I helgen kom meldingen om at Zimbabwes opposisjonsleder Morgan Tsvangirai trakk seg fra 2.valgomgang i presidentvalget. Den skulle vært avholdt fredag. Zimbabwe er gått fra å være et suksessrikt frigjort land til å bli et stjålet land, i hendene på frigjøringshelten og diktatoren Robert Mugabe.
Presidentvalget ble avholdt 29.mars, og sittende president Robert Mugabe ble ikke gjenvalgt – tross påstander om direkte valgfusk, vold og trakassering av oppoisjonen. Tsvangirai vant valget, men fikk ikke flertall. Sannsynliggjort av Zimbabwes historie når det gjelder valg og Mugabes herjinger tilhørte seieren Tsvangirai. Men opposisjonen måtte gå med på en ny valgomgang.
Tidligere har Mugabe avvist påstander om manglende demokrati, men i valgkampen foran 2.valgomgang gjør Mugabe det klart at han aldri vil gi fra seg makten, uansett. Ingen kan nå være i tvil om at Mugabe leder et diktatur.
Hans valgkampanje går ut på å gi den tidligere kolonimakten Storbritannia, det hvite mindretallsdiktaturet under Ian Smith (som Mugabe nedkjempet), og USA skylden for alt som går galt i landet. Som hyperinflasjonen. De distribueres valgkplakater der Morgan Tsvangirai kobles til de nevnte «fiendene av Zimbabwe». Når flertallet av velgerne i mars stemte på Tsvangirai, bør plakatene gi velgerne et signal om hvem som kan befri dem fra tyrannen Mugabe.
En av grunnene til at opposisjonen trekker seg fra 2.valgkomgang er volden og trakasseringen fra regjeringspartiets militante tilhengere. Valgmøter blir okkupert av væpnede gjenger, og Tsvangirai og andre opposisjonspolitikere blir arrestert – og dermed forsinket til møter med velgerne. I tillegg har flere ledende opposisjonspolitikere opplevet personlige tragedier; deres hjem er blitt brent, koner og barn truet, og i noen tilfeller er koner blitt mishandlet og brent til døde – eller drept på annen måte.
Under slike omstendigheter er det helt uforsvarlig å avholde valg. Sannsynligheten for at Mugabe skulle stjele valget, enten ved direkte valgfusk – eller ved å skremme velgerne fra å stemme/eller til å stemme på Mugabes parti – er stor.
Som Tsvangirai selv forklarte: Vi kan ikke velgerne gå å stemme i et valg der de risikerer å bli drept.
Mugabes maktklikk hevder at vold ikke er noe problem, og at Tsvangirai egentlig trekker seg fordi han har skjønt at han vil gå på et ydmykende valgnederlag.
Robert Mugabe er 80 år, og selv ikke han er sikret noe evig jordisk liv. Han har holdt makten i Zimbabwe siden frigjøringen fra apartheidregimet i 1980. Hans parti Zanu-PF mistet flertallet ved parlamentsvalget – men sannsynligheten for at han gjenvinner makten også der, er stor. Enten ved at motstanderne arresteres, drepes, eller trakasseres til å holde seg borte. Nå er det like mye militæret som partiet hans som holder Mugabe ved makten.
I det internasjonale samfunn er fordømmelsen av Mugabes diktatur og vanstyre meget sterk. USA har varslet at Tsvangirais retrett fra 2.valgomgang må opp i Sikkerhetsrådet. Sjansen for at Zimbabwe skal rette seg efter internasjonale reaksjoner og eventuelle resolusjoner i Sikkerhetsrådet er lik null.
Dessverre er den Afrikanske Union meget unnfallende i sine reaksjoner mot Mugabe, selv om enkelte naboland har skjerpet språkbruken. Den regionale stormakten Syd-Afrika burde ha den moralske styrken og anerkjennelsen til å si til Mugabe at nok er nok. Dessverre er respekten for frigjøringshelten Robert Mugabe så stor at Syd-Afrikas president Tabo Mbeki satser på såkalt stille diplomati. Og Mugabe vender uansett det døve øret til.
Minervas Jan Arild Snoen foreslår at de landene i regionen som ikke bidrar til Mugabes fall mister økonomisk støtte fra Norge.
Uansett om regjeringen ikke tar forslaget til følge, bør det diskuteres hvilke virkemidler som er mest effektive for å bli kvitt Mugabe. Sannsynligvis må veien gå via afrikanske land, organisasjoner og organer.
Som Snoen påpeker: «Tabo Mbeki og hans sannsynlige etterfølger Jacob Zuma kan bokstavelig talt bare trykke på en knapp, så faller sannsynligvis regimet. Den knappen styrer nemlig Zimbabwes strømtilgang. Hvis Sør-Afrika unnlater å handle og Zimbabwe ender opp med et folkemord, skal verden feire unnfallenheten under VM i fotball i 2010? Landet er allerede fullt av flyktninger, som til dels blir dårlig behandlet. Det vil ikke være færre i 2010.»
Robert Mugabe og hans bevegelse frigjorde en gang Zimbabwe fra undertrykkelse – bare for å fortsette undertrykkelsen selv.
Det er på tide at folk i Zimbabwe får oppleve virkelig frihet.
