Mens vi er i det kulturpolitiske hjørnet; Dagbladet – den påstått liberale avisen i Akersgaten – påstår idag at Ulf Erik Knudsen (FrP) gjør det til en paradegren å være kunnskapsløs om sitt politiske ansvarområde. Å ikke godta flertallets premisser for debatt er ikke det samme som å være kunnskapsløs.
Knudsens ansvarsområde er kultur. Han er medlem av Stortingets kulturkomite. Dét Dagbladets Kåre Bulie hisser seg opp over er at hverken Knudsen eller parti- og komitekollega Karin Woldseth vil være tilstede under Operaens åpning 12.april.
Man kan oppfatte manglende tilstedeværelse som politisk protest, og da har de Liberalerens fulle støtte. Sjelden har vel et tiltak for så få kostet så mye for så mange.
Man kan også oppfatte manglende tilstedeværelse som mangel å dannelse. I og med at Knudsen og Woldseth er medlemmer av kulturkomiteen på Stortinget, og som sådan må regne med å ha et visst ansvar for å påta seg representative oppgaver for komiteen – og for sitt parti. Å ha slike roller og likevel takke nei til noe mange oppfatter som en såvidt viktig kulturhistorisk begivenhet som åpning av en ny opera, kan få mange til å anse at deres oppfatning (fordommer) av FrP som både et kulturløst parti hvis representanter representerer det dypeste folkedyp og dermed det totale fravær av dannelse.
Ut i fra definisjonen av en liberal kulturpolitikk, vil Liberaleren forsvare individet Ulf Erik Knudsens rett til ikke å møte opp i operaen på åpningsdagen. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et begrep som uttrykker de verdier, kvaliteter og uttrykksformer som den enkelte tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for én vil ikke være det for en annen. Opera er kanskje ikke et kulturuttrykk som Knudsen tillegger høy egenverdi. Da forstår vi godt at han ikke møter opp.
Så var det dette med dannelsen, da. Bør Knudsen gi sine motstandere og kritikere muligheten til å hevde at de har fått sine inntrykk av FrP og kultur fullt ut oppfylt? Eller bør han simpelthen bare gi blaffen?
Vi har noen forslag som gir Knudsen mulighet til å profilere sin og sitt partis motstand mot at den nye operaen er skattefinansiert.
Knudsen kan velge å gå, men insistere på å betale billetten selv. Dette vil imidlertid være inkonsekvent om han ikke gjør det samme med alle andre arrangementer han får invitasjon til i egenskap av stortingsrepresentant og medlem av kulturkomiteen.
Han kan imidlertid velge å donere pengene billetten ville kostet til et kulturuttrykk han finner det verdt å støtte – og dermed få demonstrert forskjellen på en liberal kulturpolitikk og et skattefinansiert og derigjennom statlig styrt kulturliv.
Knudsen kan velge å ta imot billetten, men gi den videre til en annen person som ikke ville hatt råd til operabilletter uansett – og/eller opplever at vedkommendes prefererte kulturuttrykk ikke blir skattefinansiert.
Rådene er i all venskapelighet overbrakt Ulf Erik Knudsen.
Helt uten sammenheng forøvrig anbefales også boken Dannelse til alle som er interessert i emnet.
