Flertallet av Venstres velgere mener andre partier har den beste politikken. Er det virkelig mulig – idag – å hevde at Venstre under Sponheim er et konturløst parti?
Både igår og idag lurte jeg på om jeg skulle skrive en sak for Liberaleren med overskriften «Er Lars Sponheim opptatt av politikk?». Det var efter velgergarantien han gav i gårsdagens VG. Så kom undersøkelsen om at Venstre-velgerne foretrekker andre partiers politikk. Som manna fra himmelen. Flere poenger til artikkelen.
Det naturlige 2.valget
Men vi kan se for oss Sponheims svar: Velgere verdig et ekte sentrumsparti! Og svært ofte, da Venstre var halvparten så store som nå, var partiet mange velgeres 2.valg. Hvis de ikke skulle stemme på Ap, Høyre eller SV ville de stemt Venstre. Partiledelsens hodepine var at de tok aldri Vs stemmeseddel. Før nå. Det begynte ved siste stortingsvalg. Pengesterke folk som sognet til Høyre satte igang kronerulling for Venstre. Og partiet spratt opp fra 3,9% (2001) til 5,9% (2005). Ved presidentvalget i USA i 1980 fikk man de såkalte Reagan-demokratene (altså demokrater som valgte å stemme på republikanerne istedet).
Nå er utfordringen for partiledelsen og holde på disse velgerne, og sørge for at Venstre blir deres førstevalg.
Liten tillit til egen politikk?
Forskjellene på partiene i Norge er forholdsvis små, men viktige nok til at de ikke velger å slå seg sammen. For et parti i sentrum er det ikke overraskende å være andrevalg. At Venstre har velgere til låns, kan forklare at disse velgerne mener andre partier har bedre politikk på flere områder.
Nå kan det muligens også være slik at (sosial-)liberale velgere har problemer med å være enige med seg selv om hvilke løsninger som er de beste. Da det kortlivede norske tidsskriftet Nyliberalen foran valget i 1995 gav Oslo-partienes programmer terningkast, fikk Venstre både 1 og 6. Fordi partiet ifølge skribenten var for og mot alt. Med andre ord: En ullen og utydelig politikk. På dette tidspunktet hadde Lars Sponheim bare sittet på Stortinget i 2 år, så velgerne var kanskje ikke bortskjemt med storkjeftede Venstre-politikere.
Eller er Venstre blitt et protestparti? Tidligere var det jo FrP som hadde de troløse velgerne som stemte i protest mot de andre partiene. Undersøkelser viste da at velgerne ikke trodde FrPs politikk var gjennomførbar. Å stemme FrP var å «vekke» de andre. Trodde velgerne. Carl I. Hagen gjorde det til en kunst å flokke de misfornøyde bak hans fane. En slik forklaringsmodell for egne velgeres manglende tillit til Venstres politikk, vil nok ikke Sponheim og resten av partiledelsen like.
Makt eller idé?
Jeg tror imidlertid en annen forklaring er langt mer nærliggende. Venstre var de store (og gode) ideers parti. Folk som ville frelse verden kunne trygt samle seg i Venstre, og diskutere verdensproblemene. Og sende ut resolusjoner efterpå. Så ordrike at meningene druknet. Venstre kunne konkurrere med SV om rollen som seminarpartiet i norsk politikk. Venstre hadde ideene men ikke makten til å sette dem ut i livet. Det var trygt å være i Venstre, for alle drømmerne.
Dette har endret seg radikalt under Lars Sponheim som partileder. Og her kommer mitt innledende spørsmål inn: Er Lars Sponheim opptatt av politikk? Eller makt?
Sponheim har ledet sitt parti inn i 2 regjeringer, og skapt verdenshistorie ved at flere satt i regjeringen enn i parlamentet for partiet. Man skulle tro mannen ikke gjorde annet enn å tegne opp regjeringsalternativer og telle mandater, med et skjevt blikk på enhver sentral og lokal gallup. Kanskje er stortingshybelen tapetsert med flytskjemaer over mulige utfall av neste års valg? Det er ikke vanskelig å ha forståelse for Siv Jensens hjertesukk (eller utblåsning) om at Sponheim opptrer som om han leder et parti på 60% og ikke 6%.
Hvor ble det så av idéene Venstre var så rike på? Både medlemmer og velgere kan bli satt ut av alt pratet om taburetter, og plan A – F (og Sponheim har kanskje et par bokstaver til på lur). Har Sponheim glemt de konkrete sakene han skal gjennomføre hvis han får all den makten han drømmer om? Neida, han husker sakene. Ihvertfall hver gang han holder tale til sitt landsmøte. Slik han skal gjøre idag.
At et lite parti har problemer med å nå ut med sine løsninger, er ikke overraskende. Det er de store som tar mest plass. Naturlig nok. Men V har vært i 2 regjeringer på 7 år. Beskjedenhet er ikke en del av partilederens personlighet, kan det se ut til. Og med større oppslutning (som fra 2005 og utover), har partiet også hatt bedre muligheter til å profilere seg enn på lenge. Med en regjering som mer og mer opptrer som et evigvarende seminar, har opposisjonen gyldne muligheter nærmest hver dag. Erna Solberg og Dagfinn Høybråten er ikke de som brøyter seg frem i godt lag. Lars Sponheim og Siv Jensen konkurrerer nærmest om å fronte opposisjonen. Dessuten fronter de hver sin opposisjon.
Så hva skyldes den dårlige oppslutningen om politikken blant egne velgere? Dårlig evne til å markedsføre sakene. Løsningene, og ideologien bak.
Det tar tid å bygge opp en merkevare. Noe av seminarpartiet sitter fortsatt i. Venstres valgstrateger kan rive seg i håret i fortvilelse når de skal peke ut 2 – 3 hovedsaker å profilere partiet på. Idealistene på de bakre benker (dvs. alle benkene bak partiledelsen) vil jo ha med flere av de gode standpunktene. Det bør jo helst være 5 – 6 hovedsaker. Strategene vet at da blir Venstre nettopp så konturløst og utydelig i sitt budskap at velgerne ser seg om efter andre alternativer. De som ikke trenger en liten pamflett for å forklare hva de vil gjøre, men klarer seg med en setning eller to.
Det er nettopp Venstres utydelighet og manglende skarpe kanter også valgforskerne peker på når de skal forklare resultatet av denne undersøkelsen. Da hjelper det ikke å ha en partileder som er tydeligere enn de fleste.
Efter så mange år med Sponheim som leder, med Venstre som deltager i to regjeringer, og på vippen i Oslo, er det fortsatt kun miljøopolitikken velgerne forbinder mest med Venstre. Da er det ikke rart at genuint liberale velgere føler seg hjemløse. I en slik situasjon kan de fort ta til takke med hva som helst.
Skal vi diskutere politikk, eller?
Som Liberaleren påpekte forleden, har FrP gitt opp bestrebelsene på ikke-sosialistisk samling, og har tatt frem partivimplene med de sterkeste farvene – både på områder som innvandring/integrering og miljø.
Da kan Lars Sponheim bare komme med sin velgergaranti fra VG. Og fortsette tankespillet om regjeringsalternativer. Siv Jensen kan få inn et gratispoeng eller fem: «Vi snakker politikk, vi. Det er jo valg. Så velgerne vil sikkert vite hva vi vil gjøre, ikke hvem vi vil gjøre det med.»
Sponheim har så langt valgt Fridtjof Frank Gundersen-metoden: Profilere seg på alt man er imot (dvs. FrP i regjering).
Velgerne som vil ha saker, finner sitt alternativ.
Derfor, Lars, må du ta frem godsakene!
Dagens tale til Venstres landsmøte er første og beste anledning.
