Ja, det skulle man tro. FrPs landsmøte vedtok i helgen en resolusjon som gir partiets lokalpolitikere instruks om å stemme imot bompengefinansierte veiprosjekter. Men: Selv for Siv Jensen kan statlige budsjetter bli for store.
Resultatet av FrPs bompengefundamentalisme blir et av to: Enten blir det ikke bygget nye veier, broer eller tunneller, eller så havner regningen hos staten. Det vil si, hos deg og meg. Skattebetalerne. Et FrP i regjering må da velge mellom å øke statens utgifter ytterligere – eller redusere overføringene til f.eks kollektivtrafikken.
Det gigantiske samferdelsløftet i hovedstadsregionen – Oslopakke 3 – er vedtatt finansiert med bompenger. Oslo FrP har stemt for i bystyret, mens Akershus FrP har gått imot. Partiledelsen var opprinnelig imot vedtaket, men måtte bøye seg for et stort flertall.
To av FrPs ordførere er lite begeistret for vedtaket. Blant dem er tidligere nestformann og nå ordfører for 3.periode på rad i Os utenfor Bergen, Terje Søviknes. Også Austevoll-ordføreren Helge Andre Njåstad ble rammet av kritikken. En av FrPs stortingsrepresentanter, Kenneth Svendsen, mener at brudd på landsmøtevedtaket må få konsekvenser. Vil han kaste ut Søviknes, Njåstad og andre av partiet?
Tidligere var det FrPs liberalister som ble beskyldt for å være teoretikere og livsfjerne, men nå er det partiets populister som frontkolliderer med virkeligheten.
Det er liten tvil om at nei til ekstra veiskatt – som bompenger oppfattes å være – er veldig populært både generelt i befolkningen og spesielt blant FrPs velgere. Partiet er som kjent for lavere bilavgifter – både på det å eie og bruke bil. Partiet ønsker et krafttak når det gjelder bygging og vedlikehold av veier, og at mindre av inntektene staten får fra bilavgifter skal overføres til kollektivtrafikken. Mer av pengene skal tilbakeføres til dem som har betalt pengene – bilistene.
FrP har lenge argumentert langs denne linjen; avgifter på bilbruk skal tilbake til bilistene, i form av nye veier, og bedre vedlikeholdte veier. Staten trenger ikke å ta inn mer penger på bilbruk for å finansiere nye veiprosjekter, så lenge de avgiftene som blir tatt inn nå brukes til bilistenes beste. Med en slik holdning er det ikke rart at partiets lokale kadre uten makt og myndighet steiler når FrP’ere går inn for at nye samferdselsprosekter skal finansieres med bompoenger. Slik altså FrP i Oslo, Os og Austevoll har gått inn for. Det oppleves som inkonsekvent – ja, nærmest som et svik.
Søviknes, Njåstad og samferdselsbyråd Peter N. Myhre i Oslo har makt lokalt, og står overfor følgende dilemma: Stå knallhardt på partilinjen (mot bompenger), få gode oppslag lokalt om at FrPs folkevalgte på riksplan følger opp med å kreve mer penger fra staten til veiprosjekter, og ordne finansiering i sine alternative statsbudsjetter – mens flertallet på Stortinget sier nei. Eller godta at FrP ikke har eller får flertall på riksplan for sitt syn, og dermed gå med på lokale bompengeprosjekter.
Konsekvensen av de to alternativene er klar: Med FrPs prinsipielle nei til bompenger må lokalsamfunn landet over vente lenger på veier, broer og tunneller. Med lokale FrP’ere som inngår kompromisser blir de nye prosjektene realisert, men regningen havner hos brukerne.
Dette valget – mellom å vente på nye prosjekter eller få dem mot å betale selv – vil andre partier gjøre krystallklart i neste års valgkamp.
Det finnes knapt noen kommune i landet der FrP er i nærheten av rent flertall. Det måtte eventuelt bli vertskommunen for årets landsmøte; Ullensaker. Som andre partier må FrP derfor lære seg å kompromisse hvis partiet skal kunne forvalte makten velgerne har skjenket Terje Søviknes, Helge Andre Njåstad, Peter N. Myhre, Harald Espelund og andre. Uten kompromisser må partiet la seg overkjøre av andre – og se at innbyggerne får langt verre løsninger enn FrP kunne bidratt til. Mens FrP venter på rent flertall.
Lokalt vett mot sentralt pålegg
FrP-landsmøtet tok et kollektivt ansvar for partiets image. Ingen lefling med kompromisser! Slik FrP har råd til å flagge egen politikk fremfor å sende stadige samarbeidsinvitter, har partiet råd til å pålegge sine egne lokale folkevalgte å gå imot prosjekter som ikke er finansiert av staten.
Ellers har det vært et av Carl I. Hagens viktige argumenter mot ekspertveldet at vettet er noenlunde likt fordelt i samfunnslagene og blant individene. Men ikke i FrP. Lokale politikere skal ikke få lov til å bruke sitt vett og sitt skjønn. For det kan skape et troverdighetsproblem i resten av FrP-Norge.
Brukerfinansiering – sosialistisk eller liberalistisk oppfinnelse?
Ser man på FrP-landsmøtets bastante motstand mot bompenger kunne man tro at Kenneth Svendsen og andre lever i den villfarelse at bompenger er en sosialistisk oppfinnelse for å pine bilistene. Sannheten er at bompenger er det samme som brukerfinansiering; den som bruker veien, broen eller tunnellen betaler for bruken. Hverken mer eller mindre. Egentlig er det god markedsøkonomi. Vil du ikke bruke en vare eller tjeneste, så lar du være å kjøpe. Samtidig slipper du å få regningen for andres bruk.
Problemet er bare at med samferdselspolitikken i Norge så betaler bilistene for transporten til kollektivtrafikantene, og den regningen får de over skatteseddelen. Dermed er det riktig som FrP hevder, at bilistene ikke får tilbake alt de betaler, i form av nye og bedre veier. Men så er det heller ikke noe mål for rikspolitikerne at innbetalte penger skal føres tilbake krone for krone. Hverken i samferdelssektoren eller i andre sektorer. Bensinavgiften er f.eks en miljøavgift. Et stort flertall av partiene ønsker høyere miljøavgifter. Og mindre bilbruk. Blant annet i store byer. Både folks fremkommelighet og luften vil profitere på mindre bilbruk.
Hva nå hvis det ikke var et statlig ansvar å bygge og vedlikeholde veier, broer og tunneller? Hvis staten sa følgende: Ønsker næringslivet i Bergen/Os-området bedre veier? Ja, da får dere ordne det selv! Prosjektere, finansiere, bygge og drive veien. Så lenge dere oppfyller statlige retningslinjer til kvalitet og sikkerhet skal ikke vi blande oss i hverken drift eller finansiering? En slik vei kunne eies og drives av et lokalt aksjeselskap. Innbyggerne blir medeiere i sin egen vei. Da måtte eierne også sørge for finansieringen både av bygging og drift. Kanskje med bompenger. Men det ville jo være greit. Brukerne betaler. Ja, slik kan en liberalist drømme.
Som et såkalt liberalistisk parti burde altså FrP gå inn for at private veiprosjekter finansieres med bompenger. Kanskje de gjør det, også?
Men i Norge er det altså ikke private veiprosjekter som blir finansiert med bompenger, det er offentlige.
Ville sosialister gå inn for bompenger? Neppe. Skal vi tro sosialistene bør alle goder finansieres av staten. Også veier. Brukerfinansiering er jo ingen god sosialistisk idé. For da avgjør økonomien din hva du har råd til å kjøpe/bruke. Enten det gjelder barnehaver eller veier. Og du kan selv avgjøre hvordan du vil bruke pengene dine – på bil og bompenger eller på billett i kollektivtrafikken.
Det er imidlertid ikke sosialister som styrer i Norge. Bare sosialdemokrater spredt i flere partier – som har som mål å begrense bilbruken og øke andelen reisende i kollektivtrafikken. Men ikke ved å forby bilbruk.
Brukerfinansiering er en god idé i seg selv. På flere områder.
Men da må staten slutte å blande seg.
I mellomtiden må FrP forberede sine velgerne på at i de kommunene der partiet får makt, må gode samferdselsprosjekter vente – til Siv Jensen er statsminister. For da kommer pengene via statsbudsjettet.
