Denne artikkelen er ikke ferdigtenkt på alle måter, men la meg likevel prøve å komme med noen svært politisk ukorrekte tanker…
Det passer å begynne med et sitat av Frederic Bastiat:
«The state is the great fictitious entity by which everyone seeks to live at the expense of everyone else.»
Selv om man ikke kan anta at velgere har noen særlig peiling på politikk, kan man anta at de til en viss grad tenderer til å stemme i tråd med sine økonomiske interesser.
En viss andel av menneskene i et land er netto mottakere av offentlig støtte og en viss andel av menneskene i et land er netto bidragsytere til statskassen. Sistnevnte har interesse av å senke skattene. Førstnevnte gruppe har interesse av å øke de offentlige utgiftene. Statistisk sett har dette store konsekvenser
Skattelettelser er generelt fordelt over hele befolkningen, mens offentlige utgifter er konsentrert til en konkret gruppe. Siden skattelettelser spres på mange, skaper således ingen grupper med egeninteresse for å aktivt støtte en slik politikk. Siden hver enkelt utgift gis til noen få, skapes således mange grupper med egeninteresse av å støtte utgiftsøkninger.
Dette er en av de mest allment aksepterte delene av public choice teori. Det er på tide å trekke noen slutninger av den.
Inhabilitet er et interessant politisk begrep som er vidt anerkjent. Politikere har ikke rett rett til å delta i behandling av saker der de har store personlige interesser av resultatet. Merk at det er snakk om betydelige interesser for at inhabilitet skal inntreffe.
En mulig tanke kan være at effekten av skattelettelser er så liten for den enkelte velger at den ikke fører til inhabilitet. På den annen side kan den konsentrerte effekten av subsidier være så konsentrert til at den fører til inhabilitet. Dette gir grunnlag for å nekte diverse mennesker med store personlige interesser knyttet til økte offentlige utgifter, å delta i den politiske beslutningsprosessen.
Dette er et mulig generelt politisk argument som ikke nødvendigvis bare er relevant for liberalister. Det kan selvsagt innvendes at det er et viktig politisk prisnsipp at alle mennesker skal ha lik stemmerett. Dette er imidlertid et prinsipp som overhodet ikke er gjennomført i Norge i dag. Det pinlige faktum at en stemme i Oslo er mye mindre verdt enn en stemme i Finnmark, trekkes stadig frem. Argumentet kan imidlertid gjøres meget sterkere ved å påpeke at alle mennesker som er yngre enn 18 år er nektet stemmerett, med de samme begrunnelsene som i tidligere tider ble brukt til å nekte stemmerett til kvinner og negre. Prinsippet om stemmerett er således allerede uthulet.
Det politiske likhetsprinsippet uthules også ved menneskers begrensede muligheter til å delta på andre måter i den politiske prosessen. Særlig to grupper gis særfordeler.
Den første er de med særs gode mentale evner. Brainpower gir økte muligheter for politisk påvirkning. Det er ikke slik at vi alle er like å så måte.
Det andre punktet handler ikke om økonomisk påvirkning som mange kanskje vil anta. I Norge er de politiske partiene så stappfulle av statlige penger at de nesten er kjøpt av statsmakten. Selv om økonomiske påvirkning ikke er det jeg vil fremheve er det selvsagt ikke uten relevans, jamfør LOs pengemakt overfor LO.
Jeg tenker heller ikke på det faktum at staten finansierer et hopetall av særinteresseorganisasjoner som så godt som alle arbeider for mer penger til sine formål, selv om dette selvsagt er svært relevant i mange sammenhenger. De er statens «court intellectuals» som Rothbard kalte dem.
Jeg tenker på hvor viktig tid er som en del av den politiske prosessen. Alle som har drevet med politikk i studietiden og så begynt å jobbe, vet hvor mye mengder av fritid betyr for evnen til å drive med politisk arbeid. I Norge er det ikke bare studenter som er frikjøpt av staten slik at de har all verdens tid til politikk. To andre grupper er svært interessante. Pensjonister som lever av offentlige penger og er en stor ressurs med masse fritid i bortimot 20 gode år før alderdommen krever for mye av dem (i snitt). Den andre er de over 700 000 nordmennene i arbeidsfør alder som lever på en form for trygd. De er betalt av staten for å ikke jobbe. De har plenty med tid til å drive med politikk. Utrolig mange av disse er svært aktive i ulike organisasjoner og andre er med på andre politiske arenaer. Uformell diskusjon på butikken, caféen elle bensinstasjonen er svært viktig.
Noen begynner sikkert å ane de foreløpige konklusjonene jeg kommer til å trekke. Et viktig poeng gjenstår imidlertid. Det liberalistiske.
Skatt er tyveri. Ved hjelp av trusler og maktutøvelse, fratas mennesker produktet av sitt arbeid. Det gis deretter bort til mennesker uten rett til det. Heleri er kanskje en god beskrivelse. Hele den politiske prosessen er umoralsk. Mennesker har ingen rett til å stemme over hvordan andre menneskers penger skal brukes. To mennesker, Per og Pål som raner en forbipasserende, Espen, er fortsatt tyver selv om de ikke trekker frem en pistol men heller sier til ham.
«Nå skal vi foreta en demokratisk vurdering av hvordan innholdet i din lommebok skal fordeles. Vi foreslår at innholdet fordeles jevnt mellom Per og Pål. Hvem stemmer for og hvem stemmer mot? Forslaget er vedtatt med to mot en stemme.»
Stemmerett slik det foretas i dag er ingen rett, det er en måte å gjøre alle mennesker til medskyldige i organisert kriminalitet av enorme dimensjoner.
Det beste ville selvsagt være å innføre fullstendig likhet og frihet uten den vederstyggeligheten som stemmerett er. Den naturlige konsekvensen er et samfunn uten politisk organisering, et anarki.
Siden en stat uten borgernes medbestemmelse og stemmemulighet er farlig, noe som historien (i tillegg til elementær teori) har vist oss, skal man være forsiktig med å begrense stemmerett så lenge staten eksisterer. Det er imidlertid mulig å bevege seg noen skritt i riktig retning.
Nå kommer jeg inn på de delene av artikkelen der de konkrete forslagene bør vurderes som tankeskritt på veien mot en praktisk politikk, mer enn en fastlåst fasit.
Det bør vurderes om mennesker tilhørende følgende grupper bør fratas hele eller deler av sin stemmerett:
– Uføretrygdede
– Arbeidsledige
– Fulltidsstudenter
– Pensjonister
Dette er mennesker som kun har interesse av å øke utgiftene og som ikke lenger bidrar økonomisk. Studenter og pensjonister som jobber, bør nok beholde stemmeretten i sin helhet.
Det bør også vurderes om stemmerett bør fratas mennesker tilhørende yrkesgrupper som utelukkende lever av subsidier. Eksempler kan være:
– Bønder
– Kunstnere
– Byråkrater som organiserer utdeling av subsidier og innkreving av skatt.
Det største problemet med forslaget er at det vil ramme så sterke pressgrupper at det vil være politisk selvmord å i det hele tatt ta i det for aktive politikere. Denne innvendingen viser at det er behov for slike endringer. Så lenge det eksisterer langt over en million velgere med sterk økonomisk egeninteresse for å øke staten på bekostning av det frivillige, er det ingen grunn til å forvente en annen politikk. Det er ikke tilfeldig at byrådet i Oslo bestående av Høyre og FrP øker de offentlige utgiftene. De ønsker å bli gjenvalgt.
Sosialistene har vunnet! Selv de borgerlige har egeninteresse av å øke de offentelige utgiftene. Det er på tide å påvirke den politiske egeninteressen. Jacta est alea!
