Venstre-leder Lars Sponheim mener Høyre-kollega Erna Solberg ikke har «format» til å bli statsminister. Med dét formatet enkelte av våre toppolitikere har, er vi for vår del glade for at Norge ikke er et keiserdømme.
Det er i dagens VG at Venstre-lederen er ute og deler ut karakteristikker av sin Høyre-kollega og tidligere medstatsråd Erna Solberg. Man kan spørre seg hva hensikten er. Utspillet vil bli kontant avvist internt i Høyre (på ledernivå). Sponheim fisker samtidig i rørt vann, for det finnes naturligvis misnøye med Høyrelederen. Hennes meritter er ikke imponerende. Erfaringen Høyre har med å spise ledere gjør det ikke fristende å gjenta øvelsen, og slett ikke rett foran et valg.
Sponheim vil heller ha avtroppende nestleder Per Kristian Foss som statsminister. Vi trodde at det egentlig var god tone å ikke blande seg inn i andre partiers valg av egne tillitsvalgte og folkevalgte. I så henseende er Sponheims uttalelser et overtramp. Foss er heldigvis dannet nok til ikke å lange ut mot Sponheim, men ber ham istedet respektere Foss’ egne prioriterer og samtidig hva som er Høyres valg.
Sponheim må da ha fått med seg at Foss ikke tar gjenvalg som nestleder, og at Solberg tar gjenvalg som leder. Skulle Høyre kaste sin sittende leder året før et stortingsvalg?
La oss se for oss at det blir ikke-sosialistisk flertall efter neste valg. Høyre kan få problemer med å fremme Erna Solberg med den kraft og styrke som en statsministerkandidat bør ha bak seg fra eget parti. Da er det åpent for en annen person. Dette scenarioet er nok med i de mange scenarioene for hva som skjer efter neste valg, rundt om i partihovedkvarterene.
Av partilederne på ikke-sosialistisk side er det kun Sponheim selv som ikke er kandidat til statsministervervet. KrFs leder Dagfinn Høybråten er naturligvis også kandidat, selv om partiet hans stadig oftere passeres på meningsmålingene av nettopp Venstre. Naturligvis er det største ikke-sosialistiske partiets formann Siv Jensen også kandidat. I dette selskapet er Sponheim overraskende beskjeden på egne og partiets vegne. Men også Sponheim er naturligvis statsministerkandidat. Enhver partileder for et hvilket om helst parti på Stortinget må være forberedt – selv på det utenkelige å være kompromisskandidaten som alle lander ned på. Høybråten er mer ærlig om kandidaturet og begrunnelsen for det, enn Sponheim. Det er likevel andre som har Sponheim som statsministerkandidat, ikke minst Dagsavisens Arne Strand.
Per Kristian Foss kunne sikkert blitt en utmerket statsminister, om hans parti hadde utpekt ham. Men dét har ikke Høyre gjort.
Det er godt gjort av de ikke-sosialistiske partiene å krangle om det gjeveste trofeet lenge før selve valget er avholdt. Det er lurt å ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Selv om det går dårlig for kindereggregjeringen, er Stoltenberg og Ap en motstander man ikke skal kimse av. Et valg på en hvilken som helst dag siden Stoltenberg tiltrådte ville gitt ikke-sosialistisk valgseier. Men ikke nødvendigvis regjering i tråd med valgresultatet.
Selv om velgerne er lei Stoltenberg og hans mannskap er det ikke sikkert man stemmer dem ut av regjeringskontorene når man ikke vet hva man får istedet? Blir det Siv, Erna, Per Sandberg, Terje Søkviknes, Kristin Krohn Devold, Herman Friele og co, eller blir det Erna, Foss, Sponheim, og Høybråten?
Eller kanskje Jens?
De ikke-sosialistiske partiene burde konsentrere seg om å peke på hva sittende regjering gjør galt, og samtidig fremheve egen politikk. Valget skal vinnes før taburettene (kanskje) fordeles.
Så var det dette med formatet. Til VG sier Venstre-lederen; «– I tillegg til at maktbalansen mellom partiene skal gå opp, må en statsminister ha helt spesielle personlige egenskaper. Problemet for borgerlig side er at ingen av partilederne har de personlige egenskapene som skal til.»‘
For oss utenfor regjeringen var ikke Bondeviks «naturlige format» til statsministerjobben innlysende. Vi får bare akseptere at det var slik de følte det i regjeringen. Ihvertfall Sponheim. Sannheten er at KrF sa nei til regjering om ikke Bondevik ble statsminister. Høyre var valgvinner, men gav seg. I eftertid forsøker altså Sponheim å «bygge opp» en avgått statsminister slik at han fremstår som det da naturlige valg. Noe som slett ikke er tilfelle.
Vi har (dessverre) ikke presidentvalg i Norge. Det er i egenskap av partienes ledere at enkeltpersoner havner i den gjeveste posisjonen. Vi stemmer først og fremst på parti (og kanskje politikk). Personene følger med på kjøpet. I enkelte tilfeller er det motsatt (FrP, under Hagen). Den enkeltes personlige egenskaper for jobben må vi altså forutsette at vedkommendes parti har vurdert – på forhånd.
Noen hver kan tenke over hvem som hadde vært øverste folkevalgte leder hvis det var pesonen vi valgte – ikke partiet.
Inntil videre får vi trøste oss med at partilederne ikke har muligheten til å krone seg selv til keiser.
Og bakom lurer Siv. Klar til å la seg utrope til dronning.
