Ap skal i tiden frem mot valget «verne» KrF og Venstre, og angripe Høyre og FrP. Siv Jensen får dermed en tofrontskrig partiet vil tjene på.
For to dager siden avslørte VG at Ap har mistet troen på fortsatt flertall efter 2009 for dagens regjeringspartier, og ser seg om efter alternativer. En plan B, om du vil. Slike planer må naturligvis partiene ha (se bare på hvordan sentrumsalternativet i 2001-valgkampen ble til Bondevik II – med Høyre, uten SP – efter valget). Man snakker bare ikke høyt om det.
Istedet hviskes det frem av anonyme kilder, for å kommunisere et dobbelt budskap til velgerne; Ap er ikke så fastlenket til SV selv om de samarbeider i regjering akkurat nå.
Idag «svarer» KrF-leder Dagfinn Høybråten på den skjulte invitten, i Aftenposten. Han sier at Ap uten SV er langt mer spiselig for KrF.
Liberaleren har tidligere omtalt KrFs veivalg som svært viktig for den ikke-sosialistiske siden i norsk politikk. KrF må anses som minst motstandsdyktig for frierier fra Ap, rett og slett fordi KrF ikke har noen økonomisk politikk som er ideologisk fundert. Det er i verdispørsmålene KrF har problemer med Ap. Uten SV skal sikkert Ap og KrF klare å finne kompromisser på disse betente områdene, både når det gjelder statskirke og KRL. Langt verre blir det med felles ekteskapslov, og rett for homofile til å bli vurdert som adoptivforeldre.
Venstre har i motsetning til KrF en økonomisk politikk som står på egne ben, selv om den på mange måter er langt unna den liberalisme Liberaleren forfekter. Lars Sponheim avklarte allerede rett efter fjorårets lokalvalg at han vil foretrekke at Ap danner mindretallsregjering efter 2009, enn å måtte forholde seg til en mindretallsregjering av H og FrP. Uansett om Erna Solberg eller Siv Jensen er statsminister. Liberaleren kommenterte Sponheims pokerspill.
Bryter SV ut av regjeringen?
Hvis Ap skal følge opp en slik tankegang, risikerer SV enda mindre gjennomslag i dagens regjering enn de har idag. Skal KrF og Venstre vinnes for Ap, må regjeringen styre inn på en mer sentrumsorientert kurs. Altså, færre vinnersaker for SV.
Det sier litt om hvor plaget SV vil bli i regjeringens siste leveår. Kanskje blir det så ille at SV bryter samarbeidet, slik Liberaleren har antydet i sitt spørsmål (oppe til høyre på siden). Det er nok av saker SV kan ta et brudd på, og bli trodd; et brudd på for dårlig miljøpolitikk vil kanskje bidra til å gjenopprette litt av SVs troverdighet på området, og utfordre KrF og spesielt Venstre på hvor lurt det er å samarbeide med Ap.
Et brudd på forsvars- og sikkerhetspolitikken vil være ren egenpleie, og gjenerobre eventuelle velgere som misliker samarbeidet med Ap – som på dette området er mer naturlig å ha som motstander istedenfor samarbeidspartner.
SV kan i tillegg krydre bruddet med at fordelingspolitikken ikke er god nok, at asylpolitikken fortsatt ikke er human nok, etc.
Det ikke-sosialistiske kaos
burde være den sittende regjeringens vinnersak, når velgerne tross alt er gått lei av både regjeringen og dens politikk. «Change» er kanskje ikke noen Obama-nyskapning. Ihvertfall ikke i norsk politikk. For var det ikke nettopp change kindereggregjeringen skulle skape efter forrige valg?
Kinderegg: SV i regjering for første gang. Ap i regjering med andre for første gang, og SP i regjering til venstre for første gang.
Vinden er gått ut av Stoltenbergs og Halvorsens prosjekt. Men hva i all verden skal komme isteden?
FrP vil ha bredt ikke-sosialistisk samarbeid, men frir mer med boksehansker enn roser. FrP har ikke bare en plan B, men C og ennå lenger ut i alfabetet; regjering av H og FrP, ren FrP-regjering osv. osv.
Høyre vil ha bredt ikke-sosialistisk samarbeid, men prosjektet mangler realisme. Partiet klarer ikke å velge mellom en plan B eller C: Regjering med sentrum, eller regjering med FrP. Et valg av Erling Lae som ny nestleder kan indikere at Høyre vil forsøke å overføre Oslo-modellen til riksplan (H/FrP-regjering, med KrF og Venstre som samarbeidende opposisjon).
Venstre: Bondevik II-modellen (Høyre, KrF, Venstre). Plan B: Ren Ap-regjering.
KrF: Bondevik II-modellen (Høyre, KrF, Venstre). Plan B: Muligens ren Ap-regjering.
Et ikke-sosialistisk flertall ved valget i 2009 vil by på store utfordringer for de fire partiene. Det virker knapt som om noen av partienes modeller har noen sjanse. Men en eller annen regjering må jo landet ha, sies det.
Oslo-modellen
Så lenge FrP er klart størst på ikke-sosialistisk side, er KrF og Venstres plan A (Bondevik II-modellen; Høyre, KrF, Venstre) lite realistisk. FrP vil ikke finne seg i det. Høyre og FrPs plan A (bred ikke-sosialistisk regjering) er like lite realistisk.
Kan Oslo-modellen ha noe for seg? En mindretallsregjering av Høyre og FrP, der KrF og Venstre sitter på vippen? En slik regjering bør ikke ledes av FrP, fordi dette i seg selv øker avstanden til sentrum. En slik regjering må dessuten finne seg i å få gjennomført like lite av FrP-politikk som byrådet i Oslo). Venstre og KrF vil kunne danne flertall med dagens regjeringspartier, og stemme ned regjeringen. Det skjer ofte i Oslo bystyre. Ja, FrP har faktisk sittet 4 år i byråd på en avtale egentlig fremforhandlet mellom Høyre, Venstre og KrF!
Hvis Siv Jensen skulle begi seg inn på en frierferd overfor sentrum ved å antyde vilje til å være dørmatte for Venstre og KrF, vil hun miste velgere. Hun må rett og slett holde partifanen høyt frem til valget. Da blir hun samtidig beskyldt for å vise liten reell vilje til samarbeid, i motsetning til hva hun erklærte da hun tok over partitronen i 2006. Denne balansegangen er nærmest umulig for FrP.
Politikk handler om å vinne oppslutning for egne ideer. Å forhandle ut fra styrke er tross alt det beste forhandlingskortet. Problemet for FrP er at det ikke hjelper med stor styrke, hvis man ikke engang får sette seg ved forhandlingsbordet. Hvis Høyre inviterer til forhandlingsbordet står det 4 stoler, en for hvert parti. V og KrF vil svare på invitasjonen med å forlange at en av stolene skal fjernes.
Gavepakken til Siv
I disse dager har jeg fått invitasjon til å bli med i en Facebook-gruppe som heter «Stop Venstre becoming socialists!». Jeg kommer ikke til å bli med, fordi premisset er galt. Det er flere måter å være ikke være sosialist på, enn slik Høyre og ikke minst FrP definerer begrepet ikke-sosialistisk.
Pr. idag er FrP suverent størst på ikke-sosialistisk side. Lite tyder på at dette skal endre seg. Høyres brobyggerrolle eksisterer først og fremst på papiret. Vil velgere på vandring, som er lei av regjeringen, akseptere tanken på at Jens skal fortsette som sjef efter valget, bare mannskapet er delvis byttet ut? Det spørs. Vil KrF og Venstres uttalte ønske om en ren Ap-regjering skade dem overfor disse velgerne? Vil velgere stemme på dem, når man like gjerne kan gå rett til Ap, og gi partiet styrke nok til å ofre SV?
Aps strategi slik den er fremlagt i VG vil forsure forholdet til SV, og kreve mye for å virke troverdig overfor Venstre og KrF.
Siv Jensen og FrP vil bli angrepet både av Ap (og naturligvis resten av regjeringen), og samtidig av Venstre og KrF. Høyre vil havne i skyggen.
Alternativet til den sittende regjering vil overfor velgerne fremstå som en regjering der Jens fortsetter som sjef, eller en regjering der Siv Jensen blir sjef.
Altså; valgkampen i 2009 kommer til å stå mellom Jens og Siv. Resten blir statister.
Siv Jensen kan gni seg i hendene, og bare vente på invitasjon til TV-debatter og folkemøter.
Det påstås at Norge idag har Europas mest radikale (les venstrevridde) regjering. Efter 2009-valget kan vi få den mest høyrevridde.
Siv Jensen kan bare drømme om at oppmerksomheten rundt FrP og problemene til Stoltenberg og co, samt sentrums svekkede troverdighet som ikke-sosialistiske partier gir rent flertall til FrP og Høyre. Det er langt frem, men slett ingen umulighet.
Når de andre partiene sørger for at all oppmerksomhet rettes mot FrP, kan Geir A. Mo sette annonsebudsjettet i null.
