Nei til EU og EU-motstandere på Stortinget er i harnisk over at et grunnlovsforslag fra Høyre om å redusere Grunnlovens terskel for å melde Norge inn i overnasjonale organisasjoner via § 93. Det er ingen tvil om at Stortinget er både klar og kompetent til å ta denne avgjørelsen nå.
Nei-siden mener ja-siden endrer spillereglene foran en ny EU-kamp. Ja, og hva så?
Ved forrige EU-kamp gikk kritikken fra nei-siden på at ja-siden forsøkte å endre spillereglene midtveis i kampen. Det er en mer relevant kritikk. Det er ikke uvanlig å endre regler, så hvorfor dette forsøket på å piske opp en debatt nå?
Stortingsrepresentantene og partiene har vært innom debatten flere ganger tidligere. Ã påstå at partiene og representantene ikke er forberedt på denne debatten (endring av § 93), er derfor et skudd over mål.
Grunnloven inneholder bl.a bestemmelser om hvordan Grunnloven skal endres. Stortinget er det eneste organet som har makt og myndighet til å endre Grunnloven. Endringer må gjøres av to storting, med valg imellom. Senest ifjor ble tokammersystemet ved innføring av lover avskaffet. Parlamentarismen ble skrevet inn i grunnloven, efter å ha vært konstitusjonell sedvane i 100 år.
Er det noen debatt Stortinget må sies å være vel forberedt på å ta, må det være nettopp debatten om å senke terskelen for suverenitetsavståelse. 75% er en høy terskel. Kanskje er 67% nok?
Overnasjonalitet – stadig mer vanlig
Verden ser helt annerledes ut nå enn da Norge ble selvstendig i 1905. Overnasjonalitet er ikke akkurat noe uvanlig fenomen, og mange ønsker seg mer av dette (kanskje spesielt nå det gjelder miljøtiltak). Norge har tilsluttet seg konvensjoner som griper inn i Stortinget suverenitet hva angår retten til å gi lover. Mye av arbeidet på Stortinget består i å implementere EØS-direktiver eller internasjonale konvensjoner (f.eks barnekonvensjonen) i norsk lov. Og Norge blir dømt for brudd på disse konvensjonene, enten det er i ESA eller menneskerettighetsdomstolen i Haag. Eksempler er KRL-faget og bruken av varetekt.
Å senke terskelen kan hindre FrP-veto mot visse typer overnasjonalitet
En utfordring til nei-siden, er å snu denne problemstillingen å (løssrive den fra EU-diskusjonen), og se det slik: FrP kan efter neste valg ligge på 20 – 30% oppslutning (ingen urealistisk situasjon, så sent som nyttår 2001 lå partiet på over 30% oppslutning). FrP ønsker at Norge ikke skal være med i en del internasjonale konvensjoner (eller si opp noen av dem vi er med i idag). Kravet om 75% støtte ved suverenitetsavståelse kan dermed blokkeres av FrP alene (med forbehold om at § 93 brukes ved tilslutning til slike konvensjoner). En senkning av Grunnlovens terskel, kan derfor være fornuftig.
Stemningsbølge i folket – eller Grunnlovens bremsemekanisme?
I den forrige kampen om norsk EU-medlemskap, på begynnelsen av 1990-tallet, var diskusjonen om Grunnlovens § 93 nokså intens. Kravet er at 3/4 av Stortinget må stemme ja til å avsi myndighet til overnasjonale organer. Dette er en konservativ bestemmelse, som skal hindre at Norge mister sin selvstendighet på grunnlag av stemningsbøger.
Den norske grunnloven sier ingenting om folkeavstemninger, et instrument som derfor ikke er konstitusjonelt forankret – men som har plass i den såkalte sedvaneretten. Folkeavstemning er brukt for å bifalle regjeringen Michelsens handlemåte i 1905 (ofte utlagt som ja eller nei til monarkiet), til å innføre forbud mot omsetning av brennevin (1919) og avskaffe forbudet (1926), og i 2 runder om EF/EU (1972, 1994).
Diskusjonen ved begge anledninger har gått på om et knapt ja-flertall i folket skal binde nei-representanter på Stortinget. Diskusjonen har aldri gått på det motsatte, selv om Stortinget har hatt overveldende flertall av ja-representanter helt siden denne saken først kom på dagsorden på begynelsen av 1960-tallet.
Grunnen er enkel: Til tross for stor overvekt av ja-representanter utgjør de ikke 75% av Stortinget. Derfor er de avhengige av at nei-siden respekterer et knapt ja-flertall i en folkeavstemning.
Nei-siden påpeker helt korrekt at det er en dramatisk beslutning å avgi nasjonal suverenitet til overnasjonale organer. Og nettopp derfor har Grunnloven § 93. Den skal virke konserverende. Nei-siden har naturligvis rett i at den enkelte representant ikke behøver å føle seg bundet av et knapt ja-flertall. Man behøver heller ikke føle seg bundet av et overveldende ja-flertall. Den enkelte representant må selv vurdere om man skal stemme ja til å avgi suverenitet efter Grunnlovens § 93 – eller ikke.
Nei-dronningen fra 1994, Anne Enger (Lahnstein) utgav en hel liten bok om temaet. Jeg anmeldte den for partiavisen Fremskritt, og påpekte der at det er ja-siden som forsøker å legge et utilbørlig press på nei-siden, ved å kreve at et knapt flertall skal respekteres. Grunnloven kjenner ikke folkeavstemninger, og inneholder ingen slike krav.
SPs fundamentalistiske motstand mot EU gjorde at partiet ikke ville bøye seg for press fra et folkeflertall for ja. Derfor ble presset lagt mot SV istedet. I sin bok «Nærmere» innrømmer daværende SV-leder Erik Solheim at det såkalte arealkompromisset (flertall av folket i flertall av fylker) var av rent indremedisinske årsaker. Det var et kompromiss, på godt og vondt. I et land der folkeavstemninger (direkte demokrati) er regelen og ikke unntaket (fra representativt demokrati) – som her, er SVs arealkompromiss intet ukjent fenomen.
Liberaleren – uten mening i EU-saken
Liberaleren har ingen mening om norsk EU-medlemskap. Jeg personlig jobbet på ja-siden i 1994, men er nøytral nå, rmest nei. Jeg ønsker færre grenser, mindre politikerstyring, mindre byråkrati, og mer individuell frihet. Om det er Norge eller EU som er lengst unna det samfunnet jeg ønsker meg, er jeg ofte i tvil om.
Naturligvis skal man ikke endre spillereglene midtveis. Men nå er ikke Norge midtveis i noen EU-kamp, men muligens midtveis mellom to EU-kamper. Noe bedre tidspunkt til å vurdere om spillereglene skal endres, kan jeg vanskelig tenke meg.
Nei-siden forsøker å piske opp en stemning mot endring overhodet. Parolen er klar; motstanderne deres skal ikke få noe gratis.
Temaet suverenitetsavståelse bør debatteres og avgjøres på prinsipielt grunnlag. Stortinget er klare til å ta denne debatten, uansett hva nei-siden påstår.
