Den nye Unge Høyre-lederen fikk en pangstart i riksmedia med sine antydninger om at kulturministeren er en gammel gris som er (nest) mest opptatt av å bli oppfattet som kul ved å gå på rockekonserter og desslike.
Henrik Asheim holdt tale efter å ha blitt valgt til ny leder i Unge Høyre. Talen var på 15 minutter, og han sveipet såvidt innom kulturminister Trond Giske, samt tidligere og nåværende utdannelsesminister Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell.
Det var ingen tung analyse av deres politikk eller innsats han kom med, og kritikken av de to siste ble oppfattet som harselas med navnene deres. Å sammenligne statsråder med apekatter og annet vitner ikke om noe dypt intellektuelt nivå, men det var heller ikke meningen.
Media har likt om ikke dyrket Asheims forgjenger Torbjørn Røe Isaksen. Naturligvis interesserte det hvem organisasjonen skulle plassere som hans erstatter efter fire år.
Asheim er om ikke Røe Isaksens rake motsetning så ihvertfall ikke langt unna. Han har ingen høyere utdannelse, oppfatter seg som praktiker snarere enn ideolog, osv. Slik har han profilert seg i tiltredelserintervjuer.
Vampus har et poeng når hun spør om det er greit at medstrømsmedia i store oppslag fremstiller Giske som en partyminister – men ikke er greit at en politisk motstander gjør det.
Kritikken som kommer mot Unge Høyre-lederen er forutsigbar. Kulturlivet mener at Giske er den beste kulturministeren på mange år (så fikk alle forgjengerne passet påskrevet), men spørsmålet er hvorfor. Og her bør Asheim følge med. For det er det at Giske synliggjør ungdomskultur (musikkfestivaler frekventert av et ungt publikum), samt at han sørger for økonomiske løft over statsbudsjettet.
Liberaleren savner naturligvis et liberalistisk orientert kultursyn i norsk politikk. Vi forventer ikke at et konservativt parti skal måbære et slikt kultursyn, men Asheim kan jo gjøre slik hans partifelle Civita-leder Kristin Clemet oppfordrer til; stille kritiske spørsmål fra høyre.
Et slikt spørsmål vil være om den beste kulturpolitikken er å bevilge mest mulig penger over offentlige budsjetter – fremfor at hver enkelt av oss får beholde mer av egne penger (lavere skatt), og dermed selv får velge hvilke kulturuttrykk vi verdsetter ved å støtte med billetter, bidrag etc.
I forlengelsen av partyminister-oppslagene går det også an å spørre om hvorfor det er slik i norsk kulturliv at det viktigste er å få besøk av ansvarlig statsråd – på et område som bør tilhøre «den tredje sektor» – den frivillige delen av samfunnet, mellom stat og marked.
Hvem som er Giskes venner og omgangskrets er ikke et politisk spørsmål. medmindre vennskap og kjennskap kan knyttes til avgjørelser i departementet Giske bestyrer. Da blir det et spørsmål om habilitet, om nettverk er benyttet utenfor politikkens åpne sfære etc.
SV har klart å berolige finansmarkedene og fjerne redselen for en SV-leder som finansminister, men partiet har totalt mislyktes med kampen mot fattigdom, samt med skole- og miljøpolitikken. Det burde være nok å ta både Djupedal og Solhjell på, uten å bruke personkarakteristikker.
Asheim får trøste seg med at han er i godt selskap. Selveste stortingspresident Jagland huskes bl.a for sin «Bongo fra Kongo»-replikk i beste sendetid.
Å hoppe efter Røe Isaksen er som å hoppe efter Wirkola. Men Asheim skal ikke være noen kopi av sine forgjengere. I en organisasjon som verdsetter individet må han få meisle ut sin egen rolle.
Det er synd at interessante prinsipielle og politiske temaer drukner i oppstyr om ordvalget til en nyvalgt ungdomspartileder. Man tar mannen istedenfor ballen, akkurat som Kirsti Bergstø og andre mener Asheim gjorde. Da er man ikke det spor bedre selv.
Tidligere slet ungdomspartiledere med å få oppmerksomhet i media. Den tiden er det slutt på. Et landsmøte er et åpent arrangement, og man må regne med at media er på plass (ihvertfall håpe). Media operere ikke efter deadlines lenger, når nettavisene oppdateres kontinuerlig. Da bør kanskje retorikken og argumentene tilpasses den nye medievirkeligheten.
Asheim har fått sine 15 minutters berømmelse. Vi er sikker på at han håndterer dette slik at han får «kommet på» med politiske saker. Talen hans fortjener å bli lest. Ikke bare bli kjent for enkeltformuleringer.
