Slik oppsummerer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen idag Gro Harlem Brundtlands reaksjon da hun av en journalist ble spurt om sin Pepsi-inntekt.
I dagens kommentar i VG skamroser Skarsbø Moen Gros periode som en tid med modernisering av Norge, så langt nordmenn er villige til å la seg modernisere; Moderne og litt trauste.
Det var Gro som lanserte uttrykket «det er typisk norsk å være god» – og det holder jo for nordmenn, skriver Skarsbø Moen. Det er ikke noe mål å være best. Dette minner om en antivinnerholdning fra idretten; det viktigste er ikke å vinne men å delta.
Selv om Gro ledet FN-kommisjonen for miljø og utvikling og en periode var mer utenlands blant statssjefer enn innenlands blant folk flest på Bygdø, var hun likevel typisk norsk; gikk skiturer i Nordmarka etc. Det er typisk norsk å være god kunne like gjerne blitt «det er typisk norsk å være Gro».
Skarsbø Moen slår hele Gros tid (1981 – 1996) i norsk toppolitikk sammen når hun lister opp merittene. Men det var jo slett ikke Gros regime som oppløste NRK-monopolet og liberaliserte åpningstidene. Det var det jo Willoch (1981 – 86) som gjorde, til sterke protester fra Gro og hennes allierte i Fagbevegelsen.
Visst kan Gro huskes for å ha modernisert (les avideologisert) Ap, og femininisert politikken. Hun bør også huskes for å ha «dratt inn» privat kjøpekraft i en situasjon der det var staten som nærmest over natten mistet hver femte inntektsrone våren 1986, og som nasjonaliserte norsk bankvesen. Dermed skapte hun store problemer for mange norske familier. Noen av dem mistet hus og hjem. Gro skapte ikke gjeldskrisen på slutten av 1980-tallet. Den må hun dele med sentrum, som godtok Willochs liberalisering av bankenes utlånspolitikk – men beholdt rentetaket, og Willoch – som ikke satte foten ned for sentrums ønske om fortsatt statlig subsidiering av privat opplåning.
Det er riktig at hun gikk bort fra Gerhardsen-epokens bøttekotttradisjoner («noen av oss har snakket sammen»), men mot slutten av sin regjeringstid ble hun preget av dronningtendenser som er mer antidemokratiske enn sosialdemokratiske.
Og det er nettopp disse dronningtendensene som gjør at Skarsbø Moen henter seg inn efter sin panegyriske innledning. Gros reaksjon mot journalisten som spør henne om Pepsi-inntektene får frem minnene om en Gro som reagerte sterkt på spørsmål hun ikke likte hver gang hun fikk dem på pressekonferanser.
Skarsbø Moen formulerer den uuttalte slutten av Gros reaksjon overfor journalisten «Det er så typisk norsk» med «å være smålig».
Og det kan godt hende at akkurat dét er riktig. Selv om nordmenn også lar seg blende av Kjell Inge Røkke og andre nyrike.
Jeg unner Gro hele hennes pensjon, og en varmere (og billigere) pensjonstilværelse i Nice fremfor Bygdø. Ja, flere norske pensjonister burde få oppleve dette. Og gleden ved å benytte sin kompetanse også i pensjonstilværelsen – uten å gjøre det gratis. Men Ap stanser dette. Regjeringen gikk nylig mot forslaget fra en samlet opposisjon om å kutte avkortingen av pensjon.
Nordmenn har sterk rettferdighetssans, og reagerer på forskjellsbehandling, når reglene egentlig skal være like for alle.
Man kan godt forveksle dette med smålighet. Men ekte smålighet kan vi jo gi sosialdemokratiet æren for. Det er Ap og desslike som i alle år har mistenkeliggjort suksess og vinneroppskrifter. Det er akseptert å være god hvis man er det som en del av et kollektiv. Ap har gjort sitt beste for å rakke ned på alle suksesser som ikke skjer i parti og fagbevegelse, eller i offentlig sektor. Rike blir skattlagt, og valgmuligheter som følger av god økonomi skal reguleres sterkt eller helst forbys – så langtdet lar seg gjøre.
Gro ville ha slutt på individualiseringen, og ville hente frem «nabokjerringa» som ideal. Denne snusfornuftige kvinneskikkelsen med omsorg for alt og alle i nabolaget. Nattsiden av dette geskjeftige kvinnemennesket var en usunn nysgjerrighet som blandet seg i alt (spesielt saker hn ikke hadde noe med) samt sterk grad av sosial kontroll – slik at individualitet eller såkalt avvikende tendenser måtte undertrykkes eller hentes frem i storbyen istedet.
Godt naboskap, samhold og omsorg er positive verdier. Sosial kontroll og utidig innblanding bør ingen ønske seg tilbake til. Rettferdighet er bra, men smålighet er et uttrykk for nettopp denne sosiale kontrollen der man ikke godtar at noen skiller seg ut på noen som helst måte. Individualitetens motstykke.
Hvis det er typisk norsk å være smålig må Gro finne seg i å høste fruktene av egen bevegelses holdningsskapende arbeid over 100 år.
