Venstres stortingsrepresentant Borghild Tenden mener Liberaleren bommer med sin støtte til FrPs forslag om at Stortinget skal få en samlet sak om konsekvensene hvis EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Liberaleren svarer Tenden her.
Liberaleren har omtalt FrPs forslag, som går ut på at
“I
Stortinget ber Regjeringen legge frem egen sak til Stortinget om personvernets status og vern basert på personvernkommisjonens rapport så snart denne rapporten foreligger.
II
Eventuelle endring av lover og/eller forskrifter som berører de prinsipielle spørsmål som EUs “datalagringsdirektiv” reiser – før personvernkommisjonens rapport har vært behandlet av Stortinget, fremlegges som egen sak til Stortinget.
III
En eventuell implementering av “EUs og Rådets direktiv 2006/24/EF” (datalagringsdirektivet) i norsk lov behandles av Stortinget, og først etter at Stortinget har sluttbehandlet sak om personvernkommisjonens rapport.”
Vi kan ikke se at noen av disse forslagene kan være spesielt omstridte. La oss likevel først kommentere Tendens prinsipielle syn:
«Det beste vil være om saken aldri legges frem for Stortinget.»
Dette kan tolkes på to måter; enten at hele ansvaret for innlemmelsen av direktivet skal ligge hos regjeringen – uten at Stortinget skal gjøre annet enn å behandle hvert enkelt lovforslag til hver enkelt lov som måtte bli berørt av direktivet.
Tendens utsagn kan også tolkes dithen at direktivet ikke skal innlemmes i norsk lovverk, og derfor bør det ikke komme noen sak. Vi må gå ut fra at dette er Tendens faktiske syn, all den tid hennes parti Venstre har landsstyrevedtak på at regjeringen bør legge ned veto mot at direktivet skal inn i norsk lov (altså, hvis direktivet anses EØS-relevant).
Hva mener regjeringen?
Hovedproblemene med begge tolkningene, er hva regjeringen faktisk mener om saken. Tenden har naturligvis helt rett når hun skriver at «Gjennom behandlingen av saken, i både transport- og kommunikasjonskomiteen og justiskomiteen på Stortinget har vi også fått avklart regjeringspartiens syn, nemlig at de ikke mener noen verdens ting. Regjeringspartiene fremstår som handlingslammet når de velger taushet i en sak som kan få store konsekvenser for personvernet.»
Spesielt for tradisjonelle nei-partier som Senterpartiet og SV (som også er opptatt av personern), er dette en merkelig strategi. Den kan likevel forstås; man ønsker å forbigå FrP-forslaget i stillhet. En naturlig konsekvens av at det er mulig regjeringspartiene er sterkt splittet i saken. De som har lest Liberalerens artikler om datalagringsdirektivet vet at flere av SVs fylkeslag har vedtatt veto-resolusjoner. Også SPs landsstyre har vedtak mot direktivet. SV har imidlertid ikke løftet saken opp på landsstyreplan – slik altså Venstre, FrP og SP har gjort.
Man kan godt mene at direktivet ikke skal inn i norsk lovverk. Dét mener også Liberaleren. Men å tro at det ikke vil komme en eller flere saker om direktivet til Stortinget, er naivt. Hvis regjeringens jurister kommer til at direktivet er EØS-relevant må den avgjøre om Norge skal legge ned veto eller ikke. Vil regjeringen gjøre dette uten å spørre Stortinget? Neppe. La oss si at regjeringen bøyer seg, og velger å innlemme direktivet i norsk lov. Direktivet vil berøre flere lover, og da vil det komme flere saker til Stortinget. Burde ikke da Stortinget få sjansen til å se på hele sakskomplekset samlet? En slik salamitaktikk – med flere forslag til flere lover – vil kun gavne tilhengerne av direktivet.
Egen sak = full implementering?
Borghild Tenden påstår i sitt innlegg at «Fremskrittspartiets forslag om å legge de lovforslagene som følger av datalagringsdirektivet frem for Stortinget, innebærer i prinsippet full implementering,..»
Stemmer dette?
Vi kan ikke se at det er tilfelle, men er åpne for at vi tar feil. Forslag I handler ikke om direktivet direkte, men om personvernets status hvis direktivet blir innlemmet i norsk lov. Personvernkommisjonen skal se på konsekvensene, og lage en rapport. Rapporten bør Stortinget få. Ja, hvorfor ikke?
Forslag II handler om at «Eventuelle endring av lover og/eller forskrifter som berører de prinsipielle spørsmål som EUs “datalagringsdirektiv” reiser – før personvernkommisjonens rapport har vært behandlet av Stortinget, fremlegges som egen sak til Stortinget.» Det er altså prinsipielle spørsmål ved sakskomplekset som bør taes opp i egen sak. FrP må selv svare på hvorfor denne saken skal fremmes før sak om Personvernkommisjonens rapport om konsekvensene.
Forslag III klargjør at sak om innlemmelse av direktivet i norsk lov først skal behandles efter at Personvernkommisjonens rapport er behandlet av Stortinget. Dette viser at FrP ikke ønsker å ta direktivet inn i norsk lov før personvernhensyn har vært debattert bredt i Stortinget – på bakgrunn av Personvernkommisjonens rapport om konsekvensene av direktivet.
Hvis det hadde vært slik at det var regjeringspartiene som ba om egen sak – men uten noen henvisning til Personvernkommisjonens rapport, eller andre betenkeligheter når det gjelder direktivet – da hadde vi delt Tendens bekymringer.
Egen sak – mer fokus
Det er blitt merkbart stillere om direktivet ut over våren. Direktivet har bare unnaktsvis vært fremme i den offentlige debatten. Motstanderne av direktivet kunne lagt en mer offensiv strategi for å røke ut regjeringens standpunkt (og sannsynlige indre strid) om direktivet. Om ikke annet kan FrPs forslag ses på som et forslag om å holde debatten varm. Da er det synd hvis andre motstandere bidrar til regjeringspartienes strategi om nærmest å tie både forslaget og selve temaet – datalagringsdirektivet – ihjel.
Er ikke FrP bekymret for personvernet?
Dette antyder Tenden, i denne formuleringen: «Verken Regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet vil slutte seg til Venstre posisjon, nemlig at vi er skeptiske til endringer av prinsipper som rokker ved enkeltmenneskers frihet til å kunne kommunisere fritt uten å bli overvåket..»
Når man leser den omfattende særmerknaden (om alle de negative sidene ved direktivet) fra FrP i innstillingen, og samtidig har i bakhodet at FrP som Venstre har landsstyrevedtak på at Norge bør legge ned veto mot hele direktivet, kan beskyldningen fra Tenden oppfattes som direkte tendensiøs.
Spørsmålet Tenden ikke besvarer
Venstres Borghild Tenden skriver at «..regjeringen bør avvente resultatene i søksmålet fra Irland før man tar stilling til direktivet. Hadde man markert sin skepsis kunne dette bidratt til å få regjeringen til å være mer offensive i sin støtte til Irland i søksmålet mot EU.» Ordet «man» refererer til FrP, se avsnittet over.
I Komiteens merknader til forslaget skriver Høyre, Venstre og KrF: «Regjeringen bør avvente behandlingen av saken i påvente av avgjørelsen i søksmålet fra Irland.»
Spørsmålet Liberaleren stilte i sin omtale av FrPs forslag og komiteens innstilling, var: Hvis Høyre, KrF og Venstre virkelig mener at regjeringen bør vente til Irlands sak i EU-systemet er ferdig behandling, hvorfor reiser man ikke forslag om dette? FrP ville nok gladelig stemt for forslaget når deres egne tre forslag er nedstemt. En slik taktikk ville satt SV, SP og direktivets motstandere i Ap i en kattepine.
Borghild Tenden har ikke besvart spørsmålet om hvorfor de tre regjeringspartiene ikke fremmer forslaget om at regjeringen bør vente til EUs interne rettsprosesser om direktivet er avklart.
