Før høsten er et kort intervju med personer som forhåpentligvis kan si noe fornuftig selv i sommervarmen. Må ikke forveksles med sommerintervjuene i medstrømsmedia.
Dagens gjest er Jarle Petterson, journalist og en av initiativtagerne til den nordiske nettavisen iNorden.org, som foreløbig baserer seg på bidrag fra borgerjournalister i Danmark, Sverige og Norge. Han har arbeidet i dags- og fagpresse i innpå tredve år, avbrutt av opphold innen reklame, informasjon og samfunnskontakt, og beskriver seg som en ideologisk vagabond med liberal forankring.
– Spiser du helst norske eller utenlandske jordbær?
Selv om jeg nylig tok et oppgjør med norske bønders usolidariske proteksjonisme, og til tross for at jeg ikke helt evner å se at det fins berettiget grunnlag for drivverdig landbruk i Norge, må jeg tilstå at jordbær, DET kan de. Så her går det i norske jordbær, ja, skjønt det er store innbyrdes forskjeller, syns jeg nok.
– Hvilket land legger du helst ikke ferien til?
Det fins en rekke regimer uti der, som ikke burde få nyte godt av at vi understøtter dem ved å legge igjen hård valuta, men for anledningen må jeg nesten svare Folkerepublikken Kina. Nå, en skarve uke før de 16 gloriøse dagene tar til, er jeg fremdeles dypt sjokkert over vår kollektive støtte til, og utviste dobbeltmoral i forhold til, det barbariske Beijing-regimet.
– Hva har du gjort for å medvirke til at datalagringsdirektivet ikke blir en del av norsk lov?
Ikke på langt nær så mye som jeg burde, er jeg redd. Mitt bidrag har begrenset seg til å formidle synspunkter, og til nitid avstandstagen borti iNorden.org. Og så har vi forsøkt å skape blest rundt både Liberalerens og Vox Populis kampanjer, som jeg naturligvis har signert. Siden vi forlengst, skritt for skritt, har vent oss til stadige grep som bidrar til sentralisert innsikt i individets gjøren, er vi nærmest blitt immune mot en fortsatt utvikling, som på visse områder går Orwells «1984» en høy gang. Svært mange av disse tiltakene gjør imidlertid hverdagen vår så mye enklere at vi ser oss blinde på de praktiske fortrinnene, uten tanke for at Storebror er kommet ett skritt nærmere den enkeltes soverom.
– Hvilken miljøavgift mener du bør innføres/forhøyes i Norge?
Med fare for å lyde konform, må jeg nok svare CO2. Svaret er betinget. Først vil jeg gjerne se hvilken effekt den amerikanske reduksjonen i bruk av privatbiler har hatt i kjølvannet av de økte bensinprisene. Hvis det skulle vise seg at amerikanernes omlagte vaner har fått signifikante miljøeffekter — eller ei, har vi straks et nyttig beslutningsgrunnlag.
– Hva bør gjøres for å overflødiggjøre bilkjøring i storbyene?
Dersom de nyss nevnte avgiftsøkningene kompenseres med en tilsvarende økning i kollektivtilbudet, tror jeg vi kan oppnå en hel del. Mye er opp til fylkene og kommunene her. Det viser ikke minst de nylig rapporterte forskjellene på kollektivtrafikken i storbyene.
– Hvilke liberalistiske klassikere kan du ikke unnvære i sommer?
Det er svært lenge siden jeg definerte meg som ideologisk hjemmehørende — og da mener jeg noensteds. Jeg befinner meg i et ideologisk ingenmannsland, hvor erkjennelsen av at venstresiden har mange gode poenger på visse områder, mens høyresiden har sin force på andre, har gjort stortingsvalgene, først og fremst, til en nærmest umulig øvelse. Likevel, da jeg var politisk aktiv, var det i den liberale leiren, og gleden var stor da Trygve Hegnar fikk sitte på NRK og kommentere Milton Friedman-dokumentaren «Free to choose», over 15 samfulle episoder — i 1981, tror jeg det var. Jeg husker vi trodde det skulle bli det store vendepunktet, og kanskje ble det på et vis det, i og med den påfølgende høyrebølgen. Men altså, jeg klarer meg utmerket godt uten klassikere av noe slag i sommervarmen, som primært har gått med til å innfri tøffe deadlines, er jeg redd.
– Dagbladet setter for tiden opp en liste over ”bøkene som > endret Norge”. Hvilken bok mener du burde stått på listen?
Tross at det ikke er sakprosa, må det vel være «Sangen om den røde rubin», som selve vendepunktet for det til da svært pietistiske Norge. Vi har mye å takke Mykle for, ikke minst i forhold til ytringsfriheten. Som saken mot ham viste, kunne ikke slike rettigheter uten videre tas for gitt for 50 år siden.
– Synes du det er dokumentert at de er klimaendringer på gang – og at de er menneskeskapte?
Jeg vet at jeg, som et retorisk grep, har vært svært kategorisk på dette punktet, men i oppriktighetens navn må jeg erkjenne at det ikke foreligger ugjendrivelige beviser, selv om jeg holder dem for sannsynligst.
– Hvem er den verste av statsrådene i den sittende regjering?
Her er det flere å ta av, syns jeg, men skal jeg velge, står det nok mellom Sylvia Brustad (Ap), Tora Aasland (SV) og Magnhild Meltveit Kleppa (Sp). Av dem syns jeg Sylvia Brustad foreløbig er den som har utrettet størst skade. Det blir henne, men her er konkurransen sterk.
– Hvilken av de ikke-sosialistiske partilederne er minst sansynlig som statsminister efter valget neste år?
Denne gangen tror jeg ikke borgerlig side kommer utenom Frp, men tross partiets voldsomme oppslutning, tror jeg en nødvendig Frp-H-KrF-koalisjon blir umulig med Siv Jensen ved rattet. En regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet alene er fullt mulig, men jeg tviler på at Høyre er villig til å risikere at KrF flytter i det politiske landskapet, slik Senterpartiet har. Siden det blir vanskelig å komme utenom KrF, tror jeg også Jensen er den minst sannsynlige kandidaten.
– Hvilket parti ser du helst at ikke deltar i regjeringen efter valget neste år?
Fremskrittspartiet. Men jeg blir neppe bønnhørt.
– Hvem ville du helst sett som statsminister hvis du kunne velge på øverste hylle?
Bjørn Kjos! Forestill deg effekten av, for en gangs skyld, å sette en innovativ, nytenkende og djerv person til rors, som ikke var bundet av partipolitisk dogmatikk og doktriner. Vi kunne behøve noen med guts i den andre enden av Kongens bord, men jeg drømmer — igjen. Og så må vi ikke glemme at regjeringsmakt korrumperer. Men jeg antar at du sikter til øverste POLITISKE hylle… Per-Kristian Foss burde fått sin sjanse nå, syns jeg nok. Han står som en lysende pæle på borgerlig side, en ener, hvis videre politiske løpebane har vært hemmet av noe så irrelevant som valg av sengepartner. Vi burde skamme oss.
– Hvilket norsk medium er minst dårlig på å dekke amerikansk politikk?
Det blir litt for mye om hvilken kandidat som har sagt hva om motstanderen i de norske avisene, syns jeg — foruten de sedvanlige spekulasjonene om urent trav på privatfronten. Enten vi liker dem eller ei, er det de såkalt meningsbærende avisene som gir oss analysene, uten det forstyrrende dilldallet, skjønt de tidvis er i overkant tendensiøse. Likevel, om man evner å filtrere det bort, syns jeg Aftenpostens gjenværende relevanser fremdeles stiller i egen klasse blant de ledende avisene, som jevnt over faktisk har noen gode skribenter. Bare så synd at de drukner i støyen.
– Hvorfor blir ikke Barack Obama USAs neste president?
Det er nesten synd å si det, men jeg er redd for at en hvit, kvinnelig kandidat hadde gitt Demokratene større vinnersjanser enn en sort, mannlig. Ryktene om Obamas opphold i en madrasskole, hvor usanne de enn måtte være, vil, sammen med hans nære kenyanske arv, være nok til at det sås tvil om hvor lojaliteten stikker dypest. I tillegg har han de siste par ukene vist større vilje til å leke internasjonal statsmann enn å gå inn i USAs egen økonomiske krise. Iveren etter å fremstille seg som en ny Messias, eller JFK, om du vil, tror jeg også er sterkt forfeilet. Men mye kan skje under oppløpet. Jeg er ikke klar for å avskrive ham helt.
– Efter at Radovan Karadzic er sendt til Haag-domstolen, hvem er den neste som bør havne på tiltalebenken der?
Nå må de sette alle kluter til, og bringe Ratko Mladic til doms, men jeg føler at vi overlater lovlig mye til serberne selv i denne prosessen. Vi har ikke få angivelige krigsforbrytere fra Balkan her i Norge, for eksempel. Det blir hevdet at det arbeides med å bringe dem inn for norske domstoler, men det er ikke rare greiene vi hører, i det daglige. Frykter vi diplomatiske forviklinger, tro?
– Hvem synes du vi hører for lite til i den offentlige debatten?
De som overvåker våre ytringer på nett, over telefon, på trykk og i andre mer eller mindre åpne fora. Konsekvensene av den svenske FRA-loven er ikke av ny dato. Det eneste som er nytt ved den, er den offisielle sanksjoneringen. Overvåkningen har pågått siden den kalde krigens dager, også her hos oss. Forskjellen på Norge og Sverige er at svenskene faktisk har bragt saken opp og frem i offentlighetens lys. Det kunne vi også ha tjent på, selv om det er nedslående å se hvilken politisk støtte slik virksomhet har hos de svenske partiene — som hos oss, får vi anta.
– Hvorfor vil norsk kulturliv overleve Ulf Erik Knudsen som kulturminister?
La dette være klart: Jeg skal være blant de første til å juble over pressestøttens bortfall. På det punktet er Knudsen og jeg rørende enige, men jeg syns nok vi som nasjon har råd til å holde oss med kulturtilbud som, med dagens oppslutning, ikke ville vært regningssvarende uten offentlige tilskudd. Samtidig er jeg ikke fremmed for at kulturen kan finne mesener annensteds. Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow har vist Medici-tendenser, men litt i overkant, syns jeg nok. Med Knudsen som kulturminister må vi påregne flere relieffportretter og statuer foran kulturinstitusjonene våre, slik kolonial- og baroniparet prøvde seg på ved inngangen til kulturhuset Bølgen i Larvik. Det virker muligens litt pussig, i et land med bugnende statskasse.
Om noe, vil nok Ulf Erik Knudsens kulturelle regjeringstid medføre det mange vil betegne en forsimpling av kulturen. Det kan jeg være enig i.
– Efter endringene i Ekteskapsloven m.m. – er det mer igjen å gjøre for å inkludere homofile og lesbiske i samfunnet?
Igjen: Per-Kristian Foss som statsminister. Snarest.
– Har du svarene klare om du skulle bli intervjuet i ”På nattbordet”-spalten i Dagens Næringsliv?
Nei. Siden jeg vanligvis arbeider til sent på kveld, står (enda mer) lesing meg fryktelig fjernt når jeg krabber til køys. Av samme grunn har det sant å si vært dårlig stelt på litteraturfronten som sådan, men jeg fristes til å gi meg i kast med noe lett igjen. Sigurd Hoel, JG Ballard eller Glen Duncan, tror jeg. Ypperlig lesning når hjernecellene skriker etter hvile.
– Hvem burde vi stille disse spørsmålene til, foruten deg?
Jeg er litt nyfiken på Bjørn Stærk, faktisk. Fin fyr med evne for tvisyn.
