Dét mener tydeligvis Dagbladets profilerte mangeårige kommentator Gudleiv Forr. I kommentaren «Pengenes makt» idag skriver han «at norske kommuner blir overtalt til å gå inn i spekulative pengeplasseringer er en naturlig følge av den nyliberale vending i kapitalismen.» Men når ble aksjespekulasjon en kommunal oppgave?
I skrivende stund er de fire nordlandskommunene på offensiven; de skal ut av avtalen med Terra Securities, uten at det skal koste dem noe som helst. Ordførere, rådmenn og kommunestyrer vasker sine hender. De ble jo lurt!
Av et meglerfirma som (hevdes det) markedsførte produkter det er tvilsomt at er lov å selge i Norge. I tillegg oversatte de bare de positive vendingene fra amerikanske brosjyrer.
Meglerfirmaet på sin side har avlyst sin egen tiårsfest, og prøver å komme kommunene i møte. Mens rådmenn risikerer jobben og politikerne kan miste makten, kan hele Terra bli utradert; selskapet kan miste konsesjonen.
Imens kan VG fortelle at ikke alle kommuner er like lettlurte som de i nord. For sannelig har ikke trollmannen fra Os, Terje Søviknes spekulert i aksjemarkedet – med hell.
Mye kan sies om Terras markedsføring, som kanskje er både på kanten av og over kanten for hva som er lovlig å selge av investeringsprodukter.
Mye bør også sies – høyt og tydelig – om kommunenes manglende evne til å stille kritiske spørsmål. Om toppenes deltagelse på åpenbare smøreturer. Og vi kan lure på hvorfor kommunene ikke konsulterte uavhengige rådgivere. Noen steder var ikke engang saken oppe til politisk behandling før pengene ble investert (efter først å være lånt). Utrolig hvilke fullmakter administrative ledere i enkelte kommuner har!
Men bakom lurer det viktigste spørsmålet: Er det virkelig en kommunal oppgave å spekulere med (egne eller lånte) penger?
Jevnt over klager politikere og rådmenn over kommunenes dårlige økonomi, som om de var tiggere i Calcutta. Enkelte kommuner er dog rikere enn andre; kraftkommunene. Enkelte av dem har mer inntekter enn de klarer å bruke opp. Der er strømprisen lav og det kommunale servicetilbudet skinner om kapp med solen (om ikke med eldreomsorgen til Jens). Men å låne penger til investeringer?! Burde ikke de kommunene som begav seg ut på den galeien vært satt under administrasjon?
Nostalgien til Forr
er påtrengende i kommentarartikkelen. Han skriver: «I løpet av de siste tretti år er det skjedd en reversering av de tunge tendensene i de vestlige demokratiene i retning større likhet.»
Er det uvesentlig for Forr hvordan likheten er kommet til? At likheten er påtvunget som følge av politisk styring, der prisen for likhet er mindre individuell frihet?
Forr mener demokratiet er noe mer enn å sikre like rettigheter: «For demokrati er noe mer enn en styreform. Det er en samværsform, og har også vært en prosess til å utjevne ulikhet.»
Men hvor langt skal ulikheten utjevnes da, Forr? Og hvilke ulikheter er det som skal utjevnes? Er det rettigheter som skal være like, er vi enige. Men er det økonomiske forskjeller som skal utjevnes, så går det en grense. Blant annet grensen for hva staten skal gjøre, og hva som er individets eget ansvar for å oppnå egen lykke (og velstand). Og samtidig sikre seg mot fremtidig ulykke (og velstandstap).
Forr kommer også med påstander om at bedriftene var glad for å slippe ansvaret for egne ansatte: «Opprinnelig innså de økonomiske elitene at det er bra også for dem at det skjer en omfordeling av velstand med statens hjelp. Dermed slipper de ansvaret for ansattes sikkerhetsnett som trengs når kapitalismens regelmessige kriser dukker opp.»
Men er det innlysende at bedriftene skal tilby sikkerhetsnett, når staten oppfatter det som sin oppgave?
For å ta et eksempel på grenseoppgang mellom stat, bedrift, og individ – og muligheter for å gjøre noe: Norge har en veldig generøs pensjonsordning. Norge har aldri vært rikere, som nasjon. Innbyggerne og bedriftene har heller ikke vært rikere. Samtidig truer opptjente pensjonsrettigheter fremtiden for pensjonssystemet. Og for fremtidige pensjonister.
Behovet for å reformere pensjonssystemet er overhengende. Muligheten for individene og bedriftene til å ta større ansvar har aldri vært større. De få individene som griper sjansen til gjøre noe, straffes imidlertid økonomisk. Parolen blant (venstresidens) politikere er åpenbar: Staten har, og skal ha, ansvaret for folks velferd, inkludert pensjonene.
Forr skriver også: «I USA og Storbritannia for eksempel valgte de å hoppe av denne kontrakten. Der har de rike fått store skattelettelser, mens velferdssystemene er blitt nedbygd.»
Dette er typisk venstresideproganda, Forr. Pengene et individ tjener, er ikke statens eller samfunnets eiendom – men individets. Du kan godt kalle det skattelette, mens vi anser at individet får tilbake noe som rettelig tilhører dem; pengene de selv har tjent opp – gjennom arbeid, sparing og investering.
Hvilke lenker, Forr?
Forr slår også til med et Marx-sitat også Liberaleren har brukt tidligere: «Den nye globaliserte businesseliten har forkastet sin Keynes og ser ikke betydningen av å sikre seg mot at arbeiderne kommer i en situasjon da de ikke har annet å tape enn sine lenker, for å si det med Marx.»
Da Marx skrev dette var Europa i en tilstand av politisk reaksjon. Efter at den franske revolusjon var kuppet av Napoleon, som nok reformerte gammeldags og tungvint byråkrati og gav folket visse rettigheter, men den rojale reaksjon sørget for å rulle tilbake de små tilløp til individbaserte rettighetsreformer som hadde fulgt i revolusjonens kjølvann.
Det er innført allmen stemmerett. Forlengst. Det er innført gratis utdannelse for alle. Da Marx mente arbeiderne kun hadde sine lenker å miste, var deres mulighet til å påvirke eget liv og skjebne minimal. Å hevde at det forholder seg slik idag, er å håne historiens prosesser frem mot allmenne individuelle friheter og rettigheter.
Forr må åpenbart mene at arbeidernes individuelle friheter og rettigheter ikke skal være så individuelle at ikke en annen myndighet enn de gamle monarkene skal kunne erklære hva som er samfunnets felles beste. Denne myndigheten er staten. Individer som velger annerledes enn flertallet beskyldes for å være egoister, og for å mele sin egen kake.
Ethvert individ kan melde seg inn i et parti for at «at demokratiet kan brukes av dem selv til å fremme egne interesser.» Det er ikke bare næringslivet som kan bruke vår samfunnsform til å fremme egeninteressen, Forr. Eller de kan melde seg inn i en fagforening, eller annen interesseorganisasjon. Alt er kollektive organismer der flere enn én kan påvirke samfunnet.
Hva om individet foretrekker å påvirke samfunnet og eget liv gjennom å være individ da, Forr? Ved valg av utdannelse og arbeid – fremfor medlemskap i en eller annen kollektiv organisasjon.
Eksisterer ikke individet annet enn i kollektiv form, Forr? Hør bare: «Det er stadig eksempler på rikes skamløshet, ikke bare gjennom iøynefallende livsstil, men også gjennom en stadig styrket vilje til å grafse til seg mer, som i Terra-saken eller som i strandsonen.»
For en generasjon siden var det hippienes utagerende livsstil og avvisning av autoriteter som provoserte. Idag er det at mennesker ikke skammer seg over å gjøre det bra. «Iøynefallende livsstil» kunne vært brukt om 60- og 70-tallets hippier like mye som om Røkke og Stordalen idag.
Hva med å leve slik man selv finner riktig, og så innrømme andre samme rett?
Samfunnet, både i Europa og andre steder, har gått veien fra føydalisme og rojalistisk diktatur til allmenne individuelle rettigheter, og videre til flertallets diktatur (og noen steder partiets diktatur). Det kan virke som om individet aldri skal få frihet uten overstyring. Kampen for individets rett til å leve sitt liv uten innblanding, formynderglade pekefingre, eller styring fra andre, er langtfra over.
Liberaleren er glade over hvert skritt som tas i retning av individuell frihet. Forrs kommentar i dagens Dagbladet er derimot et rop på mer styring, mindre individuell frihet. Og på mer påtvunget fellesskap.
Kommunene kunne enkelt og greit sagt «nei» til friere som lokker med gull (om ikke grønne skoger). Du kan si nei til de som lokker deg med trygghet – mot at du oppgir din frihet.
