Det er ytterst tragisk at barn blir mål for terrograngrep, uansett hva hensikten er, og hvilken konflikt det gjelder. Igår ble flere barn drept i et angrep mot en jødisk skole i Jerusalem. På Gaza gikk folk ut i gatene og feiret.
Forkledd som ortodokse jøder tok flere menn seg inn i skolens bibliotek, og skjøt vilt rundt seg. Flere ble drept og andre såret. Verdens fordømmelse er nærmest unison. Og slik bør det være.
På den isolerte Gazastripen gikk fok imidlertid ut i gatene og feiret angrepet. Hverken terrorangrepet mot skolen, eller feiringen av døde barn vil skape noen større sympati for palestinernes sak. Selv om de virkelig trenger både sympati og mer til.
Både israelere og palestinere er låst i en umulig posisjon. Sivile drepes så godt som hver dag – på begge sider. Det er en asymmetrisk konflikt, med Israel som den sterke part. At palestinerne er et splittet folk svekker motstanden mot Israels okkupasjon.
Da Hamas vant valget blant palestinerne i , var det en sunn reaksjon mot PLO-regjeringens maktmisbruk, korrupsjon og brutte valgløfter. Med samme begrunnelse kastes makthavere verden over i frie valg til stadighet. Men palestinernes hverdag er ikke som alle andres. De er et okkupert folk, med et visst selvstyre – men liten mulighet til reelt å forbedre sin situasjon.
Hamas defineres av mange som en terroraksjon, fordi Israel ikke anerkjennes som stat. Dermed ble Hamas-regjeringen isolert, og efterhvert tok PLO kontrollen over Vestbredden. Hamas beholdt Gaza. Denne splittelsen gjør det umulig å samle palestinerne mot okkupasjonen, og for en reell endring av sin situasjon. Israel må forholde seg til to parter – eller rett og slett la være å forholde seg til dem.
Man kan naturligvis påpeke at Israels reaksjon hver gang landet utsettes for et angrep eller terroranslag også er asymmetrisk. Men dét kan ikke være noen unnskyldning for å la være å fordømme terroranslag der sivile blir ofrene. Uansett hvem som står ansvarlig.
Å fordømme terroranslag der barn er ofrene burde ikke være noen umulighet. Men FNs sikkerhetsråd maktet ikke å samle seg om noen form for resolusjon overhodet. Selv ikke en som beklaget tapet av sivile liv. For Libya er medlem av Sikkerhetsrådet akkurat nå. Og Libya kunne ikke akseptere å fordømme noe som helst ved dette angrepet.
Hvordan er det mulig?
Libya er et diktatur, og har i mange år vært utgangspunkt for teerroristangrep andre steder i verden. I de siste årene har imidlertid stadig flere normalisert sine forbindelser med Libya. Landet sies å ha store oljereserver, og dette teller mer enn stadige brudd på menneskerettighetene overfor egne innbyggere, og støtt til terrorisme utenlands. Libyas blokkering av fordømmelsen av gårsdagens terrorangrep i Jerusalem bør få flere statsledere og næringslivsledere til å gå i seg selv, og se om de bør tenke seg om minst flere ganger før de fortsetter å investere i landet. Libyas opptreden i Sikkerhetsrådet er uakseptabel, og dét bør landets enehersker få klar og utvetydig beskjed om.
