To begreper som vil bli forbundet med Manuela Ramin-Osmundsen er uryddighet og forskjellsbehandling. Hun burde aldri vært utnevnt til statsråd, og med slike begreper klebet til seg vil hun være en belastning for Stoltenberg så lenge hun sitter.
Det stormer igjen rundt Manuela Ramin-Osmundsen. Det er det ingen grunn til å være overrasket over.
Under hennes tid som nestleder i UDI godtok ikke direktoratet at Stortinget laget lover. Det var ikke bare en liberal praktisering av regelverket, men en praksis slik UDI mente regelverket burde være.
UDI-sjef Manuela Ramin-Osmundsen gikk av, fordi Graver-utvalget mener det er sannsynlig at hun var klar over den lovstridige praksisen, ifølge VG og Aftenposten.
Når man som statsansatt byråkrat ikke aksepterer de lovene som er vedtatt, men gjør vedtak efter slik man mener lover bør være, har ikke den nødvendige respekt for lovgiver – og bør følgelig ikke utnevnes til statsråd.
Liberaleren skrev om UDI-skandalen.
Jens Stoltenberg utnevnte henne til statsråd likevel, og sørget for at hun fikk hurtigbehandlet sin søknad om statsborgerskap. Det gjør ingenting at saksbehandlingstiden – som idag er ca. 10 måneder – går ned, men det må være en generell nedgang, ikke fordi man har venner på de rette stedene.
Den pågående skandalen om utnevning av nytt barneombud efter Reidar Hjermann viser at Ramin-Osmundsen har tatt med seg sin uryddighet – og forskjellsbehandlingen – fra UDI og inn i departementet.
Saken har utviklet seg til en klassisk statsrådsjakt, der statsråden drives fra skanse til skanse i fremstillingen av hva som har skjedd i ansettelsesprosessen – og når det gjelder hvor langvarig og nær kontakten mellom Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby har vært.
Dagbladet har idag trykket et nabonettverkskart, som viser hvor tett forbindelsene mellom de to hovedpersonene og andre i kretsen rundt Stoltenberg er.
Da Ramin-Osmundsen ble utnevnt var FrP de mest kritiske, sammen med Liberaleren/undertegnede. FrP ble beskyldt for å fiske i rørt vann. Det kan vise seg at det blir FrP som til syvende og sist får rett; det var galt av Jens Stoltenberg å utnevne henne til statsråd, og til å fremskynde behandlingen av hennes søknad om statsborgerskap.
Nå er kritikken mot Ramin-Osmundsen bredere fundert. Det er slett ikke sikkert at statsråden var inhabil ved ansettelsen, men hun burde bedt om en ekstern vurdering av sin habilitet.
En statsråd som legger alle kort på bordet med en gang har store sjanser for å bli tilgitt. Men legger man frem et og et kort efterhvert som presset øker, fremstår man som lite ydmyk og åpen. Mistanken om at man har noe å skjule, øker for hver omdreining i saken.
Om det skulle gå så langt som til et mistillitsforslag vil nok ikke dette få flertall. Det er det heller ikke behov for. Statsråden er svekket – og dermed regjeringen. Barneombudet er svekket.
Det eneste som kan løse denne situasjonen er hvis statsministeren ber henne gå av, eller at hun selv tilbyr seg å gjøre det. Ramin-Osmundsen har allerede trukket seg fra én høyprofilert posisjon. Hun er nok lite lysten på å gjøre det en gang til.
Samtidig kan dette gi inntrykk av at kritikerne hadde rett hele tiden, og slik vil nok ikke Stoltenberg at det skal se ut. For ingen sitter tryggere i øyeblikket enn en statsråd som angripes av en samlet opposisjon.
Jens kan angre på utnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen. Hadde han valgt Saera Khan istedet, ville bråket uteblitt.
