Man skulle ikke tro prestediktaturet i Iran bryr om hva resten av verden tenker om politikken deres. Ifølge flere medier skal det nå bli forbudt å omtale at Iran dreper sine egne borgere.
Grunnen er utrolig nok at regimet misliker medieomtalen henrettelsene får internasjonalt. Ayatollahene følger islamsk lov, sharia, og henretter folk for tyveri, utroskap, osv.
Man kan mene at dødsstraff i seg selv er barbarisk. Ihvertfall mener jeg dette, som liberalist. Retten til liv er en medfødt rettighet, og den retten som gjør oss alle likeverdige som mennesker. Intet menneske og ingen sammenslutning av mennesker bør ha retten til å berøve et annet menneske dets liv.
I Iran blir mennesker henrettet ved hengning, eller steining. Som i kommunistdiktaturet China er henrettelser gjort til offentlig folkeforlystelse. Ren underholdning, som ihvertfall i China foregår på idrettsarenaer.
Offentlig (og internasjonal) oppmerksomhet rundt henrettelser i Iran har ført til protester fra andre land. Deriblant Norge. Det er slett ikke slik at protestene virker slik de er ment å virke; at henrettelsene ikke bare stanses men at dødsdommene omgjøres. Iran utsetter henrettelsene, og gjennomfører dem senere. Når verdens øyne er rettet andre veier.
At henrettelser når blir forbudt å gjennomføre offentlig, og at det blir forbudt for mediene om å omtale dem, betyr naturligvis ikke at henrettelsene ikke skjer.
Iran er et diktatur. Et religiøst diktatur. Som ikke respekterer menneskerettighetene, herunder retten til liv. Iran vil fortsette å henrette sine borgere. Ifjor var det 297, i år kan det bli over 400.
Det er bra at henrettelser er dårlig PR for Iran. Det er ikke bra at pressefriheten til å omtale og kritisere det som skjer i landet undertrykkes.
Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre var dessverre veldig svak og servil overfor bruddene på menneskerettigheter i kommunistdiktaturet og OL-arrangør China under sitt besøk der nylig.
La oss håpe han ikke er like servil overfor prestediktaturet i Iran. Det koster som kjent langt mindre å legge seg ut med Iran enn med China.
Slik blir det når prinsipper blir underordnet pragmatikk.
