Neppe, om du skulle gå med forhåpninger om noe slikt. Frank Aarebrot og Hanne Marthe Narud tror dette, åpenbart basert på en feilslutning.
SV er kjent som «fredspartiet» i norsk politikk. Det er ikke en betegnelse på forholdene internt, men på partiets motstand mot offisiell norsk forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk helt siden Norge ble medlem av NATO.
Da Norge sist var i krig (1999, Jugoslavia) holdt SV på å bli splittet fordi gressrøttene var sterkt kritiske til ledelsens støtte til NATOs bombing. Kristin Halvorsen måtte mobilisere all sin kløkt og overtalelsesevne overfor landsmøtet.
Regjeringen Stoltenberg arvet deltagelse i NATOs krigføring i Afghanistan. Fredspartiet SV i regjering for første gang ble dermed medansvarlig for å administrere Norges 2.krig siden 1945. Det er innlysende at partiet sliter med avstanden mellom liv og lære.
Foreløbig har regjeringsmakten gitt såpass mersmak (noen som snakket om masochisme?) at fredspartiet godtar krigføringen, så lenge norske soldater ikke er lengst mulig unna der mesteparten av krigshandlingene foregår.
Nå har to av SVs fylkeslag på sine årsmøter gått hardt ut mot NATOs krigføring i Afghanistan. Fylkesårsmøtene i Hordaland og Rogaland vil ha samtlige norske soldater snarest ut av Afghanistan. Det er i strid med den rødgrønne regjeringens linje, opplyser Aftenposten.
Ifølge samme avis tror professor i Statsvitenskap Frank Aarebrot at «partiet kan ramle ut av Stortinget hvis linjen fra helgens årsmøter blir SVs linje i valgkampen neste år.
– Å være i strid med seg selv, eller tale med to tunger, er farlig for et parti. For et parti i regjering livsfarlig. Medlemmene forstår ikke at de kan ødelegge partiet.»
Også professor Hanne Marthe Narud har uttalt seg, men med noe mer realistiske synspunkter. «Professor Hanne Marte Narud mener det spøker for SVs regjeringsdeltagelse hvis linjen fra fylkesårsmøtene blir partiets politikk.»
Blir SV utradert hvis det finner tilbake til røttene?
SV ble stiftet i 1961 (som SF), og tuftet på motstand mot norsk NATO-medlemskap og efterhvert også EF-motstand (nå EU). Partiet representerte til Morens fall i 1989 en 3.vei mellom NATO og Sovjet. SF var (som Klassekampen idag) et parti som var vedheng til en avis (Orientering). Tidsskriftet Orientering ble av Hanna Kvanmo beskrevet som et pustehull i isen av NATO-oppslutning i norske medier.
Selv Einar Gerhardsens reservasjon mot atomvåpen og NATO-baser på norsk jord var ikke nok for SV. Partiet ville ha Norge ut av NATO, og inn på hva partiet beskrev som en fredens vei. Partiet satte forsvars- og utenrikspolitikk i sammenheng med økonomisk politikk, og ville derfor heller ikke at Norge skulle inn i EF (EU), men istedet dyrke samarbeid med den 3.verden.
Oppslutningen om norsk NATO-medlemskap er grunnfestet. På de premissene som har eksistert siden Gerhardsens reservasjoner i 1957. Derfor har ikke FrP noen støtte for å fjerne de selvpålagte begrensningene. Og SV har ingen støtte for norsk utmeldelse av NATO. Om FrP har så mange velgere som stemmer på dem primært på grunn av partiets utenriks-og sikkerhetspolitikk, tviler jeg på. Men at SV har mange velgere som har dette som viktigste grunn, er relativt sikkert. Rett og slett på grunn av partiets opprinnelse og historie.
At det er slitsomt å sitte i regjering og måtte kompromisse, er åpenbart. Når du er mest ytterliggående sier det seg selv at du må inngå kompromisser som gjør at regjeringens politikk ligger lengst unna dine primærstandpunkter. Slik er det for SV når det gjelder forsvars- , sikkerhets- og utenrikspolitikken.
Partiet har fått mange ukvemsord og er mye latterliggjort for sine forsøk på å ri to hester på disse områdene. Regjeringen Stoltenberg II kommer komplett – med egen opposisjon.
At Aarebrot har rett i at partiet vil kunne falle ut av Stortinget ved å finne tilbake til sine røtter tviler jeg sterkt på. Partiet vil snarere kunne beholde sine mest trofaste velgere ved klarere å kommunisere at partiet er uten støtte og derfor har måttet kompromisse. Problemet for partiet er at Halvorsen og co ikke har så mye annet å plassere på sin skryteliste.
Det er likevel fullt mulig at SV vil appellere til sine velgere med at en større oppslutning om SV vil styrke partiets standpunkter i regjeringsforhandlingene. Også på dette området.
Og da er Narud konklusjon mer nærliggende enn Aarebrots; at SV ryker ut av regjeringen. I en krigssituasjon kan ikke Stoltenberg leve med en konstant opposisjon mot krigsdeltagelsen – internt i regjeringen.
