var Jan Arild Snoens oppsummering av hvorfor FrP kommer til å gjøre det bra ved neste års valg, og et helblått flertall vil ende med at H og FrP går i regjering sammen. Utsagnet kom under Civitas sommerfest igår.
Kristin Clemet var synlig fornøyd med over 200 deltagere – langt flere enn året før, ifølge henne selv. Samlet i Stratos-restauranten på toppen av Folketaterbygningen på Youngstorvet samlet personer med en interesse for politikk godt over gjennomsnittet.
Efter innledende mingling med hvitvin eller alkoholfritt i glasset, der ihvertfall undertegnede møtte utrolig mange kjente det er lenge siden jeg har sett og snakket med, var det klar for kommentatordebatt i overetagen.
Panelet bestod av Jan Arild Snoen fra Minerva, politisk kommentator Magnus Takvam fra NRK, politisk redaktør Anders Horn i Klassekampen, politisk redaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende, og politisk redaktør Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv. Debattleder var Aslak Bonde.
Den eneste i panelet som ikke ville ta det for gitt at den rødgrønne regjeringen taper valget, var Klassekampens Anders Horn. Derfor ble utgangspunktet for debatten at de rødgrønne taper valget neste år.
Kristin Halvorsens kommentar om at Bondevik II-regjeringen lå like dårlig an 15 måneder før forrige stortingsvalg som de rødgrønne gjør nå ble latterliggjort – fordi Bondevik II-partiene faktisk tapte valget.
Jan Arild Snoen fra Minerva hadde tro på en blå-blå seier neste år – altså rent flertall til Høyre og FrP. Han mente at da ville det bli regjering av de to partiene. Fra publikum kom det kommentarer om at politikk var blitt kjedelig, og spørsmålet var hvorfor.
Panelet var enige om at norsk politikk altfor ofte blir «suppe i sentrum», og kjekling om detaljer, f.eks 800 millioner av et helsebudsjett på 800 milliader kroner.
Og det var da at Snoen kom med sin teori om oppslutningen til FrP. Han mente velgerne trodde at FrP ville bety faktiske endringer – «change we can believe in, til humring fra salen. For eksempel skattelettelser.
Han mente også at en regjering måtte gjøre irreversible reformer, og det tidlig i sin funksjonsperiode. Høyrefolk kunne ellers deles i to, ifølge Snoen. De som ikke vil ha særlige endringer. Og de som vil ha en god del endringer. Men et samarbeid med FrP kunne medføre så store og hurtige endringer at det kunne bli et problem ikke bare for førstnevnte men også for sistnevnte kategori Høyre-folk. Han fryktet likevel at en slik regjering ikke ville endre så mye som en del håper på (som han selv).
Da hadde panelet allerede konstatert den viktigste endringen siden Oljefondet: Før ble regjeringer gjenvalgt i gode økonomiske tider, men efter Oljefondet er forventningene så store til alt som kan løses at ingen regjeringer blir gjenvalgt.
Snoen sa at utfra dette faktum, og hans frykt for at en H/FrP-regjering ikke ville gjøre store nok endringer – og ville bli kastet i 2013 må de som ønsker store endringer vente helt til 2017.
Snoen mente at en del FrP-folks drøm om en ren FrP-mindretallsregjering ville holde i bare to måneder, og på spørsmål fra debattleder Bonde mente han at Norge ved valget i 2009 ikke er ved en avgjørende korsvei, som i 1928/1935 – med Arbeiderpartiet (som Siv Jensen og andre FrP’ere nå ynder å vise til).
Sofie Mathiassen mente at et ikke-sosialistisk flertall ville bety en eller annen løsning. Ingen i panelet trodde på en firepartiregjering, men Mathiassen ville ikke utelukke det. Ikke fordi hun trodde så mye på det, men hun trodde på politikernes vilje til å finne løsninger i situasjoner der det meste var avskrevet på forhånd.
Magnus Takvam hadde ingen tro på en H/FrP-regjering, for med et FrP dobbelt så stort som Høyre ville sistnevnte parti være utradert om FrP om de gikk inn i et slikt samarbeid.
Hverken Trine Eilertsen eller resten av panelet hadde noen tro på at Jens Stoltenberg ville få lede en mindretallsregjering fra Ap – med ikke-sosialistisk flertall på stortinget. Eilertsen påpekte at KrF ikke har malt seg inn i et hørne angående forhandlinger med FrP efter valget neste år, slik Lars Sponheim og Venstre har gjort. KrF oppgir konkrete politiske grunner til at de ikke kan samarbeide, men ordlegger seg på en slik måte at signalet er forhandlinger.
Sofie Mathiassen hadde store problemer med å plassere FrP på den ikke-sosialistiske siden, fordi partiet bruker mer penger enn alle andre. Trine Eilertsen fokuserte mer på verdisiden av liberalismen, og fant det merkelig at et liberalistisk parti skulle være mot en felles ekteskapslov.
Deltagerne ble også spurt om hvilke gode saker høyresiden burde satse på ved valget, og Sofe Mathiassen mente at isåfall kunne de jo bli betalte rådgivere for partiene.
Frihet kom opp som et stikkord. Jan Arild Snoen mente at lavere skatt som et frihetsprosjekt fremfor et økonomisk incitament burde være en vinnersak for høyresiden. Liberaleren kan bare applaudere en mer ideologisk tilnærming til skattedebatten.
Magnus Takvam hevdet at regjeringspartiene må sitte på velgerundersøkelser som viser at folk ønsker såkalte fellesskapsløsninger – som Liberaleren kaller skattefinansierte løsninger – som dog ikke gir seg uttrykk i folks partivalg. Han mente at regjeringspartienes politiske utspill den siste tiden er diktert ut fra funnene i slike undersøkelser.
Merkelig nok klarte ikke panelet å koble dette til dét faktum at FrP overbyr regjeringen (og opposisjonen) med bevilgninger til alle gode formål. For finnes det stor oppslutning om såkalte fellesskapsløsninger ute blant folk kan dette like godt være noe FrP vil profitere på ved valget neste år, som at den sittende regjeringen vil gjøre det.
Regjeringen må jo møte summen av stigende forventningers misnøye hos folk flest, når media setter sammen katalogen over brutte løfter fra et regime som har styrt mens Norge har vært på sitt rikeste noensinne.
Og får FrP regjeringsmakt vil Liberaleren måtte bytte vokabular – fra skattefinansierte (fellesskaps-)løsninger til oljefinansierte. Løsningene vil være finansiert av det offentlige fremfor av fellesskapet (oss alle over skatteseddelen). Det vil bli mer konkurransseutsetting, slik at oppgavene blir utført av private og finansiert av det offentlige – og noen oppgaver vil bli privatisert (at det offentlige ikke lenger tar ansvar for disse).
Det var svakt at panelet ikke klarte å vinkle «fellesskapsløsninger» til FrPs pengebruk over offentlige budsjetter.
Svakheten ved panelet var analysene av sentrumsdelen av de ikke-sosialistiske partiene. Ingen i panelet fremstod med troverdighet når det gjaldt sentrums forhold til spesielt FrP – og kunne derfor heller ikke analysere den mest sannsynlige situasjonen; at Venstre, KrF – eller begge – havner på vippen efter valget neste år. Det er mulig at Trine Eilertsen var tiltenkt en slik rolle i panelet, men hun fylte den ikke.
Dagens store sak var jo Åslaug Hagas avgang, så Civitas timing kunne knapt vært bedre. Men panelet berørte nesten ikke saken. De var enige om at den ikke ville bety stort i den store sammenhengen, og at det ihvertfall ikke ville bety noen kursendring for SP.
En tilfreds arrangør
Civita og Kristin Clemet var fornøyde med siste års aktiviteter; en mengde frokostmøter har vært avholdt om ulike temaer (og tidligere konkurransedirektør Egil Bakke har vært på alle), og Civitas nyhetsbrev har en rekke abbonenter.
Blant deltagerne på sommerfesten var det nok mange med Høyre-bakgrunn, men det var også en del FrP-ere, og enkelte Venstre-sjeler. Tross rykter om at gode sosialliberalere skal boikotte alt som har med Civita å gjøre – visstnok av frykt for å bli lokket inn i FrP-favnen.
Civita har all grunn til å være fornøyd med sommerfesten, som startet kl. 1800, og pågikk for fullt da undertegnede beveget seg hjemover ved midnatt.
Det er positivt at det finnes et møtested på tvers av de ikke-sosialistike partiene, som henter inn ideer til og erfaringer fra reformprosjekter i utlandet, og som forsøker å skape offentlig debatt ut fra en ideologisk agenda.
Troen på ideer som basis for og kraft i politikken er ikke noe som skal forbeholdes venstresiden. Idealisme og engasjement for noe mer enn det daglige brød finnes også i fullt monn på høyresiden. Det er bare ikke så synlig i partienes ledelse og daglige agenda.
