Klassekampen spekulerer i en leder på om FrP-formann Siv Jensen gjør som Aps Christopher Hornsrud. Ikke at hun tar sikte på å bli 101 år, men istedet danner mindretallsregjering av FrP, slik Hornsrud gjorde for Ap i 1928.
I dagens leder i Klassekampen, «Hornsrud«, er budskapet klart; hvis neste års valgkamp skal handle om handlingsregelen (les økonomisk ansvarlighet), vil regjeringen tape glatt – og Siv Jensen fremstår som den eneste opposisjonspolitikeren. Det siste er ihvertfall ikke riktig. Men hun representerer et parti som er i enslig opposisjon til den rådende økonomiske politikken.
Mer usikkert er lederens avsluttende spådom: «Og selv om Frp ikke blir landets største parti, kan det bli størst på borgerlig side. Og hvis Ap kaster kortene, vil regjeringsoppdraget da måtte gå til Siv Jensen og Frp.»
La oss si at den sittende regjering taper valget (forutsetning 1). Jens Stoltenberg leverer regjeringens avskjedssøknad, og skal gi kongen en anbefaling om hvem som bør få oppdraget med å forsøke å danne regjering. Han kan naturligvis be kongen gå til Siv Jensen (forutsetning 2), som parlamenterisk leder for det største opposisjonspartiet (forutsetning 3).
Scenario 1; Jensen som Hornsrud
Klassekampens avsluttende påstand bygger på at Siv Jensen kan si at hun tar på seg regjeringsoppdraget, og danner en ren FrP-regjering – uten en gang å forsøke seg på å få med noen andre partier (eller evt. kun Høyre). Isåfall kan hun gjøre som Hornsrud – inkludert å bli felt i løpet av få uker. Og da kan det (som Klassekampen kanskje frykter) gå med FrP som med Ap efter Hornsurd-regjeringen; partiet blir landets største, og innleder sitt hegemoni i norsk politikk. Da kan partiet legge grunnlaget for Carl I. Hagens påstand – om at 2000-tallet blir FrPs århundre.
Jensen kan i en situasjon hvor hun vet at hun blir felt efter kort tid legge frem en demonstrativ regjeringserklæring, proppfull av den mest populære FrP-politikken (som idag bygger på det gamle RV-slagordet «penga fins!»). Hun vil nok ikke følge Liberalerens mal for regjeringserklæring. Selv om vi har anbefalt henne å gjøre dette. Men det er vel ikke oss hun har tenkt å fri til.
Scenario 2; Jensen som Lyng, Borten, Korvald, Willoch, Syse og Bondevik
Men hva om Siv Jensen ønsker å regjere mer enn et par uker? Da ber hun kongen gå en runde med de parlamentariske lederne på ikke-sosialistisk side (evt. gjør hun det selv). Og finner ut at Venstre og KrF ikke vil godta en mindretallsregjering av FrP (Hornsrud-eksperimentet), og heller ikke en mindretallsregjering av FrP og Høyre (Oslo-modellen). Sponheim og Høybråten peker på Erna Solberg – eller Jens Stoltenberg som sine foretrukne statsministerkandidater). Da må Siv rett og slett gå til kongen og si at hun har mislyktes. Da har hun rett og slett ikke grunnlag for å gjøre Scenario 2 om til Scenario 1. Selv om vi ikke har investitur i Norge (innsettelsesvedtak) vil en slik runde avdekke at en regjeringen Jensen ikke vil overleve sitt første møte med Stortinget.
Skal Siv Jensen da tenke partiegoistisk – eller statskvinneansvarlig? Det første resulterer i Scenario 1 – et andre i Scenario 3.
Scenario 3; en regjering med styringsgrunnlag
Siv går til kongen og anbefaler ham å gi oppdraget til Erna Solberg – eller Jens Stoltenberg. Sistnevnte kan danne regjering med en gang. Enten en ren Ap-regjering, eller forsøke å invitere samtlige av de 3 sentrumspartiene inn. Noe et eller flere av dem vil takke nei til.
Erna Solberg vet at det ikke er grunnlag for noen ikke-sosialistisk flertallsregjering, og ber derfor Jensen, Sponheim og Høybråten om aksept for å danne en ren Høyre-regjering. Og dét får hun.
Min spådom er: Hvis det blir ikke-sosialistisk flertall (forutsetning 1) av 3 eller 4 partier (forutsetning 2) danner Erna Solberg en ren Høyre-regjering.
Hva Sponheim bør håpe på
Sett at det blir Scenario 1. Da kan jo Lars Sponheim merke seg at den som fikk oppdraget efter at Honrsuds kortvarige eksperiment var bragt til ende var – ja, nettopp: Venstres leder..
