Idag ville dikteren Henrik Wergeland ha fylt 200 år. Han var en romantiker og rabulist, og huskes først og fremst for sitt arbeid for å gjøre Norge mer inkluderende – symbolisert ved å fjerne Jødeparagrafen i Grunnloven.
På det innvandringspolitiske området har Norge få liberale helter å fremheve. Norge er et land som er seg selv nok, og som foretrekker å hjelpe folk så langt unna våre egne grenser som mulig. Og helst skal de holde seg der.
Selv om den norske grunnloven vedtatt i 1814 hadde elementer fra både den amerikanske (1787), den franske revolusjon og den spanske grunnlov (1812), så preges den ikke akkurat av liberale holdninger vis a vis ikke-norske.
Norge hadde lenge vært et protestantisk og ensrettet samfunn da grunnloven ble vedtatt. Reformasjonen ble innført ovenfra i 1537 (av den danske kongen) – for å slippe konkurranse om makten og samfunnsinstitusjoner innen utdannelse og helse fra den katolske kirken, og eneveldet som statsform ble innført i 1660. Innvandrere som bidro til å utvikle Norge de siste par hundreårene før 1814 kom fra Nederland, Danmark og tyske områder – alle protestantisk kjerneland.
I grunnloven fra Eidsvoll het det i § 2: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
I forbindelse med at unionen med Sverige ble inngått måtte grunnloven revideres. Istedenfor å revidere kun de paragrafer som var nødvendige av hensyn til unionen, vedtok en ny, grunnlovgivende forsamling samtlige paragrafer på nytt. Ovennevnte § 2 ble dog stående uendret.
Den såkalte jødeparagrafen ble vedtatt av riksforsamlingen 04.mai, som en av ialt 20 paragrafer i grunnloven. Blant dem som ville ha med setningen om jøder og jesuitter var Wilhelm Christe, som ble president i den andre grunnlovsforsamlingen, høsten 1814. Ham står det en statue av utenfor Stortinget. Den som efter sigende i første rekke bidro til at jødeparagrafen ble vedtatt var bonden Theis Lundegaard. Henrik Wergelands far, teologen Nicolai Wergeland var blant dem som stemte for jødeparagrafen.
Henrik Wergeland kjempet for å fjerne den jødeparagrafen som faren stemte inn i Grunnloven. Paragrafen ble som kjent fjernet i 1851, på fjerde forsøk. Seks år efter at Wergeland døde. Stortingsarkivet har åpnet tilgang til å lese innleggene fra debattene dengang. Her.
Forbudet mot munkeordener ble fjernet i 1897, mens jesuitter fikk adgang til Norge først i 1956.
Du kan lese mer om Wergeland og jødesaken her.
