Caroline Marie Hagen ønsket å kjøpe Øvre Vilberg gård i Sørum. For 27 millioner kroner. Siden dette er en landbrukseiendom gjelder ikke vanlige spilleregler for frivillig inngåtte avtaler mellom en selger og en kjøper. Landbrukseiendommer skal ikke selges til hva myndighetene mener er for høy pris. Nå er handelen stanset.
Myndighetene mener nemlig at hun burde betalt 10 millioner kroner mindre. De er nemlig redde for at en slik pris vil drive prisene på andre landbrukseiendommer i været. En hårdt presset bondestand vil derfor kunne bli priset ut av markedet for landbrukseiendommer, og rikfolk vil overta de største gårdsbrukene her til lands.
Caroline Marie er nemlig datter av matmilliardær og investor Stein Erik Hagen. Også landbruksmyndighetene på lokalt og fylkesnivå har vært i tvil. Men de har kommet til at kjøpet kan godkjennes. Fordi Øvre Vilberg var en helt spesiell gård, og at kun svært økonomisk ressurssterke personer ville være i stand til å vedlikeholde og drive en slik gård (ifølge Nettavisen).
Dét er et argument det ikke er vanskelig å være enig i. En stor, gammel og svært staselig gård. Man skal ha mer enn vanlig inntekt i bondeyrket for å kunne vedlikeholde og drive et slikt bruk. Men slikt biter ikke på landbruksmyndighetene. For en bonde skal ikke ha jobb ved siden av, må vite.
Jeg har selv vært medlem av fylkeslandbruksstyret i Akershus (i perioden 1991 – 95). Dette organet godkjente altså ovennevnte kjøp. Men da jeg var medlem hadde vi mange diskusjoner om nettopp privat eiendomsrett og avtalefrihet. For det er et sentralt element i liberalismen at når den enkelte eier seg selv og sin arbeidskraft, og skaffer seg inntekt som følge av utlån av sin fysiske og mentale arbeidskraft, så ender man også opp med å eie resultatet av byttehandelen – altså inntekt og det man skaffer seg med denne inntekten. Enten det er forbruksgoder eller fysisk eiendom av et eller annet slag. Friheten til å inngå avtaler går altså hånd i hånd med den private eiendomsretten. Sistnevnte begynner altså ikke med den fysiske eiendelen (eller eiendommen) – men retten til å eie sin egen kropp.
Den som ikke er liberalist har ikke et slikt forhold til eiendomsrett overhodet. Oppfatningen der i gården (og det gjelder altså de aller fleste politiske avskygninger) er at mennesket ikke eier seg selv, men helt eller delvis kan disponeres av staten, kirken, en organisasjon, et parti etc. Mennesket er kun et redskap for en høyere organisasjonsform. Da er det heller ikke så rart at det i dagens Norge oppfattes som helt uproblematisk å stanse en frivillig avtale mellom to parter.
Caroline Marie Hagen tilhører ikke mafiaen. Hun bruker sine egne penger til å kjøpe. Hun kjøper ikke stabler med potetgullposer, sjokoladeplater og kasser med cola-flasker. Hun kjøper en gammel eiendom som er en del av kulurhistorien i området den ligger.
Eieren av Øvre Vilberg gård, Gudbrand Askvig selger ikke noe han har tilegnet seg ved ran, plyndring eller okkupasjon. Han selger en eiendom som er rettmessig hans. Og han vet hva det koster å drive en slik eiendom. Derfor kan han ikke selge til hvem som helst.
Offentlige myndigheter burde ikke blandet seg inn i denne frivillige handelen overhodet. Statens landbruksforvaltning burde være sjeleglade for at noen ønsker å bruke egne penger på å sikre en del av landets kulturhistorie, og samtidig drive en landbrukseiendom.
I min tid i landbruksstyret ble vi ikke enige om at det skulle være avtalefrihet, og full respekt for privat eiendomsrett. Men vi godkjente en del avtaler der flertallet ellers mente at prisen var for høy. For det var en fare for at den delen av prisen som lå over «det vanlige» kunne bli betalt under bordet. Omtrent som i det private boligmarkedet før deregulereringen rundt 1983.
Det er på tide at også eiere av landbrukseiendommer får tilbake den private eiendomsretten – og samtidig friheten til å inngå frivillige avtaler.
Handelen er ikke over for Caroline Marie Hagen. Saken går videre til departementet. La oss håpe at privat eiendomsrett og avtalefrihet ikke er fremmedord der i gården.
