Den nye, legningsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt igår. En gledens dag for de mange homofile og lesbiske parene som nå får rett til å gifte seg. Og for homofile og lesbiske par med barn, som nå får en bedre lovbeskyttelse. Og for homofile og lesbiske som nå får rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Norge blir mer mangfoldig – også i lovs form.
Faste lesere av Liberaleren vet at en felles ekteskapslov ikke er vårt primære standpunkt. Vi ønsker ingen ekteskapslov overhodet – men at regulering av samlivsformer bør være et privatrettslig ansvar. Å få opphevet hele ekteskapsloven er et langsiktig arbeid. Svært langsiktig, innser vi.
En felles ekteskapslov som gir juridisk beskyttelse og rettigheter til par som ønsker et forpliktende samliv, uavhengig av seksuell legning har derfor vært et godt sekundærstandpunkt for Liberaleren.
Vi har flere ganger efterlyst fortgang i arbeidet. Det har vært flertall for loven siden valget i 2005 – men det har vært mye som skulle utredes. Blant annet nye begreper som er tilpasset vår tid hva angår samlivsformer. En familie i Norge idag består ikke nødvendigvis av far og mor, samt eventuelle barn. Det kan være to menn, to kvinner (begge deler med eller uten barn), og det kan til og med være flere enn to som har valgt å leve sammen (slik media har vist eksempler på den siste tiden). Denne siste samlivsformen er dog ikke lovbeskyttet i den nye ekteskapsloven.
Det er en gledens dag at loven kom på plass. Vi er likevel kritiske til at Stortinget ikke kunne skille mellom statlig og religiøse vielsesrett, og gjøre den førstnevnte obligatorisk. Regjeringen har ikke villet gå inn på Venstres modell, selv om det ville vist større respekt for statskirkens rett til selv å definere sin troslære og følgene av denne.
Mange roper opp om diskriminering når statskirken ikke vil vie homofile og lesbiske par. Men kirken – som dessverre er en del av staten – har ikke lovboken som sin troslære. Man kan knapt argumentere rasjonelt og med fornuft mot religiøse dogmer. Og det er nettopp religiøse dogmer som gjør at mange prester motsetter seg å vie homofile og lesbiske par. Naturligvis finnes det prester som ønsker velkommen alle par som ønsker å inngå et forpliktende samliv, og ønsker religiøs velsignelse for dette. Men disse prestene er i mindretall. Ønsket om å gjøre statskirken til en «romslig folkekirke» er et fromt ønske fra politikere som egentlig ønsker å detaljregulere kirkens indre liv. Men religiøse organisasjoner, uansett om de er en del av staten eller ei, svarer for en høyere myndighet enn de folkevalgte. Kirken må få lov til å gå i sin egen takt. Uansett hvor mye den enn er i utakt med resten av samfunnet.
At homofile og lesbiske nå får rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på linje med heterofile par og enslige, er positivt. Det er meningsløst at en enslig homofil eller lesbisk har denne retten, mens man mister den hvis man lever sammen med en annen i kjærlighet. Det er ingenting som tilsier at seksuell legning har noe å si for evnen til å vise kjærlighet og omsorg – og evnen som oppdrager.
En rekke barn lever med homofile og lesbiske foreldre. De som mener at homofile og lesbiske ikke egner seg som foreldre og oppdragere, burde jo tatt konsekvensen av sitt syn – og da mene at de barn som lever i slike familier idag blir utsatt for mentale overgrep som samfunnet burde beskytte dem mot. Men det hører vi lite eller ingenting om. Det er å innvilge disse barnene rettigheter og beskyttelse i lovverket det protesteres mot. Hvorfor det? Hvorfor skulle disse barnene ha færre rettigheter enn barn i andre familier?
Norge ble det 6.landet i verden med en felles ekteskapslov, men det første landet som gir lesbiske rett til kunstig inseminasjon. Homofile menn som ønsker seg barn skal ikke få statens hjelp, mens lesbiske par skal slippe å måtte reise utenlands for å få inseminasjon.
Efter vår mening er det ingen rett å få barn. Samtidig bør det ikke være noe forbud mot inseminasjon. Og det bør ikke være noen diskriminering. Vi kan ikke se at det er noe statlig ansvar med inseminasjon eller kunstig befruktning – hverken for homofile eller heterofile. Derimot er vi naturligvis glade for at forbudet er borte.
Det var KrF og FrP som utgjorde motstanderne av loven. Når både de tre partiene i regjeringen og også Venstre og Høyre står bak lovendringene i alle lovene som ble endret igår, sier det noe om hvor massivt flertallet er. Det sier samtidig noe om hvor isolert motstanden mot loven er. 50 000 underskrifter mot en felles ekteskapslov er intet imponerende tall, uansett hvor synlige motstanderne har vært i media. Når man må lyve om Høyres program, og trekke inn statsministerens forhold til sin far i annonsekampanjer, sier det sitt om hvor lite gjennomslag argumentene til motstanderne har hatt i den offentlige debatten.
Motstanderne av loven har heller ikke unnlatt å forfalske synspunktene til LLH, ved å påstå at organisasjonen går inn for at flere enn to mennesker skal få gifte seg. LLH tar saken til Pressens Faglige Utvalg.
Såvidt vi vet er Liberaleren alene om standpunktet; at man skal få gifte seg med så mange man vil – av motsatt kjønn, samme kjønn, eller begge kjønn. Vi har ikke noe imot litt mer reklame om vårt standpunkt!
Det er trist å skue at det finnes så få spor igjen av verdiliberalisme i et påstått liberalistisk parti som FrP. Hvor er ungdomsorganisasjonen i debatten? Da Partnerskapsloven ble vedtatt i 1992 var FrP-representanten Jan Erik Fåne blant forslagsstillerne til loven. Og en tredjedel av FrPs stortingsgruppe stemte for loven. i Stortingsvalgprogrammet som ble vedtatt året efter het det (efter hukommelsen) at «alle samlivsformer som er inngått i frivillighet har en egenverdi.» Samtidig ble det fremhevet at det heterofile ekteskapet ble sett på som den beste og mest forpliktende samlivsform. Programformuleringene signaliserte en respekt for andre samlivsformer enn den partiet fremholdt som sin preferanse. Året efter forsvant de liberale kreftene ut av partiet – og idag er det lite verdiliberalisme igjen i partiet. Ihvertfall på dette området.
Lovforbudet mot homofil sex ble avskaffet i 1972. Partnerskapsloven ble innført i 1992, mens den felles ekteskapsloven ble innført igår – samtidig som en rekke lovmessige diskrimineringer av homofile og lesbiske ble fjernet.
En gledens dag for et mangfoldig Norge!
