Litt sent følger vi prinsipielle motstandere av monarkiets grunnidé opp Knut Olav Åmås’ kommentar om Mette-Marits gjenfødelse – fra house-dronning til formidler av religiøse verdier. Alt for at monarkiet skal bestå. La livsløgnen få nytt innhold.
La oss først arrestere Aftenpostens debattredaktør på påstanden om at det nå kun finnes situasjonsbestemte republikanere. Dette er naturligvis helt feil. Monarkiets grunnidé er at posisjon er arvelig, efter hvem dine foreldre var. En slik idé er Liberaleren motstander av, basert på liberalismens prinsipper om at individet er født fritt, har personlig frihet, inkludert frihet til søken efter (individuell) lykke. De kongelige er født ufrie, låst til en rolle som også er yrket, låst til en religion, og låst til å være i Norge et visst antall måneder hvert år.
Vår motstand mot monarkiet er uavhengig av hvem de kongelige til enhver tid er, på hvilken måte de utfører sin jobb (selv om dette for mange er en formildende omstendighet), hva og ikke minst hvem som er alternativet (selv om dette for mange er avgjørende for å støtte monarkiet – «du vet hva du har men ikke hva du får»), hvilke hobbier de har, hvor mange barn de har, hvor sterkt de utøver sin tro osv. osv.
Tilbake til Åmås’ kommentar. Han påpeker at kronprinsessen har gjennomgått en forvandling som bidrar til å gjøre henne til monarkiets sterkeste kort. Forvandlingen gjør alle kommentarer fra tiden rundt forlovelsen grundig til skamme. Han påpeker at Mette-Marit har gjennomført en svært bratt klassereise, fra tiden som alenemor i et miljø preget av drugs og rock’n roll (han nevner ikke sex, som ellers ofte er med i denne oppramsingen – og som innholdet i buskagitasjonen mot henne var sterkt preget av) til kronprinsesse som viser sosialt engasjement og nå også formidler religiøse følelser og markerer avstand til overfladiskheten i det moderne samfunnet.
Det er spesielt hennes religiøse formidling han fokuserer på, delvis sammenkoblet med hennes sosiale engasjement – også dette i en religiøs ramme, Kirkens Bymisjon. Åmås mener hun beveger seg mot en politisk gråsone gjennom akkurat dette styrevervet. Det må være tillatt å minne om at prinsesse Märtha Louise sto som beskytter (typisk kongelig oppdrag) av en konferanse om alternativer til abort (om hukommelsen ikke spiller meg et puss).
De kongelige har gjennom sine taler gradvis flyttet grenser, enten det er kongens omtale av kommunistiske partisaner i Finnmark, farens omfavnelse av innvandrere og det flerkulturelle i 1987, og lignende eksempler. Ja, at Mette-Marit skulle være koneemne og kommende dronning er kanskje den største grenseflyttingen monarkiet noensinne har gjort.
At kongelige er opptatt av religiøsitet er knapt noen nyhet. Kongens religion er påtvunget ham. Kongens rolle nå er å være monark innrammet av en skrevet konstitusjon. Tidligere var imidlertid kongen eneveldig monark av guds nåde. Monarkiet og religionen går hånd i hånd. Noensinne hørt om en ateistisk monark? Muligens i livsførsel, men knapt ellers. Monarkiet som institusjon er avhengig av undersåttenes lengsel efter noe opphøyet. Mennesker kan (stort sett) ikke se sin gud, men monarken fungerte godt som erstatter. Man skulle være lydige mot gud og kongen. Ikke rart at samfunnsstormere som sosialistene (en gang var) ville velte både alteret og tronen. Idag er det vi liberalister som er samfunnsstormerne; bort med både tronen og alteret (ihvertfall statskirken).
For å opprettholde illusjonen måtte jo også dronninger ha noen funksjoner å fylle, mens kongen styrte, kriget og avlet. Dronningens fremste oppgave var jo å avle, samt å støtte sin mann. Utenom dette var rammene trange. Men nettopp sosialt engasjement var så absolutt innenfor rammene.
Få kan imidlertid som Mette-Marit bruke egne erfaringer i møtet med flere av dem som i vårt samfunn oppfattes å befinne seg lavest på den sosiale rangstigen. Da blir kanskje innlevelsen mer ektefølt for dem hun møter. De vet at slott, designerklær og gallamiddager ikke alltid har vært hennes hverdag.
Åmås hevder at Mette-Marit har snytt republikanerne for monarkiets snarlige undergang. Så lenge mennesker har behov for fysiske og åndelige forbilder fremfor å stå på egne ben kan det godt hende monarkiet består. Dessverre. Tryggheten ved å vite hva man har og ikke hva man får bidrar nok mer enn Mette-Marits fortid til å bevare monarkiet. Hun var rett og slett ikke trusel stor nok. Og ikke individualist nok til å stå imot konformitetspresset i kongehuset. Oddvar Nordli skal en gang ha hevdet at Gro Harlem Brundtland i all sin perfekthet ikke var født men konstruert. Mette-Marit er iferd med å bli konstruert til sin fremtidige rolle som dronning. Hennes levede liv utenfor gullburet vil bare være et blekt minne – for dem som er opptatt av kongelige skandaler.
Enhver ny generasjon endrer monarkiet litt. Så lenge samfunnet utvider sine rammer – og ikke minst sin toleranse – for hva som er mulig, vil selv etablerte institusjoner gå langt for å kunne tøye grensene. I noen tilfeller flyttes grensene for det akseptable raskere enn selv unge kongelige rekker å prøve å bryte dem.
Arveprinsessen, Ingrid Alexandra, kan – når tiden kommer – vise seg å være lesbisk, og vil helt uten legale problemer få gifte seg i tinghuset, og kanskje få barn med norsk donor. Også dette helt legalt. Eller dra til Danmark. En løsning som forøvrig er prøvet før når Norge trenger hjelp til å opprettholde monarkiet.
Vox Populi har forøvrig skrevet en utmerket kommentar om samme tema; Å style en dronning.
