Kristin Halvorsen krever at Verdensbanken slutter med politisk-økonomisk medisin hun er motstander av. Selv om hennes egen medisin forlengst har vist at den ikke virker. Halvorsens mantra er: Vil du ikke ha min medisin skal du ihvertfall ikke ha konkurrentens!
Grunnen til at temaet kommer opp nå, er fordi Norge er vertskap for en IMF-konferanse: Finansminister Kristin Halvorsen åpner konferanse om IMF`s krav til utviklingsland. På konferansen vil også Ruben Lamdany ved IMFs uavhengige evalueringskontor (IEO) legge fram en fersk rapport om hvilke krav IMF stiller til låntakerland, herunder lavinntektsland, gjennom sine programmer, og i hvilken grad kravene er endret de senere årene.
Det er Verdensbankens krav om privatisering som forutsetning for å hjelpe land i den 3.verden med å få orden på egen økonomi som Kristin Halvorsen ikke liker. Ingen overraskelse. Privatisering er jo det motsatte av sosialisme.
Enten det er privatpersoner, firmaer, organisasjoner eller land som bruker for mye penger på for mange områder, så handler det om å konsentrere sine ressurser om det som er viktigst. Rett og slett å sette tæring efter næring. Og det er nettopp hva privatisering handler om: Slutte å bruke penger på oppgaver som av prioriteringshensyn (om ikke annet) må vike for oppgaver det er viktigere å løse.
I tillegg handler privatisering om å bruke markedsmekanismen, konkurranse, for å produsere varer og tjenester mest mulig kostnadseffektivt, og for å oppnå best mulig kvalitet. Sosialister er som kjent også motstandere av konkurranse.
Om ikke Kristin Halvorsen har oppfattet det, så er det ihvertfall godt kjent at sosialistenes egen medisin for å få u-landene på rett kjøl er en gedigen fiasko. Norge, og en rekke andre land, har pøst inn økonomisk bistand til den 3.verden siden 1960-tallet. Norge har spesielt satset på Afrika. Uten å stille krav om hverken demokrati eller annet. Så er da resultatene derefter. I motsetning til de norskstøttede afrikanske diktaturene har andre land klart å komme seg opp og frem her i verden uten velmenende bistandspenger. Tigrene i Asia klarer å stå på egne ben.
Økonomisk bistand uten krav har ikke hjulpet. Utstrakt offentlig styring og monopolisering av vare- og tjenesteproduksjon har heller ikke fremmet kostnadseffektivitet og/eller kvalitetsøkning.
La meg ta med et annet moment, siden det i disse dager snakkes så mye om liv og lære. SV og resten av regjeringen er en ivrig forkjemper av såkalte skatteparadiser rundt om i verden. Gjennom internasjonalt samarbeid skal lavskatteland tvinges til å endre både skattelovgivning (og nivå) og andre fordeler personer og bedrifter som ønsker å etablere seg der, får.
I den grad den norske finansministeren bryr seg om Adam Smith, kan vi jo minne om hans teori om komparative fortrinn og arbeidsdeling. Hvert land har sine fordeler, som de bør utnytte, istedenfor å produsere det samme som naboene. For tiden har Norge olje. Skatteparadisene kan kanskje betraktes som land uten spesielle komparative fortrinn. De har derfor vært nødt til å lage noen. Som for eksempel et gunstig skattenivå.
Så var det dette med liv og lære. Når EU kommer og skal ha Norge til å endre konkurransevridende subsidier og skatteregler kalles det innblanding mot vår nasjonale selvråderett. Når Norge skal fjerne skatteparadisenes nasjonale lovgivning kalles det bidrag til en bedre verden.
Hadde skatteparadisene giddet, kunne de brukt Kristin Halvorsen og SVs fraser om nasjonal selvråderett til å frabe seg innblanding.
Men hvem (utenfor Norges grenser) gidder vel å bry seg om hva Kristin Halvorsen driver med?
Her er lenken til Halvorsens åpningstale, og her ser du hva hun sier om disse kravene hun liker så dårlig:
«Conditions are necessary in any lender-borrower relationship. But the multilateral financial institutions should not impose ideologically based policies on their borrowers. It is neither right, nor an efficient way of stimulating economic development. National ownership to policy choices is crucial for reforms to succeed.
I am a believer in public welfare and national ownership as means to ensure social justice and the democratic anchoring of decision making. The Nordic countries are characterised by a strong public sector that provides high quality health care, education, and social safety net. Our experiences show that such a model not only provides universal access to important services, but will also foster development and sound economic growth. There are many development strategies and more than one way to Rome!
In this context, we generally do not support any conditionality that imposes privatisation and liberalisation on country authorities. The Norwegian government takes a firm stand on this particular issue, as we demonstrated in the recent replenishment round of the World Bank’s IDA fund.»
