En kvinne hadde laget et hjem i en hekk på Oslo vest. Er det noe problem at folk bor på den måten?
Nettavisen slår opp saken i dag under overskriften Her bodde en kvinne, med tilhørende bilder av det spartanske bostedet. Saken gir rom for mange innfallsvinkler som neppe kan kalles politisk korrekte…
Det grunnleggende moralske spørsmålet knyttet til saken besvares naturlig nok ikke i artikkelen. Hvorvidt det er i orden avhenger primært av hva eieren av den aktuelle eiendommen mener om at hun bor der. Er vedkommende imot det, så er bostedet illegitimt. Er vedkommende positiv, så er det greit at hun bor der.
Dette kan synes som en kynisk innfallsvinkel, men er helt essensielt. Gjør man det irrelevant, så gir man rom for at kvinnen kan flytte inn i din leilighet eller i din hage. Eiers rett til å bestemme hvem som bor på ens område er grunnleggende for å sikre menneskers rett til å bo på en anstendig måte, uten å være nødt til å bo sammen med mennesker man ikke selv velger.
Dernest er det på sin plass å minne på at vi lever i en velferdsstat der det er tilnærmet konsensus om at det er statens ansvar å sørge for at mennesker kan leve et bra liv. Den politiske diskusjonen handler utelukkende om hvordan det offentlige hvordan det offentlige skal sørge for dette, det er en kamp mellom de som mener det offentlige skal drive alle sosiale tiltak og de som vil overlate deler av utførelsen til private. Det er imidlertid konsensus om at dette er et offentlig ansvar og noe som skal finansieres over offentlige budsjetter.
For å nå dette målet tar staten mer enn halvparten av folks penger. Jeg vil tippe at det eksisterer en massiv konsensus om at en del av velferdsstatens primæroppgaver er å hindre at folk må leve i en hekk. Hvorfor skjer det da? Svaret er enkelt. Staten er ikke istand til å ta vare på de svakeste. Selv i en massiv velferdsstat overlates de svakeste til seg selv. Slik er staten. Dette skyldes at staten naturlig nok alltid utvikler seg til en alles kamp mot alle. Alles kamp for å få sin del av pengene i honningkrukka. Staten er den sterkestes rett. Budsjettvinnerne er de ressurssterke med mektige politiske venner, ikke de som trenger denne hjelpen mest. De har ikke de politiske ressursene.
Så når vi liberalister sier at det ikke er det offentliges ansvar å ta seg av de svakeste, betyr det ikke at vi mener at de skal bukke under. Det betyr at vi har forstått at staten ikke er istand til å løse denne oppgaven. Det skyldes ikke bare argumentet ovenfor. Det skyldes også at det er umulig å beskytte mennesker mot en selv, uten å bruke svært totalitære virkemidler.
Hva om kvinnen faktisk ønsker å bo i en hekk? Herregud, vil vel noen si! Hvem pokker ønsker å bo på den måten? Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner menneskers ønsker. Jeg vet imidlertid at mange mennesker har ønsker og lyster i livet som jeg personlig synes er morbide og uforståelige. Da jeg jobbet nattevakt på Shell, husker jeg en fast kunde som jeg kunne kjenne lukten av idet han kom inn i butikken. Han var høflig og grei, kjøpte mye hver gang han var innom og betalte alltid for seg på en ordentlig måte.
Han levde sannsynligvis under en busk et eller annet sted. Jeg vet ikke. Kanskje han ikke levde drømmelivet, men det virket ikke som om han led noe overlast. Kanskje følte han at hus med vegger og tak sperret ham inne, som i et fengsel? Kanskje følte han seg friere ute i naturen for seg selv? Jeg vet ikke. Men hviken rett har jeg til å dømme og fastslå at hans liv er mindreverdig og dårligere fordi jeg har andre preferanser på hvordan jeg vil leve mitt liv?
La meg gjøre det klinkende klart. Hvis et menneske ønsker å leve som en uteligger, så er det det menneskes rett. Jeg elsker den moderne verden, men vil da aldri nekte noen mennesker å vende tilbake til naturen. Jeg har ikke noe imot at mennesker velger en levestandard i tråd med den politiske konsekvens av hvordan det vil bli dersom enkelte rødgrønne fanatikere får sin vilje. Jeg er imot at man tvinger andre til å leve på den måten.
Noen liberalismekritikere mener at vår frihet innebærer frihet til å leve under en bro. At det forteller noe om vårt menneskesyn. Ja, det forteller noe om vårt menneskesyn, men noe helt annet enn det som mange tror. Det forteller om vår aksept av andre menneskers rett til å leve på måter som vi selv aldri kunne tenke oss å leve på. Forskjellen kan knyttes til materiell levestandard, religiøse særheter eller en hvilken som helst annen levemåte som ikke krenker andre menneskers rett til å leve på sin måte.
Vår frihet gir mennesker rett til å leve i en hekk eller under en bro, samtidig så gir denne friheten mennesker unike muligheter til å leve et liv i velstand og overflod dersom det er det man ønsker. Det handler om å ta det enkelte menneskes rett til å bestemme over sitt liv på alvor.
