Idag er det 63 år siden et amerikansk fly slapp en atombombe over den japanske byen Hiroshima. Hensikten var å få slutt på krigen i Asia, og å spare livene til amerikanske soldater. President Harry S. Truman oppnådde begge deler.
Japan kapitulerte kort tid efter, og 2.verdenskrig var slutt. Landet fikk en demokratisk grunnlov, og keiseren mistet statusen som guddommelig. Den umiddelbare effekten av Hiroshima-bomben var likevel at verdens frykteligste våpen var vist frem i all sin gru. Både de øyeblikkelige materielle skadene og effekten av atombomben på mennesker viste at noe lignende våpen hadde aldri i menneskehetens historie hverken vært brukt eller hadde eksistert.
2.verdenskrig var et av de historiske unntaksøyeblikkene der fiender for en stakket stund måtte jobbe sammen mot en felles fiende. Selv før krigen var over, begynte rivaliseringen igjen – manifestert ved at russerne sikret seg flere av nazi-Tysklands fremste våpeneksperter, og at Sovjet erklærte Japan krig rett før atombombene falt – for å kunne erobre viktige isfrie utposter i Asia.
Atombombene innledet et opprustningskappløp verden ikke har sett maken til, og som gjør at det (fortsatt) brukes enorme ressurser på forskning på og produksjon av våpen. Ressurser som kunne utryddet og helbredet sykdommer, og skaffet mennesker grunnleggende helsetjenester og utdannelse, og bedret materiell levestandard.
Produksjonen av masseødeleggelsesvåpen ble så stor, forskningen førte til at våpnene ble så effektive, og lagrene så store, at jorden kunne ødelegges flere ganger. På grunn av den ideologiske konflikten mellom frie og ufrie samfunn ble jorden flere ganger bragt til randen av utslettelse. I 1962 måtte amerikanerne overbevise Sovjetunionens ledelse om at de mente alvor med sitt veto mot at et land nær deres egne kyster skulle få slike ødeleggelsesvåpen, i hendene på en revolusjonær gruppering som nettopp hadde erobret makten. Den danske forfatteren Rasmus Dahlberg mener at 1982 var et år der konflikten mellom de to systemene gjorde risikoen for altutslettende krig tilsvarende stor som i 1962.
Begravet i arkivene ligger nok flere slike «nesten»-øyeblikk, der spente politiske og/eller militære situasjoner, eller tekniske og/eller menneskelige feil har bragt oss til randen av utslettelse.
Efter oppløsningen av Sovjetunionen rett før 1992 ble landets arsenal av masseødeleggelsesvåpen spredt på de 15 selvstendige republikkene. Flere av disse er idag autoritære regimer eller regelrette diktaturer. Faren for at de farligste våpen verden har sett skal komme utenfor kontroll er stor, og likeledes muligheten for at terrorister skal få kloen i atomavfall til å produsere såkalte skitne bomber.
Til tross for ikkespredningsavtalen som skal hindre at teknologien for å produsere atomvåpen blir spredt til nye land, er det nettopp hva som har skjedd. Både før og efter den kalde krigens slutt.
Følgene av krig er mer effektive og dødbringende våpen, men også at teknologien kan benyttes til sivile formål. Et resultat av at atomvåpen ble utviklet var at atomteknologi brukes til energiproduksjon. I dag er dette hovedregelen i en rekke land. Efter at Nicolas Sarkozy overtok som president i Frankrike har han stått i spissen for en omfattende kampanje for å få inngått avtaler om salg av atomteknologi til stadig nye land. Det er mindre oppmerksomhet om dette enn at et uforutsigbart diktatur som Iran forsøker å skaffe seg den samme teknologien. Landet hevder at den skal brukes til energiproduksjon, men verdenssamfunnet (og spesielt USA) mener det er innlysende at landet vil tre inn i «klubben» av stater som besitter atomvåpen (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Nord-Korea, og Israel).
Jeg kommer til å bruke dagen idag til å tenke på alle de sivile ofrene for den første atombomben. Både de som døde eller ble skadet i selve bombeangrepet, og de mange ofrene som er født mange år efter at bomben falt. For om sannheten er første offer i krig, er sivile høyt oppe på listen over ofre for politikernes og de militæres gjerninger.
I tillegg er det innlysende at de tapte mulighetene for verdens fredelige fremskritt bør være gjenstand for refleksjon på en dag som denne. Ressursbruken på våpen er hinsides all fornuft.
Selv ikke kunnskapen om muligheten for total utslettelse har fått menneskeheten til å vende seg bort fra våpenbruk. Dét er en forstemmende tanke.
