Igjen avsløres dobbeltmoralen til statsminister Jens Stoltenberg og hans rødgrønne bande. Statlige sjefer har fått mer enn dobbelt så stor lønnsøkning som regjeringen mener er forsvarlig.
Det var i helgen at flere aviser skrev om lønnsøkningen til sjefer i staten. Mest fikk helsesjefene (11,4%). Heller ikke departementstopper gjorde det dårlig (7,3%). Omtalt i bl.a Aftenposten/E24.
Ta igjen lønnsutviklingen
er et helt vanlig argument for alle som krever lønnsøkning. Nå bruker den ansvarlige statsråden for lønnsforhandlinger samme argument: «- Statlige ledere har ligget lavere enn lederne i privat sektor i flere år. Det kan ikke vi leve med over tid, når vi skal ha de beste lederne til å drive offentlig forvaltning, sier fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys.»
Kritiserer lønnsfesten hos private
De rødgrønne partiene har gjort det til en vanlig del av sin retorikk å kritisere «lønnsfesten» hos private selskaper. Regjeringen synes det er vanskelig å kreve moderasjon av folk flest, når toppene får større økning enn gjennomsnittet.
Man kan peke på flere sammenhenger – og paradokser. For eksempel: Regjeringen har det direkte ansvaret for lønnsutviklingen til alle ansatt i statlig sektor. Deriblant sjefene. en rødgrønn regjering kunne ha prioritert lavtlønnede i offentlig sektor. De kunne ha satt bremsene på hos ledersjiktet i offentlig sektor og i helt eller delvis offentlig eiede selskaper. Men regjeringen har ikke gjort noen av delene – til tross for at de har alle muligheter til det.
Regjeringen har ikke ansvaret for det den omtaler som lønnsfest hos toppene i privat sektor. Den kunne sagt, som Liberaleren gjør: Det er styrene i de private selskapene som selv må avgjøre hvilken lønn lederne bør ha, og om den bør knyttes til selskapenes utvikling – i stort og smått. Hvis lederne får høy lønn, fallskjermavtaler, opsjoner etc er det de private selskapene som må håndtere eventuelle høye lønnskrav fra selskapenes ansatte.
Men regjeringen gjør ikke dette. Regjeringen moraliserer over lønnspolitikken i selskaper regjeringen ikke på noen måte bestyrer. Grunnen er nemlig den særnorske modellen.
Den norske modellen
kalles gjerne kombinerte oppgjør. Lønnsoppgjørene i privat (og offentlig) sektor kobles med tildeling av goder over statsbudsjettet. Enten det gjelder pensjonsordninger, pensjonsalder, subsidier (landbruket) eller annet. For å oppnå lave eller moderate lønnskrav må regjeringen smøre oppgjørene – med subsidier, andre skattefinansierte goder – og lav rente. På det siste punktet har regjeringen åpenbart sviktet.
Det er mange problemer med denne modellen. For hvordan skal man for eksempel kunne løfte lavinntektsgrupper, som ansatte i omsorgssektoren, lærere og andre, hvis de hele tiden skal måtte se at privat sektors lønnsledende grupper forhandler først og setter rammene for resten av oppgjøret?
Hvorfor skal det bety noe for sykepleiere og lærere hva oljearbeidere og ingeniører tjener?
Svaret er at det forhandles for store grupper samtidig, og sektor for sektor. Istedenfor at den enkelte arbeidsplass forhandler for seg. Det behøver ikke være krav til direkte økonomisk lønnsomhet som avgjør lønnsøkningen – ihvertfall ikke i offentlig sektor. Køer skal avvikles, pasienter skal trives, elever skal lære osv osv.
Vi vil ikke kritisere hverken offentlige eller private sjefer. Vi kritiserer ingen som mener at de fortjener høyere lønn. Vi kritiserer dem som krever høyere lønn når resultatene tilsier at dette er det siste de bør få.
Lønnsøkning uavhengig av resultater?
Som for eksempel sjefene i helsesektoren. Tilbake til E24/Aftenposten: «Helse- og omsorgssektoren står midt i en dyp krise, med milliardunderskudd, lang ventetid og tusenvis av korridorpasienter. Likevel ble de 15 sjefene som er underlagt helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen, lønnsvinnere. Gjennomsnittslønnen til de statlige helsesjefene økte i 2007 med 11,4 prosent, til 1 032 000 kroner.»
Og så tillater vi oss å kritisere dobbeltmoralen til Jens Stoltenberg og de øvrige rødgrønne politikerne. Hvis dere skal kritisere sjefenes lønnsfest hos private selskaper får dere holde lønnsutviklingen til sjefer i offentlig sektor innenfor rammen dere setter for vanlige arbeidere. Eller holde munn.
Aller helst det siste.
Les også: Finnes det en rødgrønn lønnspolitikk?
