Elever ved det private John Bauer-gymnaset i Oslo taper skolepengene sine som følge av nedleggelsen. Og fortvilelsen deres er forståelig. Men den tyder også på at de ikke har satt seg inn i betingelsene.
Det er ikke uvanlig at man risikerer å miste investerte penger som følge av konkurser i privat sektor. Det skjer rett som det er. At man risikerer å miste penger man har investert i egen utdannelse skjer derimot ikke så ofte i Norge. Grunnen er åpenbar; det finnes knapt skoler på noe nivå utenom det offentlig eiede skolesystemet.
Hvorfor taper elever på John Bauer-skolen penger?
For det første er dette en såkalt friskole, etablert som følge av friskoleloven som Bondevik II-regjeringen innførte. Disse privat eiede skolene får 85% av utgiftene dekket av det offentlige. Dette er et støttenivå som har holdt seg siden privatskoleloven ble innført av Borten-regjeringen (1965 – 71). Det er fullt mulig å drive private skoler i Norge som ikke baserer seg på offentlig støtte overhodet. Men Bauer-skolen har altså vært avhengig av offentlig støtte.
Fra et liberalistisk synspunkt er det minst én svakhet med friskoleloven: Eiere har ikke lov til å tjene penger på skoledriften. Det vil si at den inntekten som utgjøres av offentlig støtte, elevenes skolepenger og eiernes eventuelle tilskudd skal dekke driftsutgifter – og ikke tildele eierne fortjeneste.
Vi kan godt se for oss at personer/bedrifter/institusjoner med stor formue kunne tenke seg å drive skoler som alternativer til det offentlige, eller gi økonomisk støtte til slike skoler. Men slik ren filantropi er sjelden, og gir såvidt vi vet i Norge ingen skattegevinst. Ikke så rart, for staten ser seg overhodet ikke tjent med direkte konkurranse på dette området. Kun som «supplement» og «korrektiv», som omfatter et fåtall elever. Det laveste i Europa, oss bekjent.
John Bauer-skolene har syndet mot friskoleloven. Efter hva vi har oppfattet har Oslo-avdelingen kjøpt tjenester innenfor John Bauer-systemet. Da er det (naturligvis) beregnet fortjeneste på varer og tjenester som er solgt. Det er helt normalt innenfor privat næringsliv. Men skolemyndighetene i Norge mener tydeligvis at det er helt greit at John Bauer beriker andre selgere av de samme varer og tjenester. Alt for at nullprofittbestemmelsen i loven skal oppfylles.
Skolen er er dømt til å tilbakebetale offentlig støtte. Men en skole som ikke er ment å tjene penger på sin drift har jo ingen oppsparte midler de kan bruke til å tilbakebetale støtten. For all inntekt skal jo gå til drift og investeringer. Hvis skolen skulle betale denne «boten» til det offentlige, måtte enten eierne skyte inn penger – eller så måtte skolen redusere driften. Hvilke elever skulle man da frata plassene? Hvilke vedlikeholdsoppgaver skal man la være å utføre? Hvilke lærere skal sies opp – evt. gå ned i lønn? Dette er de valgene eierne sto overfor. Valg som staten ikke har noen forståelse for.
Hvis staten skulle unngått denne nedleggelsen måtte skolen fått lov til å opparbeide et overskudd – som enten skulle gå til profitt, nyinvesteringer – eller til uforutsette utgifter. Som i dette tilfellet er nokså innlysende hva er.
Bondevik II-regjeringen og FrP må ta ansvaret for nullprofitt-regelen i loven. Mens de rødgrønne må ta ansvaret for at eierne ikke vil skyte inn mer kapital i driften. Klimaet for å drive private skoler i Norge er så dårlig må nemlig de rødgrønne (og de to sentrumspartiene bak loven) ta ansvaret for.
Her er vi igjen ved et paradoks: Det offentlige setter rammevilkårene for all (offentlig og) privat virksomhet. Samtidig er det offentlige ofte også aktør på det samme (skole-)markedet. Hvordan skal man unngå at det offentlige tildeler seg selv særfordeler, og vurderer brudd på reglene subjektivt? Svaret er at det kan man ikke.
Kontraktsrett
Vi går ut fra at elevene har undertegnet avtaler, der kontraktspartenes gjensidige forpliktelser er klart definerte. Og det samme bør naturligvis gjelde risiki for partene.
For all virksomhet som ikke er offentlig er konkurs en risiko man må ta i betraktning. De som investerer penger, de som er ansatt, de som er leverandører, og de som kjøper varer og tjenester av en privat virksomhet må alltid ha en plan i tilfelle konkurs.
Elever i norsk offentlig skole mangler åpenbart forståelse både for økonomiske prinsipper (som dem vi har skissert ovenfor), og hva kontraktsrett innebærer. De samme elevene kan inngå avtaler om minibankkort, mobiltelefon, sydenturer og annet som innebærer at man påtar seg kontraktsforpliktelser. Men at det samme skal gjelde utdannelsen, er tydeligvis utenfor fatteevnen. Elevene kan altså rette sitt raseri mot manglende økonomipensum på den offentlige skolen de har vært elever ved, tidligere.
Ellers merker vi oss at det er det statlige Utdanningsdirektoratet som har fattet avgjørelsen om tilbakebetaling av statlig støtte. Kanskje burde dette vært tema for en rettssak. Interessante prinsipper om statens manglende forståelse for driften av private selskaper ville vært på tiltalebenken – og ikke kun John Bauer-ledelsen. Nå fremstår denne ledelsen som de store skurkene. Vi er slett ikke overbevist om at Bauer-ledelsen fortjener den svartmalingen de nå utsettes for, fra alle kanter.
Men vi kan naturligvis ta feil.
Og la oss for all del ikke la være å nevne at en av grunnene til at elevene ikke får tilbake skolepengene sine, er fordi staten står foran i køen. Statlige avgifter har nemlig forrang foran det meste.
