Viggo Valle er en kjent og populær programleder for NRK P1s mangeårige program Påskelabyrinten. Å være ansatt i kulturinstitusjonen NRK er imidlertid ingen garanti for å forstå seg på kulturpolitikk.
Dagbladet er en av flere aviser med faste små spalter der de samme spørsmål stilles til personer som er aktuelle i mediebildet. Valles aktualitet er åpenbar, og han er derfor intervjuet i Dagbladets spalte «Mine favoritter».
Mest provosert av liberal kulturpolitikk
På spørsmålet «- Hva provoserer deg mest i norsk kulturliv?» viser Valle at han ikke forstår at kulturpolitikk kan innebære noe annet enn offentlig styring av kulturen gjennom utdeling av andres penger.
Hans svar er: » – Det at Fremskrittspartiet forsøker å bagatellisere betydningen kulturen har for enkeltmennesket og lokalsamfunn. Å debattere med folk som har den holding at kultur ikke er så nøye, at det bare er noe vi kan kutte ned på, er forferdelig provoserende.»
Valle gir dermed uttrykk for den misforståelsen at dét å ikke dele ut andres penger til formål man selv finner verdige skattefinansiert støtte, er det samme som å bagatellisere formålet i seg selv.
FrP kan sikkert svare for seg selv, men Viggo Valle angriper en liberal kulturpolitikk, og da vil Liberaleren stille seg opp som forsvarer.
Hva er kultur?
Kritikk av skattefinansiert støtte til kulturlivet har av og til fått preg av angrep på kulturen som sådan, eller ihvertfall på den delen av kulturen som ikke umiddelbart appellerer til et massemarked. En slik innfallsvinkel har ingenting med liberal kulturpolitikk å gjøre. Populistisk kritikk av kulturlivet kan av og til føre til samme konklusjoner som den liberale kritikken, men begrunnelsen vil være helt forskjellig.
En liberal kulturpolitikk bygger på prinsippene om generelle regler som skaper toleranse og sikrer ytringsfrihet. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et begrep som uttrykker de verdier, kvaliteter og uttrykksformer som den enkelte tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for én vil ikke være det for en annen.
Staten styrer kulturlivet
Idag er den kulturpolitikken som staten fører, langt unna den liberale definisjonen ovenfor. At praktisk talt alt av kulturelle uttrykk blir gjenstand for skattefinansiert subsidiering er ikke liberalt. Det er derimot et uttrykk for styring. Kulturlivet blir styrt ved styringen av pengemidlene. Tilbud om penger fremsettes, avhengig av visse betingelser, eller søknader innvilges om søkeren ber om støtte til «den rette» aktivitet.
Det er politikere og byråkrater som sitter med makten i kulturlivet, og ikke den enkelte – som ideelt sett skal konsumere kulturelle uttrykk og aktiviteter. Det er altså andre enn deg selv som i siste instans avgjør hva som blir betraktet som kunst og kultur i dagens samfunn.
En typisk kritikk mot en individstyrt kulturpolitikk er at såkalt smal kunst og kultur ikke vil overleve. Dette er en misforståelse som bygger på vanlig kritikk mot markedet.
Markedet er summen av alle menneskers, institusjoner, firmaer og organisasjoners efterspørsel efter – og tilbud av – varer og tjenester.
I et marked vil både dét som mange efterspør og det som få efterspør, eksistere, side om side. Forskjellen er naturligvis prisen på varen eller tjenesten. Dét som få efterspør har naturligvis en høyere pris enn det som mange efterspør. Men det behøver ikke være slik. Hvis tilbyderen har andre inntekter enn den som følger av vedkommendes produserte kunstneriske uttrykk, kan vedkommende velge å ha en lavere pris på sine produkter/tjenester enn hva som burde følge av at få efterspør akkurat disse kunstneriske uttrykk.
Ved skattefinansiert kulturproduksjon kan man enten oppleve at det som få efterspør, er det eneste som får støtte, ut i fra forestillingen om at denne kulturproduksjonen ikke vil overleve. Eller så kan man velge å følge dagens offisielle kulturpolitiske linje; at «alt» av kulturproduksjon blir skattefinansiert.
(Unntatt Vibeke Løkkeberg, om vi skal forstå den siste tidens debatt om støtte til kvinnelige filmprodusenter).
Ingenting er gratis
Valle gir også uttrykk for en oppfatning som er vanlig på den politiske venstresiden, nemlig at noe er «gratis».
På spørsmålet «-Hvis du var kulturminister for en dag, hva ville du gjort?» er svaret: «-Da ville jeg ha oppskattet det fantastiske frivillige kulturarbeidet som drives rundt omkring, gjerne ved å tilføre mer penger. Om ikke annet sørge for at de har gratis øvingslokale.»
Formen på spalten i Dagbladet inviterer ikke til kritiske oppfølgningsspørsmål. Hadde den gjort dét, kunne et spørsmål være: Hvor skal pengene komme fra som du ville tilføre? Vi mistenker imidlertid at svaret ville være «fra staten» (eventuelt kommunen eller fylkeskommunen). Men hvorfor skulle ikke Valle og andre tilføre egne penger til de kulturuttrykk de finner verdifulle?
Vårt svar er: Fordi staten ved Stortinget allerede har konfiskert så mye av Valles (og våres) egne penger til å finansiere de kulturelle uttrykk som andre enn vi finner verdifulle (eventuelt; alle kulturelle uttrykk, for ikke å gjøre forskjell på liten og stor).
Valle bruker uttrykket «gratis». Det kan bety at du ikke betaler noe som helst for en vare eller tjeneste du benytter. Men varen/tjenesten må faktisk betales. Så hvor kommer disse pengene fra? Så lenge de kommer over et eller annet offentlig budsjett er det dine og mine penger (forutsatt at du betaler skatt).
Venstresidens (mis-)bruk av begrepet gratis får meg til å tenke på en bok som heter «Naiv økonomi», som handler om barns forståelse av penger og økonomi. I en undersøkelse ble barn og ungdom spurt om hvor de trodde penger kom fra. Et vanlig svar var «et hull i veggen».
Valle og andre som tror at noe er gratis, må gjerne vise oss hvor hullet i veggen er.
(Jeg må tilstå at ikke alle ovenstående formuleringer er mine egne. Noen er hentet fra FUI-rapport nr 4, Kultur uten politikk, kamp for verdier i et fritt samfunn (1990).)
