i 1875, og gitt en helt sentral plassering. Med ryggen til Slottet, som Carl Johan tok initiativ til å få bygget, gir statuen liv til forestillingen om kongen som rir ut av slottet og nedover gaten som bærer hans navn. Det lå neppe noen blomster ved foten av staten idag. Ei heller var det noen festligheter. Kanskje kongefamilien feiret. Det er jo hans skyld at de sitter på tronen. Han er jo stamfar ikke bare til det svenske, men også til det danske og norske kongehuset. Ja, kong Harald nedstammer fra Carl Johan både på fars- og morssiden.
Det var 25.juni at Rune Gerhardsen kom med sitt utspill, og kalte samtidig Carl Johan for okkupant. Hva vet den mannen egentlig om kongen som er opphavet til navnet på hovedstadens paradegate, og initiativtager til å få bygget Slottet?
Idag er det 190 år siden Carl Johan ble kronet i Nidarosdomen, i nærvær av alt som kunne krype og gå av viktige personer både i Norge og Sverige. Den gamle katedralen hadde forfalt sterkt, men var pusset opp og forfallet var kamuflert så godt det lot seg gjøre. På kroningsmaleriet ser man at kroningsområdet i kirken er skjermet fra de bakenforliggende delene.
Carl Johan var ingen okkupant. Efter datidens internasjonale rett var Norge avgitt som krigsbytte til Sverige, gjennom Kielavtalen. Det var den eneveldige danske kongen som gav bort en del av sitt rike. Nordmennene hadde ingenting å si i sakens anledning. Men sa sitt gjennom Eidsvollsverket noen måneder senere. Danskekongens fetter og tronarving Christian Frederik lot seg utrope til regent, og ble senere valgt til norsk konge, efter at grunnloven var ferdig skrevet.
Det var den svenske kronprinsen, Carl Johan, som forhandlet i Kiel. Men hvordan ble en franskfødt marsjal i det hele tatt svensk kronprins? Det er en av historiens mange krokveier. I 1809 ble Sveriges kong Gustav IV Adolf avsatt på grunn av en vanvittig krigspolitikk. Han gikk til krig mot både Russland og Frankrike, og ville også gå til krig mot Danmark-Norge. Da hadde adelen i Sverige fått nok. Han onkel Carl XIII ble insatt på tronen istedenfor den landsforviste Gustav IV. Carl XIII var imidlertid barnløs, og man trengte en arving. Intet barn, men en voksen mann. En kriger. Det var krig på alle kanter – og Sverige sto på randen av utslettelse. Valget falt på danskenes (!) øverstkommanderende i Norge; Christian August av Augustenborg. Han ble svensk kronprins, for noen måneder. Men døde, angivelig som følge av en livsførsel som utsatte hjertet for sterke påkjenninger.
Dermed var det duket for Frankrikes marsjal Jean Bernadotte. Han var kjent som en av Napoleons mest markante militære ledere, som administrator over okkuperte nordtyske byer, og ikke minst som en mann med en humanistisk innstilling. Tilfangetagne svenske offiserer kunne vitne om dette. På kant med Napoleon hadde han alltid vært. Han anså seg ikke som noen dårligere feltherre, men det var Napoleon som hadde dristigheten til å «plukke opp en kongekronge av rennestenen». På den tiden Sverige så seg om efter en tronarvig gikk Bernadotte nærmest arbeidsledig i Paris, efter uenighet med Napoleon om hvem som fortjente ære efter slaget ved Wagram. Tilbudet fra svenskene kom som manna fra himmelen, både for Bernadotte og Bonaparte.
Carl Johan ble valgt fordi svenskene trodde han sto på god fot med Napoleon, og på et løfte om å vinne tilbake Finland, som Sverige i 1808 hadde mistet til arvefienden Russland. Men ganske raskt la han om politikken. Han hadde vært i opposisjon til Napoleon nærmest hele veien, og så nå sjansen til å bli kvitt mannen han oppfattet som en diktator. I det som kalles «politikken av 1812» la han om kursen. Istedenfor Finland skulle Sverige satse på Norge. En mer naturlig geografisk enhet. Og sammen med Russland og England bygget han koalisjonen som til slutt tok knekken på Napoleons imperium.
Blant Napoleons allierte var Danmark-Norge. Landet var i en svært sårbar situasjon. Britene hadde brent den danske flåten, og innledet en blokade som isolerte Norge. Efter at Carl Johan tok ledelsen i slaget ved Leipzig (16. – 19.oktober 1813), og tvang Napoleon på retrett, vendte han kursen nordover. Mot Danmark. Felttoget endte med Kieltraktaten i januar 1814. Carl Johan ønsket ikke å bære våpen mot sine tidligere landsmenn. Helst ville han hjem og få orden på unionen med Norge. Men hans allierte tvang ham til å delta i restene av felttoget mot Napoleon.
Carl Johan var ingen okkupant. Sverige hadde fått Norge i krigsbytte. En helt legal traktat efter datidens mønster. Men Norge skulle ikke underlegges Sverige. De to landene skulle kun være forenet i en personalunion. Altså ved kongen på toppen. Men ellers ha hver sitt lovverk og styringssystem. Så het det i Kielavtalen.
Da Carl Johan sommeren 1814 kom til Norge for å virkeliggjøre Kieltraktaten møtte han et land i opprør. En tidligere koloni hadde plutselig erklært seg selvstendig, utformet en grunnlov, og valgt en konge. Alt løpet av noen få vårmåneder. Men det lutfattige landet hadde ingen sjanse, hverken militært eller økonomisk. Og det var heller ingen hjelp å få. Stormaktenes utsendinger kom til Oslo og gjorde det klart at Kieltraktaten måtte overholdes. Det var ingen støtte å hente til Norges sak.
Carl Johan førte en meget forsiktig og hensynsfull krig mot Norge i august 1814. Det kom knapt til trefninger overhodet. Våpenhvile ble inngått meget hurtig, og partene gikk til forhandlingsbordet. Carl Johan fikk svenskene til å godta grunnloven fra Eidsvoll, med de endringer som var nødvendige for å få frem faktum fra Kieltraktaten; Norge var i personalunion med Sverige. Intet mer. En moderne stat var født, og grunnlaget for den senere selvstendigheten lagt.
Til tross for merkelappen «jakobiner» var Carl Johan blitt mer konservativ med årene. Men ikke mer enn at han gjenkjente prinsippene han hadde sloss for som revolusjonssoldat. Han var en «lovens mann». Derfor unnlot han å begå det statskuppet som Napoleon tok seg av i 1799, til tross for at han ble bedt mer enn én gang. Og selv om han ønsket seg større kongemakt enn grunnloven gav rom for, så tok han aldri til våpen for å gjennomføre sin vilje. Han kunne true og rasle med sablene, men forble en «lovens mann».
I løpet av sin kongsgjerning ble han en folkekjær konge i Norge. Slik det forøvrig var tradisjon for. Var man fornærmet på staten var det embedsmennene det gikk ut over. Både under eneveldet og i unionen med Sverige.
Det lå forøvrig i Kieltraktaten at Norge skulle påta seg en andel av statsgjelden Danmark hadde opparbeidet seg før 1814, og dette var arven Norge bragte med seg inn i unionen med Sverige. Carl Johan klarte å forhandle denne gjelden ned betraktelig.
Carl Johans gate har hatt siden navn fra 1852. Slottet sto ferdig i 1849, og Bergsliens statue i 1875. Norges historie kunne tatt helt andre vendinger uten Carl Johan på scenen i årene rundt 1814. Om f.eks Vasaslekten fortsatt satt på Sveriges trone. Danmark avskaffet ikke sitt enevelde før i 1849.
Få kunne ane hvordan denne franskmannen ville gjøre seg på Norges trone ved kroningen 07.september 1818. Men forhistorien var nok til å ta luven fra de fleste. En klassereise nærmest uten sidestykke.
På hjemmesiden til Slottet er kroningsdagen markert slik.
