Den største faren for partier som pretenderer å ville noe i politikken, er å bli sittende å administrere det eksisterende systemet – og forsvare det.
NRK Østlandssendingen har idag et oppslag om fortvilede foreldre som opplever at barn som er venner og naboer blir skilt fra hverandre på skolen. Årsaken er at kapasiteten på skolene er sprengt.
SVs representant Knut Even Lindskjørn hiver seg på kritikken, og hevder at det ene og alene er byrådets skyld (altså H og FrP).
Den i mange sammenhenger fremsynte skolebyråden Torger Ødegaard slår tilbake, og påpeker at skolebehovsplanen har blitt lagt fram for bystyret hvert år uten noen protester fra SV, og at to og en halv milliard kroner skal brukes på å utvide Oslos skolekapasitet.
Dette er vel og bra – for å slå tilbake mot SV.
Men er skolebehovsplanen konstruert for å imøtekomme behov for utvidelse slik at situasjoner som ovennevnte ikke oppstår – eller kun for å utvide i efterkant? Her har Høyre sittet i byrådet siden 1996, og burde evne å planlegge på litt sikt.
Skolebyråden uttrykker forståelse for forelderenes fortvilelse, men der stanser der.
Det er synd at Torger Ødegaard ikke kan gi et annerledes svar enn enhver byråkrat – eller politiker fra hvilket som helst parti som sitter med styringen og administrerer systemet- kan gi.
Svaret burde vært et annet, ikke bare på grunn av fremsynthet og god planlegning, men også fordi det i Oslo er flertall for fritt skolevalg – noe som tilsier en viss fleksibilitet i kapasiteten ved skolene.
Da burde ikke slike situasjoner oppstå.
