Fremskrittspartiets Ungdom fikk i helgen FrPs landsstyre med seg på en resolusjon som ber regjeringen legge ned veto mot at EUs datalagringsdirektiv blir en del av norsk lov. Ove Vanebo (1.nestformann FpU) er idag gjesteskribent på Liberaleren, og setter her direktivet inn i en større sammenheng.
Som Liberalerens lesere har fått med seg, vil datalagringsdirektivet gi staten en oversikt over hvem du ringer til, hvor lenge dere prater, hvor du befinner deg under ringingen, hvem du sender SMS til, og overvåking av din IP-adresse når du surfer på Internett. Formålet med direktivet er naturligvis å bekjempe kriminalitet. Men kampen mot kriminalitet må aldri bli en blanco-fullmakt til å tråkke på folks privatliv. Folk flest skal ikke sees på potensielle kriminelle eller behandles som det. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner – og man kommer aldri dit i et stort sprang, men gjennom de små skritts tyranni. De korte stegene der man sakte beveger seg mot et samfunn vi ikke ønsker. Og når tempoet er sakte nok, blir man fort så fartsblind at man ikke ser farene.
Mange ynder å sammenligne EU-direktivet med tiltak man kan lese om i George Orwells dystopiske overvåkingsroman 1984. Her blir folket undertrykket og iakttatt av groteske overvåkingsskjermer alle er nødt til å ha i hjemmene sine. Avvik fra det repressive regimets reglement, blir straffet hardt og brutalt. Det er interessant å se at Orwell ikke har med datamaskiner i boken, og problematikken rundt datarelaterte spor var kanskje noe Orwell ikke hadde forutsetninger for å spå om. Blant annet derfor mener jeg boken ikke er helt treffende for å beskrive dagens situasjon (og man kan vel ikke akkurat mene datalagringsdirektivet kommer for å undertrykke folk). Kanskje burde man heller sammenligne dagens situasjon med Huxleys Brave new world, der folket blir passivisert og strømlinjeformet – ikke gjennom autoritære midler, men gjennom samtykke. Der man aksepterer og er likegyldig overfor formynderi fordi man hele tiden søker etter det knirkefrie samfunnet, eliminert for all risiko. Der frihet forsvinner fordi ingen gidder bry seg om den.
Tilhengerne av datalagringsdirektivet vil innvende at den som har intet å skjule, har intet å frykte. Om du har rent mel i posen, er det ikke farlig å vise det frem. Men dette er å snu grunnleggende rettsstatsprinsipper på hodet. Dersom du har intet å skjule, bør ikke staten blande seg inn i ditt privatliv. Selv om melet ditt er rent, skal du nemlig slippe å vise det frem hele tiden. Og her ligger datalagringsdirektivets største svakhet: det vil ramme dem som ikke har noe å skjule. De farlige kriminelle vil bevisst og planmessig komme seg unna direktivets anvendelsesområde. Det har lenge vært allment kjent at for eksempel al-Qaida har skaffet seg egen IT-ekspertise for å omgå elektronisk overvåking. Derfor må overvåking av terrorisme rettes mer intenst mot disse miljøene, ikke gjennom massiv registrering av folks private datakommunikasjon.
Et av de tidlige bidragene til debatten om personvern, var boken Privacy and Freedom, som kom ut i 1967. Her formulerte forfatteren Alan F. Westin følgende tese: «Du finner ikke datamaskiner på gatehjørner og i fri natur, du finner dem i store, mektige organisasjoner». Litt mer presist var ikke Westin bekymret over datamaskiner per se, men databasene de kunne lagre. Disse informasjonssamlingene ble fort symptomet på noe man kunne betegne som en tillitskrise mellom folket og sentrale statsadministrasjoner – der man fort kunne få registre utenfor folkets kontroll, med koblinger mellom opplysninger. Kunnskap er makt. Og kunnskap over andre mennesker kan gi makt over dem. Store konsentrasjoner av personopplysninger kan fort være farlige dersom man ikke har måter å håndtere og holde dem adskilt på.
Problemet med alle store registre, er nemlig at de blir vanskelige å kontrollere. Dermed kommer det lekkasjer. Det er ikke vanskelig å tenke seg fristelsene som ligger i det å snoke i interessante menneskers elektroniske adferdsmønster. Eller at teknologiske problemer kan spre informasjon over alle vinder. Det er ikke mange måneder siden flere teleselskaper lekket godt over hundre tusen fødselsnumre og andre personopplysninger fordi de tekniske løsningene ikke var sikre nok. De mange elektroniske sporene som vil finnes i datalagringsregistrene kan fort lage et omfattende kart over vandrerens personlighet og vaner. Det fantes jo knapt den ting Sherlock Holmes ikke kunne utlede omfattende opplysninger ut av. Og da er det for sent å snakke om personvern.
Kjernen i personvernet er uskyldige menneskers rett til å få være i fred, hvis man selv ønsker det. Det eiendommelige med personvernet er imidlertid at man ikke merker det før det er borte. Personvernet er en ideell verdi, som lett kan bli lite håndgripelig. Men vi har alle et menneskelig behov for personvern, til å være sikre på at vi kan handle og utveksle betroelser uten å bli iakttatt. Den svenske filosofen Göran Lantz poengterte at vern av den personlige integritet best kan forklares som et vern for den enkeltes selvrespekt og herredømme over eget liv. Manglende kontroll over omgivelsene vil tære på selvrespekten, en persons egen opplevelse av seg selv. Våre private hjem har en verdi også utover kjøpesummen. Vi låser dørene ikke bare for å hindre tyveri, men også for å ha kontroll over egen privatsfære – en verdi som ikke kan ofres på de gode hensikters alter.
Når utopiske trygghetssøkere roper på den totale overvåking i et liberalt demokrati som Norge, er det grunn til å være på vakt. Rettsstaten bygger nemlig på grenser for politisk innblanding. I et intervju med Aftenposten i 1992, uttalte sangeren Leonard Cohen følgende: «Vestens store sivilisatoriske bidrag har vært eksperimentet med privatlivet. En drøm, en visjon om at privatsfæren ikke kunne krenkes, selv om den bare var til glede for noen få. Privatsfæren er det ureduserbare atomet i demokratiet. Men forestillingen om at det finnes et privat rom som ikke kan krenkes, er lagt øde. Og når den forsvinner, dukker rovdyret frem». Det er ikke vanskelig å beskytte privatlivet. Utfordringen vår er å gjøre det verdifullt for dem som ikke ser viktigheten av det.
Ove Vanebo er 1.nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom.
