23.april holdt utenriksministeren sin halvårlige redegjørelse for Stortinget, om Norges forhold til EU og EØS. Igår debatterte Stortinget hans redegjørelse. Datalagringsdirektivet ble omtalt av flere.
FrP er et av to partier på Stortinget som har landsstyrevedtak på veto mot at datalagringsdirektivet blir tatt inn i norsk lov.
FrPs utenrikspolitiske talsperson Morten Høglund berørte partiets motstand veldig kort i sitt innlegg: «Når det gjelder datalagringsdirektivet har Fremskrittspartiet etter en prosess landet på at dette direktivet kolliderer med viktige personverninteresser, og derfor har vi bedt Stortinget avvise direktivet.»
Høyres Finn Martin Vallersnes omtalte ikke datalagringsdirektivet, men var mer opptatt av at Norge nå er blitt en sinke i å ta EU-direktiver inn i norsk lov: «Høyre er mindre tilfreds med at vi at nå er blitt sinker i arbeidet med å implementere EØS-direktiver. Vi er altså på 22. plass på resultatlisten for rask gjennomføring av markedsdirektiver. Mistanken melder seg om at uenigheten om EU i Regjeringen bidrar til dette.»
SVs Audun Lysbakken var innom datalagringsdirektivet, og var klar i sin oppfatning: «Jeg er glad for at utenriksministeren brukte tid på å omtale datalagringsdirektivet i sin redegjørelse, og at Regjeringen her vil gå inn på en grundig prosess for å vurdere de viktige prinsipielle spørsmål knyttet til personvernet som direktivet reiser. Det er viktig. Det innebærer som kjent at teleoperatører, de som tilbyr e-posttjenester og andre selskap i kommunikasjonsbransjen blir pålagt å lagre data om hvem som kommuniserer med hvem, hvor de befinner seg, og når de er i kontakt. Selskapene skal lagre disse opplysningene i opp til to år. Det er reist kraftfulle og etter mitt syn relevante innvendinger mot en slik registrering fra en rekke hold, bl.a. fra det norske Datatilsynet og tilsvarende institusjoner i andre europeiske land. Det handler både om det rent prinsipielle ved å registrere opplysninger om hele befolkningen på denne måten og om farene for misbruk av opplysningene. Som kjent dukker det stadig opp eksempler på dataregistre på avveie. Et viktig hensyn som bør belyses i vurderingen av direktivet, er mulige konsekvenser f.eks. for kildevernet til journalister og politikere og vernet om varslere generelt, dersom det blir lettere å spore denne typen kilder.» Du finner bloggen hans her.
Datalagringsdirektivet ble ikke berørt i innleggene som KrFs leder Dagfinn Høybråten eller Lars Peder Brekk (SP) holdt i debatten.
Venstres utenrikspolitiske talsperson Anne Margrethe Larsen var derimot klar i sin tale: «Når det gjelder datalagringsdirektivet, er jeg glad for at utenriksministeren har merket seg at det er blitt reist store prinsipielle spørsmål knyttet til personvern. Venstre innser at det er vanskeligere å fremme personvern i praksis enn i teorien. Vi innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men vi mener likevel at datalagringsdirektivet går altfor langt i å gripe inn i vanlige borgeres rett til privat kommunikasjon.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig vekk innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn, lar vi terroristene vinne denne kampen. Jeg er en av dem som mener at min private korrespondanse skal forbli privat så lenge jeg ikke er mistenkt for noe kriminelt.»
Utenriksminister Jonas Gahr Støre kommenterte innleggene som berørte datalagringsdirektivet, slik:
«Og så merker jeg meg at det blir et økt fokus på datalagringsdirektivet, og det er positivt. Jeg vil advare mot at vi debatterer det direktivet ut fra forenklede bilder, om det er fra den ene eller den andre siden. Det er altså ikke et direktiv, så vidt jeg forstår, som er innført for å innskrenke folks personfrihet. Det ligger også en argumentasjon her, som, som EU-kommisjonens ambassadør skriver i norske aviser i dag, har utgangspunkt i et veldig alvorlig fenomen, nemlig kriminalitet og nye former for kriminalitet, så vi må diskutere dette på den mest seriøse måte.»
Debatten fortsatte, og Høyres justispolitiker Elisabeth Aspaker kommenterte politisamarbeidet i EU, herunder direktivet om datalagring: «Jeg er ubeskjeden nok til å mene at Norge i kraft av sin verdensledende kompetanse på ulike fagfelt vil være i stand til å bygge allianser som kan påvirke EUs politikk i vår retning. Det omdiskuterte datalagringsdirektivet er et godt eksempel på en sak der norsk tradisjonell vektlegging av personvernhensyn må ha vært en manglende dimensjon i utarbeidelsen.
Justis- og politisamarbeidet i EU har økt i betydning og utviklet seg fra et uformelt samarbeid til et traktatfestet, mellomstatlig samarbeid med viktige områder underlagt overnasjonal myndighet.
Våre europeiske naboland er blant våre aller viktigste samarbeidspartnere. Da er det uheldig at Norge må basere seg på reserveløsninger for å henge med i det gode selskap. Spesialavtalen vi har med Europol, og tilknytningen til Schengen-samarbeidet er vel og bra, men – og det er et stort men her – vi har ingen direkte innflytelse på den videre utviklingen av lov- og regelverket på disse områdene.
Prüm-traktaten er siste skudd på justisstammen i EU og en opptrapping av politisamarbeidet i Den europeiske union. Sett fra norsk side vil det være svært problematisk om vårt politi blir stående på utsiden. I dag er det høyst uklart hvilken tilknytning Norge eventuelt kan få til Prüm-samarbeidet.
En lang rekke justisministere har uavhengig av partitilknytning og EU-standpunkt prøvd å gjøre seg lekre overfor EU i den hensikt å sikre norske politi- og justismyndigheter adgang til relevante samarbeidsorganer i EU slik at Norge skal stå best mulig rustet i møte med tung kriminalitet.
Det er en drøm, men tenk om de samme justisministrene ville ta konsekvensene av sin EU-dialog som ministere og starte sin egen ja-kampanje for medlemskap og full norsk medbestemmelse når framtidens politisamarbeid og strategi for kriminalitetsbekjempelse i Europa utformes i EUs regi.»
Arbeiderpartiets Hilde Magnusson Lydvo omtalte ikke direktivet direkte, men derimot behovet for utvidet politisamarbeid i EU/EØS-området.
SPs Trond Lode viet hele sitt innlegg til direktivet – og passet på å få gitt ros til ansvarlig statsråd Liv Signe Navarsetes departement: «Eit viktig rettsstatsprinsipp er at alle er uskyldige inntil det motsette er bevist, det motsette er den totale overvaking. Det finst få eksempel på at samfunn har ofra fridomen og oppnådd sikkerheit, det finst langt fleire eksempel på det motsette. Samtidig må vi utforma ein politikk som best mogleg varetek befolkningas sikkerheit i ei stadig meir grenselaus verd, der moglegheitene for å utøva grenseoverskridande kriminalitet har vorte fleire.
Terrorangrepa i USA 2001, i Madrid 2004 og i London 2005 synleggjorde sårbarheita vår. Fokuset på grenseoverskridande kamp mot kriminalitet og nye verktøy mot terrorisme har i etterkant prega amerikansk og europeisk politikk.
For den alminnelege borgaren har gjerne betydeleg auka kontroll ved flyplassane vore det synlegaste utslaget. Protestane som kom i samband med forslaget om gjennomlysing av alle passasjerar, viser også at det finst ei grense for når vi føler vår integritet trua. Vi skal og må ha samfunnstryggleik i fokus, men utviklinga viser at det er behov for auka bevisstheit omkring grenseoppgangen mellom nødvendig kontroll og uhensiktsmessige krenkingar av personvernet.
EUs datalagringsdirektiv er eit utslag av ønsket om kontroll og krev at alle land lagrar informasjon om kven du snakkar med, sender e-post til, og kor du er når du gjer det. Minimumskravet er at informasjonen skal lagrast i seks månader, maksimum to år. Informasjonen skal kunne brukast av styresmaktene i tilfelle av alvorleg kriminalitet, heiter det i direktivteksten.
Denne overvakinga av alle samfunnsborgarar blir grunngitt med EUs erklæring om fordømming av terroristangrepet i London, der det heiter at «det er nødvendig snarest mulig å vedta felles foranstaltninger vedrørende lagring av telekommunikasjonsdata.»
Datalagringsdirektivet er resultat av Tony Blair og Storbritannias behov for å visa handling etter terroristangrepet, og det er det mogleg å forstå – på same måten som ein kan forstå USAs reaksjon etter 11. september, sjølv om ein ikkje ønskjer innført dei amerikanske terrorlovene i Noreg. Kva som derimot ikkje er mogleg for meg å forstå, er at datalagringsdirektivet vedkjem konkurransereglane for den indre marknaden og dermed er EØS-relevant.
Eg er derfor svært glad for at Samferdselsdepartementet har sett i gang ei utgreiing om dette. Det bør vera eit nasjonalt ansvar å utforma ein politikk som balanserer målet om å kjempa mot kriminalitet og vareta folkets rettstryggleik og personvern. Vi må sikra Noregs moglegheit til å ta sjølvstendig stilling til kva for nokre tiltak vi i Noreg føler det er nødvendig å setja i verk, og kva for nokre vi ikkje finn nødvendig. Vi må ved inngåing av internasjonalt samarbeid også vita korleis informasjonen er tenkt brukt over landegrensene. For meg er det f.eks. høgst uklart i direktivteksten korleis ein har tenkt å handtera tilfelle der styresmaktene i to land legg ulike definisjonar til grunn for kva som er alvorleg kriminalitet.
Eg har ikkje registrert at datalagringsbestemmingane har vore noko folkekrav i Noreg. Snarare tvert imot opplever vi no dagleg å få førespurnader med vel grunngitt motstand mot det mange oppfattar som ei forskyving av balansen mellom etterforsking og overvaking. Dette er ikkje svar på eit nasjonalt behov, men resultat av at tunge europeiske aktørar har vunne fram i Brussel.
Det er i rein fortviling lett å ty til metodar som gjerne ikkje høyrer til i ein liberal rettsstat. I Noreg har vi tidlegare sett det, f.eks. i kampen mot barnepornografi, der norske politikarar har foreslått fast IP-adresse som eit verktøy til å spora all trafikk på Internett. Andre har karakterisert dette som eit paradis for totalitære regime.
Også når det gjeld vårt ønske om å kjempa mot terrorisme og annan grenseoverskridande kriminalitet, må vi alltid spørja oss om det vi oppnår, står i forhold til kva vi ofrar. Eg meiner derfor at Samferdselsdepartementet si utgreiing av EØS-relevans er svært viktig, og kan sikra nasjonal makt til å ta sjølvstendig stilling til innhaldet i datalagringsdirektivet.»
Utenriksminister Gahr Støre kommenterte avslutningsvis Elisabeth Aspakers innlegg om politisamarbeidet med EU: «Representanten Aspaker var opptatt av justispolitisk samarbeid. Jeg kan jo da bare bekrefte at den justisministeren vi har i dag, er meget aktivt i å utvikle de mulighetene vi har for deltakelse i det justispolitiske samarbeidet. Han har ledet Schengen-samarbeidet, og vi arbeider aktivt for å sikre Norges interesser etter Prüm-samarbeidet.»
På bakgrunn av det som ble sagt (og ikke sagt!) av ulike partiers representanter under debatten om Norges forhold til EU og EØS, er det fortsatt behov for å videreføre Liberalerens epostkampanje mot at EUs datalagringsdirektiv blir en del av norsk lov.
Delta, du også!
