igår er SVs siste sjanse til å gjenreise tilliten som regjeringsparti. Utnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen viser hvor viktig det er å ha venner på riktige plasser i det egalitære, sosialdemokratiske Norge.
Det er helt naturlig at en regjering efter halvgått løp vurderer både innsatsen og mannskapet. Sp har allerede gjort endringer i sitt mannskap. Igår var det spesielt SV men også Ap som foretok de (sannsynligvis) siste utskiftningene.
Det er kun foretatt to endringer i regjeringen Stoltenberg tidligere; Dag Terje Andersen kom inn som næringsminister istedet for Odd Eriksen (begge Ap), og Odd Roger Enoksen gikk av som Olje- og energiminister. Den posten overtok Åslaug Haga, mens Magnhild Meltveit Kleppa ble ny kommunalminister.
Historisk regjering – hindrer ikke fallet
Regjeringen Stoltenberg II er nå historisk av hele 5 grunner: Det er første gang AP samarbeider med andre i regjering, det er første gang SV er i regjering, det er første gang SP samarbeider i regjering med partier til venstre i det politiske landskapet. Efter valget iår kom to endringer som også gjør regjeringen historisk: Med Enoksens uttreden og Kleppas inntreden ble det kvinneflertall i regjeringen. Og med Ramin-Osmundsens inntreden igår fikk den første innvandrer plass i Kongens råd.
Men det er langtfra sikkert at disse 5 merkestenene redder regjeringen om to år. En av stenene kan velte hele regjeringen; eksperimentet med et venstresosialistisk parti i regjering. Valget for 2 år siden var allerede en nedtur for SV, og den fortsatte iår.
SVs problemer blir regjeringens fall
Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy valgte å gå selv, hvis vi skal tro de offisielle versjonene. Og ikke minst på grunn av Djupedals avskjedstale bør vi kanskje det. Hans kritikk av eget parti var ramsalt – og uten tvil fortjent. SV er en novise i regjeringssammenheng, men SVs bakre rekker opptrer som om partiet var størst i regjering og kunne innkassere seire fra dag én. Slik er det naturligvis ikke. SV er et fløyparti og må regne med å inngå flere kompromisser enn de to andre. Det er på utdannelse/barnehaver og miljø at SV skulle levere. Kjerneområder for partiet og velgerne. Slik har det ikke gått. Det er mulig at statsrådene var for svake og deres gjennomslag i regjeringen for dårlig. Men både når det gjelder barnehaver og miljø burde jo regjeringen være interessert i å få gjennomført mest mulig av løftene. For regjeringspartienes kritikk av den forrige regjeringen var hard. At Bjørnøy fikk problemer var ikke overraskende. Hun var en ikke-politiker. De får det alltid vanskelig i møte med spillet, forventingene, og kravene. Djupedals fall viser hvordan det kan når populister og løftemakere møter virkeligheten.
Djupedal kom med et siste stikk med sin replikk om at to stykker måtte til for å videreføre hans arbeid. Det kan like gjerne sees på en annen måte; to stykker må til for å rydde opp, og ta igjen der han har sviktet. Tora Aasland er en veteran fra tiden da SV var lite og ubetydelig. Da hun gav seg på Stortinget flyttet hun fra Akershus til Rogaland, giftet seg med en Venstre-mann, og ble fylkesmann. At SV må gå til ærestribunen for eks-politikere (fylkesmannskollegiet) sier sitt om krisen partiet er inne i.
Småbarnsfaren Erik Solheim skal nå redde både miljøet og verdens fattige. Litt av en tillitserklæring til mannen som endte som en mektig upopulær partileder (1987 – 97). At et departement har to statsråder er ikke uvanlig, men at to departementer har en statsråd er svært sjelden.
Endringene i regjeringen viser at SVs statsrådspotensiale er svært smalt. Den nåværende og tidligere partilederen er de to eneste som står oppreist i stormen. Skal regjeringen overleve om to år må SV få orden på både baklandet både i stortingsgruppen og partiet. SV må akseptere sin plassering på ytterfløyen, og selge kompromisser som seire. Og slutte med kontinuerlig kritikk av innsatsen i regjering. Og ikke minst må statsrådene levere politiske resultater. Både når det gjelder barnehavedekning, avskaffelse av fattigdom samt satsning på utdannelse.
I’ve got friends in high places
er en verselinje Manuela Ramin-Osmundsen kan gjenta for seg selv i vanskelige stunder. Få hadde vel regnet med at hun skulle komme så raskt tilbake efter UDI-skandalen ifjor.
Ramin-Osmundsen var som UDI-direktør med på å innvilge oppholds- og arbeidstilladelse til 200 kurdere, i strid med regelverket og politisk instruks. Hun surnet markant da hun i dagsrevy-studioet igår ble konfrontert med skandalen, og svarte snurt at reporteren fremstilte saken feil. Og at hun ikke bare hadde statsministerens, regjeringens og partiets (Ap) tillit. Til og med folkets tillit hadde hun. Det gjenstår å se.
Selv uten UDI-skandalen står hun lagelig til for hugg. Hun har bodd i Norge i 16 år, men har kun vært norsk statsborger i 2 uker. Jeg reagerte ikke på hennes ferske statsborgerskap. For en uinvidd (som Siv Jensen) fremstår det som om hun har søkt om statsborgerskap for å bli statsråd. Vi som kjenner til både reglene og hvordan de praktiseres vet at en søknad kan ta lang tid å behandle. UDI brukte for eksempel 10 måneder på å behandle min ektefelles søknad om statsborgerskap, og 18 måneder på å behandle søknaden om permanent bosetting. Desto mer alvorlig er det når VG idag kan fortelle at statsministeren i egen person sørget for hurtigbehandling av Ramin-Osmundsens søknad. Det hjelper å ha venner på de riktige stedene. At reglene er fulgt til punkt og prikke er ingen unnskyldning. Jeg er ikke i tvil om at Ramin-Osmundsen, med så lang botid, med norsk ektemann, og med felles barn fyller vilkårene. Det er særbehandlingen av søknaden som er det kritikkverdige. Og da er ikke Siv Jensens påstand om at hun ble norsk statsborger for å bli statsråd så utenkelig likevel. Om hun ikke søkte med kongens råd som utgangspunkt, var det ihvertfall grunnen til at statsministren fremskyndet behandlingen av søknaden. Skal det virkelig være slik i Norge at venner på de riktige stedene kan hjelpe personer gjennom byråkrati og lovjungelen? Om det ikke er korrupsjon i betydningen betaling for en tjeneste, så er det ihvertfall en vennetjeneste. Synd eksempelet kom for sent til å være med i Eva Jolys bok..
Ramin-Osmundsen får ikke ansvar for UDI, som blir liggende under Bjarne Håkon Hanssen. Hun får ansvaret for likebehandling og mot diskriminering, i tillegg til barne- og familiesakene. Noe av det første hun kan gjøre er å sørge for at UDI praktiserer likhet for loven. Og så kan hun selvfølgelig sørge for at saker som angår statsborgerskap og permanent bosettingstilladelse behandles langt raskere enn idag. Reglene er klare, og oppdatert informasjon om ekteskapsstatus etc er enkle å skaffe. Det er ingen grunn til at det skal ta ett år å behandle slike søknader.
Karita falt for regler hun påtvinger andre
Karita Bekkemellem måtte gå av. 18 års fartstid i rikspolitikken, og deltagelse i 2 regjeringer var ikke nok til å få bli. Kvoteringsforkjemperen Bekkemellem ble ofret for å kvoter inn en innvandrer. Nå vet du hvordan det føles, Karita.
Åpen spurt mot 2009
Mens det krangles så fillene fyker på ikke-sosialistisk side benytter Jens anledningen til å skifte ut svake ledd, toppe laget, og starte langspurten mot 2009. Ingen kan si hvilken regjering vi får med ikke-sosialistisk seier om 2 år. Tross kranglingen mellom V og FrP er det slett ikke sikkert at dagens regjering overlever. Norsk rikspolitikk er mer uforutsigbar enn på lenge.
