Sommershow kalles det i Aftenposten når Venstre en stakket stund tar over sommerens mediestafett efter FrP. Vil det bli en mindretallsregjering av Ap hvis Venstre havner på vippen efte valget neste år? Det er gåten Sponheim må la stå ubesvart til over valget. Han kan ikke risikere en reprise på 1985.
Nybakt nestleder Ola Elvestuen fra Oslo tente media da han mente at Oslo-modellen kunne overføres til riksplan. Stikk i strid med partilederens signerte garanti mot nettopp dette i VG.
Allerede 01.oktober ifjor mente hele kommentatorkorpset at Sponheim hadde satt spikeren i kisten for en regjering med FrP, da han spissformulerte sitt budskap til «heller Jens enn Jensen». Hvordan skulle det være mulig å tolke dette til noe annet enn at et Venstre på vippen ville gi sin støtte til at Jens Stoltenberg etablerer en mindretallsregjering av Ap i oktober neste år?
Efter partienes oppsummering av første halvår 2008 ble det kommentert at Venstre med Sponheims spissformulering og senere signerte velgergaranti i VG hadde malt seg inn i et hjørne. I motsetning til KrF. Dagfinn Høybråten er på sin lavmælte måte like klar i sitt budskap om at KrF ikke vil inn i en regjering der FrP er med.
«Aktivt medvirke» – hva er det?
Likevel blir dette noe helt annet enn å si bastant nei til å medvirke til at en regjering der FrP er med overhodet blir dannet. For å unngå å medvirke må man faktisk aktivt gi sin støtte til at en annen regjering dannes.
I Norge finnes det ikke såkalt investitur; et positivt innsettelsesvedtak for en ny regjering. Hvis den sittende regjering taper valget vil statsministeren erklære at regjeringen går av, og gi Kongen råd om hvem som skal få oppdraget med å danne regjering. Vanligvis går oppgaven til lederen for det største opposisjonspartiet. Efter neste valg er dette sansynligvis Siv Jensen.
Gro Harlem Brundtland i (nesten) samme situasjon i 1986 sa ikke ja med det samme. Selv om alle visste at hun brant av lyst til å sette seg i statsministerstolen igjen. Hun ba Kongen om å ta en runde med samtlige parlamentariske ledere først. Slik fikk hun klarlagt at det ikke var støtte til f.eks en mindretallsregjering av Høyre. For alle pekte på henne som ny sjef. Og sentrumspartiene KrF og SP – som hadde regjert med Høyre i 3 år gikk over til aktivt å støtte Ap-regjeringen – ikke bare ved å stemme for forslagene til statsbudsjett, men i mange andre saker. Selv om dette førte til at de frontkolliderte med egen politikk fra Willochregjeringen. Og i 1989 kunne de gå tilbake til Høyre igjen – til og med før valget (i 22-punktserklæringen).
Nordmenn foretrekker regjeringsskifter efter valg
Skal Siv Jensen studere tidligere maktovertagelser bør hun la Hornsrud fra 1928 hvile, og heller studere nyere historie. Nordmenn liker å skifte regjering efter valg, og ikke som følge av kriser politikerne selv har skapt. Derfor er det få slike skifter. På mistillitsforslag har Einar Gerhardsen og Jon Lyng gått av (begge 1963). På kabinettspørsmål har Willoch (1986) og Bondevik I (2000) gått av. Borten (1971) og Syse (1990) gikk begge i indre oppløsning – og begge gangen skyldtes det SP). Interne forhold i regjeringspartiet (Ap) har ført til skifter i 1951, 1955 og 1996. Skifter ved valg har det derimot vært i 1965, 1973, 1981, 1989, 1997, 2001 og 2005. Et slikt valg, der FrP får anledning til å ta ut sitt potensiale, slik at kortene deles ut på nytt, er Siv Jensens store sjanse.
Sponheims kattepine
kan bli at Jens peker på Siv, og Siv ber Kongen gå en runde med alle de parlamentariske lederne. Hvis Høybråten og Sponheim sammen med SPs leder på dette tidspunkt (hvem nå dét blir) peker på Jens Stoltenberg, sitter Jensen igjen med trumf i spillet. Svarteper er fordelt.
– Havari for Sponheims prosjekt?
Siden Lars Sponheim ble stortingsrepresentant i 1993 og partileder i 1996 har han konsekvent jobbet for at Venstre skal bli oppfattet som et borgerlig parti. Han vil gjenreise dét Venstre som gikk inn i Lyng- og Borten-regjeringene på 1960-tallet, men som gikk tapt efter splittelsen i 1972. Denne profilen innebærer bl.a en ansvarlig økonomisk politikk, maktspredning og åpenhet i forvaltningen. Det første betyr en klar grenseoppgang mot FrPs petropopulisme, de andre en like klar grense mot et maktarrogant sosialdemokrati.
Efter denne perioden fremstår ikke flertallsregjering lenger som noe alternativ. En regjering med tyngdepunkt i sentrum er målet. Et desimert Høyre som lener seg mot FrP kan ikke defineres som å tilhøre sentrum. Heller ikke et Ap som må lene seg på det venstrepopulistiske SV og særinteressepartiet SP. Sponheim har som mål å dra Ap inn mot sentrum, og holde Høyre der. Derfor frister han Ap med sin spissformulering, og hinter om at at han vil ha tilbake den moderne, reformvennlige Jens fra 2000/01-regjeringen – som befant seg i konstant krig med fagbevegelsen. Og advarer Høyre mot å velge FrP. Slik partiet gjorde i Oslo. For Høyre må innse at et slikt valg vil parkere partiet på sidelinjen for en stund fremover. Hvis da ikke H og FrP får flertall sammen.
Hvis Siv Jensen velger Gros løsning fra 1986 vil Sponheims sentrumsprosjekt muligens bli gjenreist, men både Høyre og FrP vil da bruke de neste fire årene til å hamre inn budskapet om at Sponheims opprinnelige prosjekt; om å gjenreise Venstre som et borgerlig parti lider havari.
Så da er spørsmålet: Hva er viktigst for Sponheim – et gjenreist Venstre på selvstendig grunn, eller et Ap som regjererer på sentrums nåde?
Alternativet til å peke på Jens, er å gjøre som i Oslo – akseptere at Høyre velger FrP som samarbeidspartner fremfor sentrum, og erklære seg i opposisjon til en slik regjering. Og det er vel strengt tatt hva Sponheim har gjort, ved å erklære at V vil være i opposisjon til både en regjering der FrP, og en regjering utgått av Ap.
VG-garantien
så slik ut:
«Jeg garanterer
1. – at Venstre ikke kommer til å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet
2. – at Venstre ikke vil være noe støtteparti i Stortinget for en regjering hvor Fremskrittspartiet deltar
3. – at Venstre ikke vil støtte dannelsen av en regjering hvor FrP er med
4. – at jeg går av som partileder hvis Venstres organisasjon skulle ønske å gå i regjering med FrP eller støtte en regjering med FrP
5. – at den såkalte Oslo-modellen ikke er aktuell å gjennomføre på riksplan
Denne velgergarantien gjelder i perioden 2009 – 2013.»
Oslo-modellen
La oss se nærmere på pkt. 5.: I 1997 ble Gerhardsens Ap-byråd felt, og et byråd av H overtok. Høyre utvidet byrådet med Venstre og KrF i 2000. Efter kommunevalget i 2003 ble de to sentrumspartiene byttet ut med FrP. Men uten at det politiske grunnlaget for byrådet ble endret. FrP måtte styre på grunnlag av en fremforhandlet avtale mellom H, V og KrF! H/FrP-byrådet sitter i mindretall, og efter 2007-valget kun med Venstre ”på vippen”. Situasjonen med H/FrP-byråd i mindretall betyr, ifølge Venstres gruppeleder i Oslo bystyre, Ola Elvestuen, at FrP tvinges til å føre en annen politikk på områder som kultur, miljø, kollektivtrafikk og integrering enn partiet ellers ville ført. For V sikrer flertall med venstresiden i disse sakene. Budsjettene har derimot de fire ikke-sosialistiske partiene vedtatt siden 1996.
Situasjonen kan ikke direkte sammenlignes med riksplan, fordi lokalpolitikernes makt er så sterkt begrenset. En slik modell på riksplan vil få helt andre følger. Medmindre en FrP(H)-regjering finner seg i å bli nedstemt hele tiden.
Hagens parlamentarisme – umulig for Jensen
Oslo FrP holder en langt lavere profil enn FrP på riksplan. Men de lever efter Carl I. Hagens parlamentariske modell; regjeringen skal gjennomføre den politikken parlamentet til enhver tid vedtar.
Selv om Siv Jensen er villig til å inngå kompromisser for å beholde regjeringsmakten, kan hun ikke slavisk følge Hagens parlamentarisme. Da vil FrPs selvstendige profil bli utradert, og velgerne vil rømme som rotter fra et synkende skip. Selv ikke FrPs profesjonelle spin doctors vil kunne forklare partiet ut av en slik situasjon. En regjering er avhengig av å få sitt statsbudsjett gjennom i Stortinget. Statsbudsjettet er regjeringens viktigste styringsdokument. Jensen kan ikke sitte og se på at Ap og sentrum blir enige om et budsjett, som så påtvinges Jensens regjering.
Å lide Dørums skjebne
fremstår neppe som særlig attraktivt for et Venstre som betraktes som gjenreist under Sponheim. I 1985 fremsto Venstre under Dørums ledelse som svært venstrevridd, og i opposisjon til Willochregjeringen – der sentrumskameratene fra Borten, og Korwald-regjeringen deltok. Venstre lovet å innsette en Ap-regjering, og gikk så langt som til å lage en annonse med et brudebilde av partilederne Gro Harlem Brundtland og Odd Einar Dørum. Resultatet ble at Venstre falt ut av Stortinget, efter 101 år. Partiet ble ikke tatt til nåde igjen før Sponheim ble innvalgt i 1993. Til overraskelse for alle andre enn ham selv.
FrP holdt forøvig på å lide samme skjebne som Dørum, ved samme valg. Carl I. Hagen lovet å ikke felle en borgerlig regjering, og velgerne opplevet da at man kunne stemme direkte på Høyre. FrP ble halvert, men havnet «på vippen».
Sponheim har muligens begynt å ane at 1) det ikke går an å redusere FrP slik at partiet ikke fremstår med lederrolle på ikke-sosialistisk side efter valget, og 2) Høyre kan i en slik situasjon komme til å gjøre det samme som i Oslo.
Skal Venstre unngå å lide samme skjebne som i 1985, kan ikke partiet bli klistret opp til en mulig mindretallsregjering av Ap. Da fremstår partiet like overflødig som det gjorde i 1985 (og som FrP nesten gjorde).
Den viktige grensedragningen mot FrP beholdes, men uten at Venstre oppfattes som et en garantist for dannelsen av en Ap-regjering.
Fronten mot FrP synliggjør Venstres politikk
Venstres front mot FrP er blitt den viktigste måten for å formidle innholdet i egen politikk. Det finnes knapt velgeroverganger mellom de to partiene. Selv om de kan være enige i enkeltsaker – eller forhandle seg frem til kompromisser (slik det ble gjort i Bondevik I og II-regjeringene), vil det politiske grunnsynet og primærstandpunktene på omtrent alle politikkens saksområder gjøre det mulig for de to partiene å gå i regjering. Ved å holde en så klar front mot FrP som Venstre gjorde både ved stortingsvalget i 2005 og ikke minst ved kommunevalget i 2007 (spesielt i Oslo), får Venstre synliggjort sine egne løsninger.
I en situasjon der FrP er på fremmarsj er det naturlig for Venstre å markere avstand nettopp til dette partiet. Men den som studerer Lars Sponheims landsmøtetaler (og ikke minst Dørums avskjedstale i 1996) vil se at fronten mot det maktarrogante Ap og dets politikk også er meget klar. Det er ikke uten grunn at Venstre både i 1997 og 2001 medvirket til å danne regjeringer som fjernet Ap fra makten, og som i disse regjeringene sørget for å fjerne Ap-folk i statlige maktposisjoner – der det var mulig. Også i 2005 ville Venstre unngå en regjering med Ap.
Sponheims gåte
er det folk skal spekulere på hele det kommende året og ikke minst i valgkampen. For det er vel en vesensforskjell mellom spissformuleringen «heller Jens enn Jensen» og «Venstre vil være i opposisjon til regjeringen uansett om den har Frp eller Ap som tyngdepunkt»?
Uklarheten her er om V virkelig vil peke på Jens, eller om Sponheim vil gå tilbake på VG-garantien om ikke å medvirke til Oslo-modellen på riksplan.
Mens folk lurer på hva Venstre vil gjøre, skal partiet profilere sine politiske løsninger i alle mulige fora. Det blir en uvant rolle for Sponheim, som ellers er mest kjent for sine maktpolitiske spekulasjoner og posisjoneringer. Men egentlig burde det være en drømmeposisjon for ethvert parti – å få snakke om politikken sin hele tiden.
Både partilederen og Venstre-folket generelt vil få oppleve at alle vil være mest interessert i svaret på Sponheims gåte. Men svaret har selv ikke Sponheim. For premissene for svaret ligger i både valgresultatet – og i andre partiers disposisjoner som følger derav. Ikke minst Høyres.
Derfor må Sponheim og co. unngå presset til å svare på hva de vil gjøre efter valget. At det blir alt annet enn lett er et understatement. Og partiet må finne seg i tilsvarende kommentarer og ledere som denne ukens aviser har vært fulle av; med påstander om at Venstre vingler. Et stempel som både KrF og Sp også fortjener i minst like stor grad som Venstre.
Oslo Venstre kan jo bidra til å rydde veien for Oslo-modellen på riksplan, ved å fortelle konkret hva partiet har fått ut av sin vippeposisjon i hovedstaden – hva FrP har måttet ofre av egen politikk.
Epilog: Tid for en Venstre-statsminister?
Enkelte V-folk drømmer kanskje om den første Venstre-statsminister siden mellomkrigstiden. På årsdagen for den første V-regjeringens tiltredelse var politiske kommentatorer ifølge VG samstemte om at nettopp Lars Sponheim kunne være aktuell som statsminister i 2009. Men da må like mange om ikke flere brikker falle heldig på plass enn om Siv Jensen skal avløse Stoltenberg..
