I innvandrings- og integreringsdebatten har Henrik Asheim inntatt den posisjonen Ove Vanebo burde ha; Asheim forsvarer åpne grenser og det flerkulturelle samfunn. Samtidig ønsker han en åpen debatt velkommen, og er kritisk til den integreringspolitikken som hittil er ført. Vanebo er også kritisk til integreringspolitikken, men han vil slett ikke ha åpne grenser.
Her står to samfunnssyn mot hverandre; et liberalt og utadvendt mot et konservativt og innadvendt. Et internasjonalt orientert mot et innadvendt som dyrker det nasjonale. Det mangfoldige og optimistiske mot det fryktpregede og mistenksomme.
Når jeg sier at den ene leder en ungdomsorganisasjon for et parti som kaller seg liberalistisk, mens den andre leder en ungdomsorganisasjon som kaller seg konservativt, burde det være enkelt å plassere dem.
Fasiten er at Henrik Asheim er leder for Unge Høyre, med et konservativt samfunnssyn. Ove Vanebo leder ungdomsorganisasjonen til det påstått liberalistiske Fremskrittspartiet.
Vanebo stiller i en leserkommentar på Liberaleren følgende spørsmål: ” Når ble det egentlig liberalistisk å være for en helt betingelsesløs fri innvandring til Norge?”
Mitt svar er at Liberaleren ikke er for betingelsesløs innvandring. Spørsmålet er hvilke betingelser Vanebo mener at man skal stille. Vi er for eksempel mot en ”troskapserklæring” for å få statsborgerskap. Det er en selvfølge at man følger et lands lover – såfremt disse ikke bryter med menneskets medfødte rettigheter.
Ideologisk arv Vanebo burde være stolt av
Vanebo burde studere sitt partis ideologiske arv. Han kan begynne med å lese kapittelet om innvandring i partiprogrammene fra 1985, 1989, og 1993. Innledningsvis ble det slått klart fast at partiet var for fri bevegelse av mennesker over landegrensene. Og så kom meldingen om at dette ikke var mulig akkurat nå, på grunn av de mange gunstige økonomiske støtteordningene. En helt logisk og konsistent politikk. En politikk jeg selv har forsvart på mange debattmøter.
Da FpU i februar 1990 vedtok at man var for fri innvandring – uten økonomisk støtte fra staten – vedtok man egentlig det samme som moderpartiet. Men man valgte å fokusere på det positive (åpne grenser) fremfor det for liberalister negative (offentlige støtteordninger). FpU valgte å tenke tanken helt ut; hva skjer hvis støtteordningene blir nedtrappet og/eller fjernet? Jo, da bør vi åpne grensene! Dette var den tanken ledende FrP’ere ikke ville tenke. For da ville de få trøbbel med sine velgere. For det er ingen grunn til å legge skjul på at FrP fikk støtte fra mange velgere som ønsket å begrense innvandringen. Uansett begrunnelse. Da FpU fulgte tankerekken helt ut, og satte konklusjonen ned på papiret fikk FrP’ere kaffen i vrangstrupen.
Problemet med FrPs innvandringspolitikk var at den ikke var presis nok. Det er greit å omtale alle utenfra som innvandrere, uten å nyansere. Hvem får støtte og hvem får ikke? Hvem lønner det seg å ta imot og hvem medfører (mest) utgifter?
Jeg var selv medlem av den komiteen som utarbeidet forslag til stortingsvalgprogram for perioden 1993 – 1997. Komiteen hadde en klar overvekt av liberalister, og de fleste av dem er nå ute av partiet. Jeg tok til orde for å presisere programmet. Vi burde fortelle hvilke støtteordninger som burde fjernes. Men komiteens leder vendte tommelen ned. Formuleringene var et omhyggelig utarbeidet kompromiss fra programarbeidet foran 1989-valget. Å åpne opp for en slik diskusjon kunne overskygge viktige temaer programkomiteen ville ha gjennomført. Jeg bøyet av, og angret efterpå. Fordi Carl I. Hagen kom på banen da programarbeidet på det nærmeste var ferdig. Han foreslo store endringer i innvandringspolitikken til FrP, med presiseringer og utdypinger av hvilke krav som burde stilles til innvandrere. Selv om hans fremgangsmåte var i strid med de vedtatte retningslinjer for programprosessen fikk han halvparten av forslagene gjennom i sentralstyret, og den andre halvparten i landsstyret. Men ikke hos landsmøtet. 1993-landsmøtet var overraskende liberalt, og valgte å beholde den ideologiske innledningen i innvandringskapittelet som jeg nevnte innledningsvis.
Foran 1991-valget møtte jeg ved et par anledninger i partiets sentrale valgkamputvalg. Der fikk vi presentert valgforskernes hovedgruppering av velgertyper. FrP tiltrakk seg to typer velgere; de som preges av fremtidsoptimisme, som er risikoorienterte, og som ofte var unge – mot de trygghetsorienterte fryktpregede, som ofte var litt eldre. I eftertid er det lett å se hvem partiet valgte å innrette sin retorikk (og efterhvert politikk) mot.
Er individuell lykke begrenset av landegrenser?
Ove Vanebo mener at liberalistiske tenkere ikke åpner for fri innvandring. Han har utfordret oss som støtter dette standpunktet til å peke på tenkere som støtter vårt syn.
Her er mitt svar: Man må se på ideologiens grunnsetninger, og ha mot til å tenke konsekvensene. For meg er fundamentet i liberalismen at mennesket er født fritt, og eier seg selv. Fordi man eier seg selv har man (rett til) personlig frihet, og rett til å søke lykken. Lykken er som kjent individuell.
Ove, hvis du mener at individuell lykke skal begrenses av det geografiske området du tilfeldigvis er født på, må du forklare meg hvorfor. Dét tror jeg blir en utfordring.
For å fortsette: Først kommer de medfødte individuelle rettighetene. Derefter kommer staten. Staten er en organisasjon opprettet av individene for å beskytte rettighetene.
Liberalisme = mangfold!
For meg er et samfunn preget av liberalisme et samfunn som er preget av mangfold. Det er preget av mangfold fordi mennesker er forskjellige. Har forskjellig bakgrunn, forskjellig smak, forskjellige interesser. I et samfunn der det ikke hersker et konformitetspress får folk lov til å være forskjellige. Ja, det anses som naturlig og positivt at folk er forskjellige. Hvis folk er forskjellige vil også samfunnet være mangfoldig.
I et slikt (norsk) samfunn vil noen fortsatt spise norsk mat, lese norsk litteratur – og synes at mennesker med klær, hudfarve, religion og mat som ikke er typisk norsk, er rare. Og det må de få lov til. For et samfunn preget av liberalisme er et samfunn preget ikke bare av mangfold, men også av toleranse. Toleranse for det som er annerledes, uvant og fremmed. For hvordan kan et samfunn bli mangfoldig hvis man ikke tolererer det som er nytt og ukjent?
Et samfunn preget av liberalisme er et samfunn som er dynamisk. Fordi mennesker er forskjellige går de i forskjellig retning. I et slikt samfunn er det både lov og ønskelig å sette i gang ny virksomhet. Kunstnere må ikke innrette sine krefter mot staten for å nyte godt av støtteordninger. Et slikt samfunn er preget av forandring.
Veien vekk fra dagens ordninger
Naturligvis skal dagens innvandrings- og integreringspolitikk utsettes for kritikk. For å ta innvandringen først: Norske myndigheter har valgt å begrense innvandringen av personer som koster samfunnet minst og som tilfører samfunnet mest. I stedet velger man å vektlegge Norges ansvar for å ta imot både reelt forfulgte og påstått forfulgte personer. Mennesker som har rømt fra diktaturer eller som kommer fra områder med store (ofte militære) konflikter.
Denne politikken har direkte konsekvenser for integreringspolitikken. Det er min påstand at de som kommer hit i den hensikt å finne lykken, er de letteste å integrere. De er innstilt på å lære seg språket, finne seg en jobb, jobbe hardt, og etablere seg. Gli inn i samfunnet på smidigste måte. De som kommer som forfulgte er ikke nødvendigvis innstilt på å bli. De ser seg nødt til å rømme, og er mindre opptatt av samfunnet de kommer til enn samfunnet de kommer fra. De preges kanskje av traumer som de må slite med i årevis. Familier kan være splittet, men ønsker (naturligvis) å gjenforenes.
Så lenge den sosialdemokratiske samfunnsorden med alle sine støtteordninger består, må debatten taes om hvem Norge skal ta imot. Svaret er efter min mening avgjørende for om integreringen skal lykkes. De som ønsker å begrense innvandringen mest mulig er iferd med å vinne hegemoniet og definisjonsmakten i samfunnsdebatten. De har så langt i liten grad fått grep om den innvandringspolitikken som føres – men det er bare et tidsspørsmål Skal vi som ønsker åpne grenser og et mangfoldig samfunn ikke havne på hælene må vi altså gå inn i debatten om hvem Norge bør ønske velkommen.
For en liberalist blir det også et spørsmål om hvor langt man skal gå i krav til integrering. Hvor mye ”norskhet” skal man kreve for å akseptere mennesker som fullverdige borgere? Skal det eneste mangfoldet i samfunnet være representert ved hudfarven?
Carl I. Hagen og andre ledende FrP’ere i årene 1985 – 1994 kunne formulert seg slik: ”åpne grenser er vårt mål og et flerkulturelt samfunn er et gode, men så lenge våre motstandere tvilholder på generøse støtteordninger til innvandrere ønsker vi å opprettholde en restriktiv innvandringspolitikk.” Da hadde ballen ligget hos de andre partiene – og velgerne ville sett det. Fjern støtteordningene – så kan grensene åpnes. Da ville ikke personer som ønsker å utnytte velferdsordninger tatt seg bryet med å komme – mens ærlige, arbeidsomme mennesker med kompetanse ville funnet veien hit. På søken efter sin medfødte rett til lykke.
Åpen debatt om innvandring og integrering nødvendig
Det er naturligvis mange debatter som kan taes som en del av den store debatten om innvandring, noe Henrik Asheim er inne på i sin kronikk i Dagbladet 23.08. Han påpeker at integrering er en kompleks problemstilling, og eksemplifiserer dette.
Fagbevegelsens påstander om at arbeidsinnvandring handler om sosial dumping, er et eksempe på en debatt som må tasl. Hvordan storsamfunnet skal ta grep for å hindre kjønnslemlestelse, tvangsgifte og kvinnemishandling er et annet eksempel.
Integrering handler ikke kun om at de som kommer skal tilpasse seg. Det handler også om at de som er her fra før av må erkjenne at samfunnet forandrer seg. Forandring er ikke bare et gode, men en ren nødvendighet. Alternativet til forandring er stillstand og stagnasjon. Når folk som kommer hit møter et marked for arbeid og bolig som er stengt for dem, og som henviser dem til å leve på offentlige støtteordninger, fører ikke dette bare til at innvandrere føler seg lite velkomne – men også til at nordmenns skepsis og fiendtlighet bare øker. ”De lever på våre penger”. Hva om ”de” ikke har noe annet ønske enn å stå på egne ben?
Vanebo har et ønske: ” Jeg skulle ønske Liberaleren hadde hatt en litt mer åpen og kritisk vinkling på innvandringsspørsmålet.”
Liberaleren vil alltid være kritisk til ideer og politikk som fører samfunnet i motsatt retning av liberalismen. Vi er også åpne for at det finnes flere veier til et liberalistisk samfunn. Men fremfor alt vil vi være kritiske til de som fungerer som nyttige idioter for antiliberalistiske krefter.
Liberaleren vil aldri støtte opp om personer og grupperinger hvis politikk vil føre til mer eller mindre stengte grenser til Norge. Liberaleren vil heller ikke støtte opp om en politikk som fører til at arbeidsføre mennesker må leve på andre menneskers regning (via staten).
Vi er for full ytringsfrihet, og for at alle problemstillinger og temaer kan debatteres i full offentlighet. Våre spalter er åpne.
Problemstillinger kan være vanskelige å finne svar på. Uansett er det noe som står klippefast: Liberaleren vil lete efter svar som har basis i den liberalistiske ideologi. Noe annet ville være en fallitterklæring.
