Med innvandrings- og integreringspolitikken som bakteppe stilte Liberalerens redaktør 30.august spørsmålet om lederne for Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom har inntatt standpunkter den andre burde hatt. Idag får han svar av Ove Vanebo.
Tidligere har jeg etterlyst en større åpenhet om hva som er «riktig politikk» innenfor liberal tenkning. Når jeg har utfordret det jeg mener er en altfor enkel holdning til innvandring, mener Liberaleren-redaktøren at mitt syn ikke er liberalistisk nok.
Av Ove Vanebo, formann Fremskrittspartiets Ungdom
Liberalismens mangfold
Jeg vil takke Pleym for provokasjonen, der jeg angivelig står for et samfunnssyn som er «konservativt og innadvendt», «som dyrker det nasjonale». Visstnok er jeg også blant «de som fungerer som nyttige idioter for antiliberalistiske krefter». Heldigvis for meg og de fleste andre som ikke alltid er enige med hva Liberaleren forfekter på sine nettsider, trenges det ingen autorisasjon fra øvrighetspersoner for å kalle seg liberalist. Det finnes ingen entydig Liberalisme med stor L, som er patentert og lagret bak tykke hvelv. Det er bare å se på de ulike meningene blant liberalister, og det faktum at folk som bekjenner seg til liberale tanker har valgt å organisere seg i forskjellige partier.
Siden jeg er opptatt av at man bør sette seg inn i ulike måter å vurdere problemer på ut fra et liberalistisk perspektiv, har jeg vanskelig for å sette to streker under svaret på hva en liberal innvandringspolitikk bør innebære. Men jeg tror det er viktig å skissere noen problemstillinger. Jeg har derfor ingen ambisjoner om en endelig avslutning av debatten nå. Jeg tror på mange måter jeg er enig i en del av Pleyms betraktninger; mitt anliggende er å påpeke at jeg tror han tar for lett på mulige negative konsekvenser og ideologiske løsninger. En del uenighet kan også skyldes at vi er uenige om innvandring er et mål eller middel i arbeidet for et mer liberalistisk samfunn. Den enkelte leser får gjøre seg opp en vurdering om det er mulig å forene synspunktene.
Fri innvandring for hvem?
Så til saken: innvandring. Jeg er som liberalist grunnleggende positiv til at folk flytter på seg for å skape et bedre liv for seg og sine. Også på tvers av landegrenser. Innvandring er et kollektivt fenomen, men menneskene som deltar i denne prosessen verken kan eller bør behandles kollektivt. Derfor er jeg mot både stengte grenser og fullstendig frislipp for alle mennesker. Jeg vil også ha visse betingelser for å kunne bosette seg permanent i Norge, noe jeg vil komme tilbake til senere.
Jeg ønsker for øvrig at de som er tilhengere av «fri innvandring» kan redegjøre for hva de egentlig mener. Hvis vi skal ta ideen om fri innvandring som en rettighet på alvor, må det bety at dette skal gjelde enhver person, uansett om det er bra for landet man innvandrer til eller ikke. Hvis ikke, er det vanskelig å hevde at migrasjonen er «fri». I 1980 sendte Castro cubanske straffanger på en båt over til USA; tilhengere av helt fri innvandring må si ja til å ta imot disse. Likeledes må Israel åpne opp grensene for alle personer fra fiendtlige naboland, kanskje med den konsekvens at staten vil opphøre. Det er ingen tvil om at mange innvandrere jobber hardt og er et positivt bidrag til samfunnet. Men selv om det er ønskelig at noen kommer innenfor grensene, kan man ikke med universell gyldighet slutte at alle bør slippes inn.
Av de ovennevnte grunner, tror jeg svært få i fullt alvor vil si at de er for en fri innvandring, der alle får komme inn og bli. På den annen side er det mye som tyder på at det er akkurat det Pleym ønsker. I en tidligere artikkel fastslår Liberaleren-redaktøren at migrasjon er en «menneskerett» og at « [l]iberalister mener bevegelsesfriheten følger av menneskets naturgitte rettigheter; retten til liv, frihet og søken efter lykke». Dette er ganske sterke ord. Menneskerettigheter må være universelle for å fortjene sitt navn. Og de må i utgangspunktet gjelde ubetinget, uten tanke på konsekvensene. En slik tankegang om en rett til å innvandre, ender fort opp slik som den reaksjonære nasjonalisten Jean Raspail skriver i sin bok The Camp of Saints. I denne boken bestemmer den indiske befolkningen seg for å flytte fra India med båter, for deretter å entre Frankrikes grenser. Franskmennene får valget om å la landet deres slik man kjenner det gå til grunne, eller stoppe inderne ved grensene. I brorskapets navn finner de ut at det vil være usolidarisk å nekte utlendingene adgang; grensekontroll vil bryte med indernes rett til å komme inn i landet. Konsekvensene er imidlertid lite hyggelige.
Eiendomsretten – faktoren som ble borte?
Enkelte vil naturligvis mene at det er et urealistisk scenario at et land vil få problemer med å håndtere store mengder innvandrere, og at ingen folkegruppe i fullt alvor vil forflytte seg i et meget stort antall. Vel, det var nettopp dette som gjorde at Murray Rothbard på sine eldre dager forstod at innvandring til et fritt land ikke nødvendigvis ville innebære at alle fikk lov til å komme. Etter Sovjetunionens kollaps, kom det nemlig frem at Russland bevisst sendte store mengder russere inn i Latvia og Estland for å komme i flertall og kontrollere landområdene. Rothbard mente da at privat eiendomsrett var den rette og logiske måten å styre innvandringen på: «[…] on rethinking immigration […], it became clear to me that a totally privatized country would not have «open borders» at all. If every piece of land in a country were owned by some person, group, or corporation, this would mean that no immigrant could enter there unless invited to enter and allowed to rent, or purchase, property».
Noen vil da sikkert innvende at innvandrere ikke bør trenge tillatelse fra private grunneiere for å kunne oppholde seg fritt på offentlig eiendom. Skal da utlendinger bo på offentlige veier og fortau (som mange liberalister også vil privatisere)? Eller skal det da bygges offentlige bygninger utlendinger kan bo i? Av åpenbare grunner er dette lite tilfredsstillende løsninger. Et annet mulig poeng er at det må da være opp til den private eieren å ta inn så mange han vil, uten å ta berøre den offentlige eiendommen. Av praktiske hensyn er dette lite tenkelig, særlig så stor den offentlige eiendomsmassen er i dag. Selv om man skulle finne på å fly utlendinger inn med helikopter, ville man antagelig (i alle fall de fleste steder) overtrådt forsvarlig støynivå eller flydd så lavt at det ville kunne bryte inn i andre menneskers eiendomssfære. Det er også vanskelig å holde en større mengde mennesker inne på et strengt adskilt område.
Et spørsmål som også naturlig melder seg, er hva man gjør i mellomtiden, før mesteparten av landeområdene er privatiserte. Anarko-kapitalisten Stephan Kinsella mener at folks syn på hva offentlig eiendom bør brukes til, kan brukes som et styringssignal om hva slags innvandringspolitikk et land bør føre. Det er folket som er de rettmessige eierne av statlig og kommunal eiendom, og deres samlede oppfatninger (hva et flertall mener) bør tillegges vekt så lenge det offentlige tar hånd om grensekontroll: « I have to admit 99% of my fellow taxpayers would simply prefer some immigration restrictions». Jeg vet ikke om jeg er enig i Kinsellas argumentasjon, men jeg synes han har interessante synspunkter. Jeg tror alle som kaller seg liberalister ønsker en eller annen form for regelsett som styrer bruk av offentlig eiendom. Det er vanskelig umiddelbart å tenke seg noen annen form for en semi-liberal regulering av offentlig eiendom enn at man må ta hensyn til hva folk i kommunene eller staten som helhet mener.
Det er heller ikke uliberalistisk dersom en gruppe mennesker frivillig går sammen om å danne et geografisk eller sosialt fellesskap. La oss anta at 500 personer vil etablere en bydel ved at de slår eiendommene sine sammen. Her betaler innbyggerne på eget grunnlag inn X antall kroner for visse kollektive goder, som et digert svømmebasseng. Om de samme 500 personene blir enige om i utgangspunktet å ekskludere andre fra å bade i bassenget, og tar høyere pris fra mennesker utenfor bydelen om de skal benytte svømmefascilitetene, må det være tillatt ut fra retten til å bestemme over egen eiendom. Dersom politikerne åpner opp grensene mot folks vilje, og lar innvandrere belaste nordmenns offentlige og private eiendommer, er det mulig å argumentere for at dette er en slags tvangsåpning av grensene man kanskje ikke ville sett i et liberalistisk samfunn. Dette er spesielt relevant i Norge, hvor det er lovpålegg som setter for eksempel begrensninger på hvem man kan nekte å leie ut eiendom til. For redelighetens skyld, vil jeg påpeke at jeg naturligvis støtter enhver eiendomsbesitters rett til å ekskludere alle han vil – både medborgere og utlendinger.
Lignende vurderinger kan man også finne spor av hos Hayek. Han gikk langt på vei inn for å støtte et system der beboerne i et gitt geografisk område kunne avgjøre hvem som skulle slippe inn. I et personlig brev til Julian Simon datert 26.mai 1984, skrev Hayek at: «My general principles clearly apply fully only between people who have a common system of basic moral beliefs. How far this justifies an exclusion of immigrants by the powers of the state I am simply not clear. But I certainly accepted it as fully justified of the inhabitants of the Tyrolese village in which I have now spent my summer holidays for some twenty-five years, [when they] several years ago refused to sell me a piece of land on the ground that they did not do so to foreigners».
Konsistens og konsekvens
Pleym spør retorisk om hvorfor jeg mener «individuell lykke skal begrenses av det geografiske området du tilfeldigvis er født på». Svaret er ganske enkelt: fordi det kan gå på bekostning av andre menneskers rettigheter – og ikke minst deres lykke. Jeg er enig i at en liberal innvandringspolitikk er noe man bør strebe etter, men det kan ikke kalles et prinsipp. Det er mer korrekt å se på det som en politisk prima facie-norm: det er noe man «alt i alt, om alt annet står likt» bør forsøke å få til, men som også kan settes til side dersom andre tungtveiende interesser gjør seg gjeldende. En rett til å søke lykken, innebærer ikke at andre har noen plikt til å sørge for at dette skjer. På samme måte som retten til liv ikke betyr at man kan kreve noe av andre for å opprettholde det.
Det er ting som faktisk kan tyde på at også Pleym er delvis enig i dette. I sitt innlegg mener han nemlig at så lenge generøse velferdstiltak strør om seg med penger til innvandrere, kan man ha begrensninger – det er til og med i følge Liberaleren-redaktøren en «helt logisk og konsistent politikk»! Men om retten til å innvandre og søke lykken er en medfødt rettighet, burde man jo blåse i om innvandrere belaster offentlige budsjetter. Kanskje det likevel finnes tungtveiende hensyn som tilsier at «prinsippet» om fri innvandring likevel ikke er så fundamentalt, naturgitt eller skrevet ned i steintavler?
Kultur, frihet og rettigheter
Med bred penn slår Pleym fast at «et flerkulturelt samfunn er et gode». Dette er jeg langt fra sikker på. Ingen er uenige i at det er positivt at folk i større grad enn tidligere kan velge livsstil, religionstilhørighet og shoppe kulturuttrykk. Det er imidlertid grenser for hvor ulike de grunnleggende verdier kan være blant forskjellige folkegrupper, før avstanden mellom de essensielle holdningene blir for store. Den liberale økonomen Martin Wolf har spissformulert problemstillingen som at det er uheldig om en andel av befolkningen synes det er greit å mishandle og ta livet av grupper i samfunnet, og en større andel personer har sansen for dette synet. Toleransen har sine grenser. Om man er for toleranse, er man samtidig mot noe annet; nemlig intoleranse.
En av de største tenkerne innenfor den frihetlige tradisjonen, John Stuart Mill, mente ethvert velfungerende samfunn er nødt til å ha visse nasjonale fellesverdier, som felles sympatier og språkforståelse. I rene ord skrev han i sin bok om det representative styresettet at «Free institutions are next to impossible in a country made up of different nationalities». Forskning fra Oslo øst viser at norsk ungdom på skoler med store innslag av visse fremmedkulturelle innvandrere tar til seg føydale æreskodekser, der mannlig dominans og kvinnelig underordning står sentralt. Norske jenter begynner å dekke seg til for ikke å skille seg ut. Bruk av fysisk vold brukes ofte som en konfliktløser, og mannlige lærere blir latterliggjort dersom de lager mat til kona. Dersom man ikke tar disse problemene på alvor, fremstår flaggingen med liberale verdier som en eneste stor vits.
Tradisjonelt sett har nok enkelte liberalister tatt for lett på og trodd at alle som kommer til Norge vil arbeide, og respektere landets regler og liberale verdier. Det har vist seg at dette langt fra er noen selvfølge. Til og med om vi har strenge lover for å forby praksiser vi ikke liker, opplever man et fenomen kalt rettspluralisme: enkelte kulturelle praksiser og oppfatninger er så internaliserte og viktige for noen, at de sjalter ut den formelle lovgivningen. Det kan for eksempel sees hos muslimske menn som krever sine ekteskapelige rettigheter hos eks-kona selv om det lovregulerte samlivet er opphevet gjennom skilsmisse. At liberalister ikke har villet ta i slike problemer på en skikkelig måte, skyldes også kanskje et litt snevert begrep om hva tvang innebærer. De hadde hatt godt av å lese om Hayeks utvidede definisjon av «coercion» i The constitution of liberty.
Felles spilleregler er nødvendige
Hayeks kjente verk om frihetens grunnvoller behandler for øvrig i liten grad innvandring. Men han er bevisst på at manglende oppslutning om noen grunnleggende verdier fort kan skape problemer:
«It is important to recognize that general education is not solely and perhaps not even mainly, a matter of communicating knowledge. There is a need for certain common standards of values, and, though too great emphasis on this need may lead to very illiberal consequences, peaceful common existence would be clearly impossible without any such standards. If in long-settled communities with a predominantly indigenous population, this is not likely to be a serious problem, there are instances, such as the United States during the period of large immigration, where it may well be one. That the United States would not have become such an effective «melting pot» and would probably faced extremely difficult problems if it had not been for a deliberate policy of «Americanization» through the public school system seems fairly certain»
Dersom et samfunn skal unngå å bli dysfunksjonelt, må det ha noen felles spilleregler. Pleym trekker frem min utmerkede politiske allierte Henrik Asheim sin kronikk om innvandring som noe jeg burde støttet opp om. Men etter å ha snakket med Asheim, presiserte han at han er enig med meg at ikke enhver person bør komme til Norge. Spørsmålet vi da ender opp med, er hva slags premisser en liberal, vellykket innvandringspolitikk bør baseres på. Jeg er kommet frem til noen betingelser.
For det første må vi kutte eller fjerne velferdsytelser til innvandrere. Dette vil gi incentiver for å komme seg ut i arbeid og samfunnet ellers. For det andre mener jeg enhver person som vil bosette seg permanent eller over en lengre periode i Norge, må lære seg norsk og litt om det norske samfunnets spilleregler. Dette er for øvrig mildere krav enn det John Stuart Mill og John Locke stilte for at folk skulle regnes som velfungerende medborgere i et samfunn. For det tredje må innvandrere være klar over og informeres om – gjennom integreringstiltak – at Norge respekterer individuelle rettigheter, og at alle innbyggere må akseptere enkeltmenneskes rett til å praktisere seksuell legning, religionsfrihet, ytringsfrihet og lignende. Og til sist må det stilles strenge krav til lovlydighet og tidligere rulleblad, kombinert med en forholdsvis lang tid for å oppnå statsborgerskap. Hvorvidt en slik politikk bryter med idealet om en «fri innvandring», er jeg ikke så opptatt av. Jeg er nemlig også opptatt av at landet folk skal innvandre til forblir liberalistisk – og ser det som en naturlig konsekvens av mitt liberale ståsted.
Idealer og realiteter
I et åpent brev i London Times 11.februar 1978, til den konservative lederen Margareth Thatcher, skrev Friedrich Hayek at han støttet hennes forslag om bedre grensekontroll inn til Storbritannia. Selv om han så på fri bevegelse av mennesker mellom stater som «an ultimate ideal», ville en slik realisering i all overskuelig fremtid føre til oppblomstring av ekstremister og nasjonalistiske bevegelser. Én ting er å se på fri innvandring, der alle kan komme, som noe man skulle ønske fant sted; noe helt annet er om man tåler å se konsekvensene av det.
