Mens riksrevisjonen påpeker systemsvikt i Stortingets administrasjon av eget pensjonssystem er media og folk flest opptatt av hvem som har jukset. Identiteten til de «tiltalte» er allerede lekket ut. De er fratatt personvernet, berøvet prinsippene rettsstaten bygger på – og allerede forhåndsdømt av folkedomstolen.
Fakta først
Riksrevisjonen har levert en rapport til Stortinget der det påpekes dårlige kontrollrutiner for Stortingets eget pensjonssystem. De dårlige rutinene kan ha ført til at flere tidligere stortingsrepresentanter uberettiget har fått utbetalt pensjon.
Stortinget har sitt eget pensjonssystem. Vedtatt av Stortinget selv. Forvaltet av et eget styre oppnevnt av Stortinget, der medlemmene av styret er stortingsrepresentanter. Her er det bukken og havresekken alle veier. Spørsmålet er om det kunne vært så veldig annerledes. Innlysende er det at Stortinget kunne plassert forvaltningen av pensjonssystemet annetsteds enn hos seg selv, alternativt oppnevnt andre enn sine egne til styret. For skal ikke stortingsrepresentantene vedta lover, bevilge penger – og holde regjeringen i ørene?
Stortingets pensjonssystem er vesentlig bedre enn hva vanlige folk får. Pensjonen er høyere i kroner (430 000 kr), opptjeningstiden for full pensjon er kun 12 år – mot normalt 40 år. Pensjonsalderen er lavere (65 mot 67 år). Den som går av med tidligpensjon kan tjene mer ved siden av enn en AFP-pensjonist kan, og efter pensjonsalder er oppnådd er det ingen grenser for hvor mye man kan tjene i tillegg til pensjonen.
I tillegg har man den såkalte gullpensjonen. Hvis eksrepresentantens alder og antallet år på Stortinget tilsammen blir mer enn 75 år, har man rett til full pensjon.
Alarmen burde gått
Det er innlysende at alarmen burde gått i styret for Stortingets pensjonsordning (der Aps Oppebøen Hansen er leder), og i Stortingets presidentskap, da de fikk seg oversendt en midlertidig rapport i april og en endelig rapport i juni.
Riksrevisjonen forholder seg ikke til de enkeltpersoner som omtales i rapporten. Kommuniserer ikke med dem. Riksrevisjonen forholder seg til dem som er satt til å styre landet. Med ansvar for å vedta reglene.
Hvorfor reagerte ikke pensjonsstyret og presidentskapet da det kom en rapport fra den fryktede Riksrevisjonen – en rapport som varslet om manglende kontrollrutiner med Stortingets pensjonssytem, og i tillegg at flere tidligere representanter urettmessig kan fått utbetalt millioner av kroner? Dét er et godt spørsmål. Pensjonsstyret og presidentskapet gjorde ingenting med rapporten. Det var nemlig tid til sommerferie.
Stortinget er satt til å forvalte en grunnlov som knesetter rettsstatsprinsippene som grunnlag for det norske samfunnet. Men måten presidentskapet og pensjonssstyret har unnlatt å handle da rapporten lå på bordet, har berøvet de «tiltalte» alminnelige rettsstatsprinsipper. Når så Stortinget (ikke uventet) lekker som en sil, mister de samme «tiltalte» også personvernet.
Det er åpenbart at Stortingets presidentskap og pensjonsstyre må ta ansvaret for at dem Riksrevisjonen har navngitt i sin rapport hverken har fått vite om rapportens innhold, eller fått anledning til å forklare seg før innholdet lekket ut i media.
La oss kort repetere rettsstatsprinsippene: Du har rett til å 1) kjenne til anklagene mot deg, 2) til å vite hvem som anklager deg, 3) til å forsvare deg, og 4) til å bli dømt av dine likemenn.
Debatt om Stortingets pensjoner
Mange nordmenn er svært likhetshorientert, og veldig opptatt av rettferdighet. Da er rettferdighet definert som at ingen har rett til noe mer enn andre. Det er klart at det provoserer når Stortinget har gunstigere ordninger enn folk flest – og ikke minst at kontrollordningene med eventuelt misbruk nærmest er fraværende. Media har de siste dagene vært fulle av eksempler på hvordan folk dømmes til strenge straffer for urettmessig å ha mottatt langt mindre beløp enn hva det påstås at de navngitte tidligere folkevalgte har fått (eksempelvis alenemoren fra Finnmark som fikk ett års ubetinget fengsel for å ha mottatt ca 65 000 kr).
Men debatten om hvilke pensjonsregler som bør gjelde for de folkevalgte, og om de bør ha gunstigere ordninger enn folk flest, er en annen debatt enn innholdet i rapporten til riksrevisjonen handler om. Den handler om dårlige kontrollrutiner, og om mulig misbruk av ordningen. Vi kan godt ta den debatten, men la oss holde oss til denne begrensede saken akkurat nå.
Hvem kan reglene? Og hvem har ansvar for at de følges?
For en vanlig pensjonist holder det ikke å bruke forklaringen til Thorbjørn Berntsen: 1) Jeg har ikke satt meg inn i reglene, 2) jeg har tatt imot de pengene jeg fikk, og 3) det er de som har ansvar for å forvalte regelverket som må sørge for at ingen får mer enn hva de har krav på.
For vanlige folk er det slik at man må sette seg inn i reglene, man må passe på at man ikke tjener mer enn hva reglene sier at man har lov til, og man må rapportere alt man tjener, uten å utelate noe som helst.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har hatt en annen og i utgangspunktet mer konstruktiv tilnærming til sin egen pensjon enn Thorbjørn Berntsen. Han tok med en gang kontakt med pensjonsstyret og gjorde oppmerksom på at han nå hadde inntekt, og denne oversteg pensjonen. Han fikk beskjed om å hva han skulle betale tilbake, og gjorde dette.
Problemet er at han kan ha fått feil beskjed. Reglene er nemlig slik at hvis du et kalenderår tjener mer enn pensjonen, da har du ikke rett på pensjon. Da skal hele pensjonen betales tilbake. Bondevik har betalt tilbake kun for dét halvåret han hadde jobb. Og da tjente han mer enn pensjonen for hele året. Han skal altså betale tilbake pensjonen han fikk første halvår. Men er det hans skyld hvis Stortingets pensjonsstyre har gitt ham gal beskjed? At pensjonsstyret har tolket reglene galt? Kan man tillegge ham (eller andre) ansvar for å overprøve svarene man får fra dem som har ansvar for å forvalte reglene? Akkurat dét tviler jeg på. Men jeg kan jo ta feil.
Så har du spørsmålet om hvordan regelen om gullpensjon skal tolkes. I Tabloid onsdag hevdet Riksrevisjonens leder, Jørgen Kosmo, at ingen av de seks «tiltalte» har rett til pensjon. Altså at nåværende og tidligere styrer for pensjonsordningen har forstått sitt eget regelverk galt, og innvilget personer pensjon de ikke skulle hatt. Da kommer man tilbake til spørsmålet ovenfor; Kan man tillegge noen ansvar for å overprøve svarene man får fra dem som har ansvar for å forvalte reglene?
Noe helt annet er spørsmålet om etikk og moral. Millionærer som Magnus Stangeland og Anders Tallerås har søkt om (og fått) tidligpensjon. Er det slik at de efter reglene kan pensjonere seg som 50-åringer? Eller er det slik at de kan få innvilget pensjon kun hvis de ikke får seg lønnet arbeid? Hvis det siste er riktig, er de «tiltalte» altså ofre for nåværende og tidligere pensjonsstyrer som ikke forstår reglene de er satt til å forvalte, og som de selv har vært med på å vedta.
Hverken Stangeland eller Tallerås trenger pensjonen. Noe Stangeland selv har innrømmet. Så hvorfor søkte han da? Det trenger han ikke svare på. For hvis han har rett til noe, så har man det. Da trenger man ikke forsvare hvorfor man krever/søker om å få det man har rett til. Vi andre kan synse og mene i vei om andres etikk og moral. Men still deg selv spørsmålet: Hvis du fikk vite at du har rett til en anseelig mengde penger hvert år. Ville du sagt «Jeg avstår!»?
Spørsmålet som må avklares er om Stortingets pensjonsstyre har tolket reglene galt.
Folkedomstolen
synser ivei om hvem som har brutt reglene, og blander dette sammen med hvilke ordninger som burde gjelde for stortingsrepresentanter, og hva konsekvensene av kontrollordninger er for folk flest. Uten å kjenne fakta.
Det burde ikke forundre at en avis dagen efter at riksrevisjonens rapport ble kjent, rapporterte at det haglet inn med tips om hvem som hadde gjort seg skyldig i å motta pensjon urettmesig. Og at de fleste tispene handlet om Kjelll Magne Bondevik. Men i denne saken kan det vise seg at folkedomstolen retter baker for smed.
Veien videre
Nå er det på tide å la de «tiltalte» få kommunisere med rette ansvarlige – Stortingets pensjonsstyre – og få legge frem sin versjon av saken. Pensjonsstyret bør muligens overlate tolkningen av reglene både til jurister med ekspertise på skatterett.
Stortinget må uavhengig av den aktuelle saken evaluere sine kontrollrutiner, og snarest etablere kontrollrutiner som utbedrer den svikten riksrevisjonen påtaler.
Svekket omdømme
Stortinget er igang med å revidere sin egen pensjonsordning. At omdømmet både til Stortinget som institusjon og til de enkeltpersoner som – rettferdig eller urettferdig – er blitt uthengt i forbindelse med denne saken, er uomtvistelig svekket.
Nordmenn har generelt liten forståelse for at noen skal tjene (vesentlig) mer enn andre. Og ikke minst forventer de at folkevalgte klarer å efterleve de regler og standarder som blir utformet for resten av befolkningen. Dét viste ikke minst bråket rundt Åslaug Hagas stabbur.
Med de rigide reglene som er rundt pensjon for andre mennesker skulle det ikke forundre oss om Stortinget ser seg tjent med å endre sitt system. Både opptjeningstiden for full pensjon, og gullpensjonen. Om gullpensjonen består bør ihvertfall reglene for å få innvilget denne presiseres vesentlig.
Liberaleren mener at den enkeltes opptjening av pensjon og forberedelse til alderdommen må være en personlig sak, og ikke et offentlig ansvar. Inntektsnivået i landet har aldri vært bedre – og det finnes knapt noe bedre tidspunkt for å privatisere ansvaret for egen alderdom.
Det hadde ikke vært unaturlig om stortingsrepresentanter – med det lønnsnivået de har – hadde klart å sørge for å spare til en privat tilleggspensjon. Ihvertfall burde høyresidens representanter gå foran med et godt eksempel.
